Problemet sitter dypere enn valg av fartøy

Tor Ivar Strømmen peker på en reell utfordring: Vi mangler strategisk forståelse i utformingen av norsk forsvarspolitikk. Problemet sitter dypere enn valg av fartøy. 

Norge fikk sin første nasjonale sikkerhetsstrategi (NSS) i mai 2025. Den fastsetter interesser, mål og tverrsektorielle risikovalg. Det som mangler, er en nasjonal forsvarsstrategi (NFS) som oversetter NSS til prioriterte militære mål, norske hovedroller i Nato og eksplisitt risikoaksept. 

I dag er bindeleddet svakt: Langtidsplanen styrer økonomi og organisasjon, mens doktriner beskriver hvordan vi kjemper når rammene først er gitt. USA har i to tiår brukt en offentlig NFS til å binde politikk til kapasitet og prioriteringer; den funksjonen finnes ikke hos oss.

Tre konsekvenser

Fraværet av en NFS har tre praktiske konsekvenser. 

Først blir debatten teknifisert: Vi diskuterer delsystemer og egenskaper i stedet for mål og roller, og optimaliserer enkeltdeler i en struktur som ikke er utledet av en tydelig ambisjon. 

Deretter blir forholdet til allierte reaktivt: Vi konkretiserer sjelden gjensidige forventninger. Artikkel 5 gir rammen; forutsigbarhet forutsetter likevel en enkel forventningsmatrise (tid, nivå, geografi). 

Til slutt svekkes styrkeoppbyggingen: Rivaler planlegger i tiår; uten et klart 2035/2040-bilde kjøper vi det som er tilgjengelig nå, ikke det som bygger relevans da.

Hva bør en norsk NFS faktisk gjøre? Den må definere målbare mål, rangere trusler og risiko etter sannsynlighet og konsekvens, peke ut få og tydelige hovedroller i Nato, prioritere operasjonsområder der norsk innsats er uunnværlig, og angi hvor vi tar risiko for å kjøpe kraft andre steder. 

LES STRØMMENS KRONIKK: 

Manglar Noreg strategisk forståing og tenking?

Den må dessuten gjøre partnervalg eksplisitte. Å velge britisk, fransk eller amerikansk hovedlinje er et strategisk valg som binder industri, reservedelslogistikk, øvingsmønstre og programvareøkosystemer i flere tiår. Når kursen er satt på dette nivået, faller plattformvalgene naturlig. 

Strategi svarer på hvorfor og med hvem. Operasjonelt nivå bestemmer hvor og når. Taktikk og teknikk leverer hvordan.

Konsekvensen ser vi allerede

To avveininger illustrerer poenget. Med dagens rammer må vi prioritere: enten uunnværlig antiubåt og maritim situasjonsforståelse i Nord-Atlanteren, eller større vekt på luft–land-effekter i nordområdene. Med økte rammer kan begge forsterkes, men rekkefølge og utholdenhet må avklares. 

Likeledes: Skal vi sikre 30 dagers nasjonal utholdenhet, eller prioritere interoperabilitet og felles øvingsmønstre som gir 180 dagers koalisjonsutholdenhet? Valget bestemmer bemanningsprofil, vedlikeholdsregime og lagerbinding, og kan ikke løses med katalogytelse alene.

Noen vil innvende at vi allerede har styrende dokumenter. Langtidsplanen er viktig. Men den prioriterer primært struktur og økonomi, ikke rangering av trusler, rollevalg og eksplisitt risikoaksept. Andre vil hevde at Nato-planverket dekker behovet. Nato gir rammer. Norge må likevel gjøre forventningene eksplisitte: hva vi leverer hvor og når, og hvilke allierte bidrag som er forutsatt. Uten dette blir vi en variabel i andres planer, ikke en forutsigbar leverandør.

Konsekvensen av å starte i feil ende ser vi allerede. Vi diskuterer fartøy før vi har definert konseptet de skal inngå i. Vi sammenligner luftvernløsninger uten avklart filosofi for lagdeling, utholdenhet og trusselbilde. 

Vi bygger ofte på en implisitt antagelse om rask alliert ankomst og oppbygging. Det tempoet kan ikke garanteres. Planverket må derfor tåle forsinkelse uten å kollapse. Slikt blir dyrt å rette, og kan gjøre materiell og strukturer strategisk ubrukelige.

Morgendagens virkelighet

Veien videre er enkel å prate om, men krevende å gjennomføre. Etabler en norsk NFS raskt, som operasjonaliserer NSS med klare valg og eksplisitt risikoaksept. Lås valg av hovedpartnere gjennom strategi, ikke gjennom enkeltanskaffelser. La operasjonskonsepter, ikke brosjyrer, styre plattformvalg. 

Bygg en helhetlig maritim, luft– og landarkitektur for nordområdene der sensorer, beslutningsstøtte og ildstøttesystemer leverer fellesoperative effekter under norske forhold, med og uten alliert luftoverlegenhet. Prioriter tilgjengelighet og utholdenhet over katalogytelse: seilingsdøgn, vedlikeholdsøkonomi og logistikk avgjør faktisk kampkraft.

En strategi vil ikke fjerne usikkerhet. Den vil gjøre noe viktigere: kanalisere usikkerheten til beslutninger som gir retning, prioritet og sammenheng. Da avslutter vi plattformdebatten på riktig nivå og gir Forsvaret et mandat som tåler morgendagens virkelighet.

LES OGSÅ:

Sverige

Øker forsvarsbudsjettet:
– Neste store skritt

Nytt om navn

Han blir sjef for Natos luftkommando i Bodø

hæren

Kan bli garnisonsby