Uenige om kampfly: - Bemannede våpensystemer vil fortsatt dominere

Det er befriende å høre en stemme fra en reflektert og helhetlig tenkende offiser i den forsvarsgren som man ellers kunne begynne å mistenke for å være samstemt i at det er viktigere å fly «luftens Ferrari» hver dag enn å reflektere over virkningene som de høye driftskostnadene for vårt nye kampflyvåpen vil få for forsvarsevnen totalt sett. Major Jon Wicklunds innlegg her i Forsvarets forum 20. april blir stående i kontrast til mer euforiske uttalelser vi har sett i mediene i det siste, bl.a. fra forsvarsgrensjefen selv.

Les også: Det amerikanske luftforsvaret ser etter nye flytyper. F-35 kan ikke brukes hele tiden, innrømmer sjefen for US Air Force.

Wicklunds påpekning av hvordan droner og autonomi vil drive utviklingen vekk fra bemannede plattformer er i tråd med det enhver kan observere som følger godt med i det som skjer i så vel stormakters som mindre makters laboratorier og testsentra. Det eksperimenteres over en lav sko, og prototyper ser dagens lys fortløpende for potensielle anvendelser i alle dimensjoner av militær aktivitet, fra overvåking og spionasje til full krig.

Vi dominere framover

Likevel må vi bare innse at bemannede våpensystemer og strukturer vil dominere bildet i overskuelig fremtid – antakelig så lenge homo sapiens eksisterer på jorden. Den dagen utvikling av datatilfang, maskinlæring, algoritmer og kunstig intelligens er kommet så langt at autoritære regimer, med liten sans for etiske motforestillinger, virkelig tar det i bruk for beslutninger om bruk av militær makt, endog atomvåpen, da er det nok exit for menneskeheten. Selv president Vladimir Putin, som president Joe Biden mener er en «killer», en mann uten sjel, har kommet med en advarsel om at den stat som først har kommet i mål med utviklingen av kunstig intelligens vil kontrollere verden.

Han ser nok for seg at både USA og Kina vil komme i mål før Russland.

Les også:

Kampflykjøpet: – Da Lille Norge klappet

Wicklunds bemerkning om at alternativet i sin tid til F-35A, det svenske JAS Gripen, allerede er avleggs, er såpass sterke ord at de krever en kommentar. Mener han teknologinivået i Gripen-konseptet i 2008 går det an å være enig et godt stykke på vei. Men JAS-39 Gripen E, som nå anskaffes av et raskt økende antall stater, er alt annet enn avleggs; om ikke en Ferrari, så mer i retning av en Volvo XC90 Premium SUV, med en teknologi som med sin åpne arkitektur og lineære utvikling i programvare, i tillegg til et overlegent kostnadseffektivt produsksjonskonsept, vil komme meget godt ut i konkurranse med F-35 og andre 5. generasjons kampfly.

Det gjelder særlig fordi driftskostnadene blir så lave over levetiden. Vel å merke for stater som ikke ser stealth-egenskap som avgjørende viktig.

Et feil bilde

Les også:

– Vi må ha utholdenhet til sjøs og på land

I Aftenposten 16. april gir Per Bøthun, som siden 2008 har jobbet for Lockheed Martin (produsenten av F-35) et feil bilde av prisen på JAS Gripen ved å vise til hva Brasil har betalt for den versjonen som benevnes «Super JAS». Det er en pakke som inkluderer en rekke modifiseringer for tilpassing til Brasils kravspesifikasjoner om bl.a. større rekkevidde og nyttelast, ny radar og et omfattende opplæringsprogram over flere år for 350 brasilianere. Prisen på dagens JAS-39E er fortsatt litt over halvparten av F-35A.

Kjøpet av F-35A til vårt forsvar er et faktum – det er vann under broen – og vi må gjøre det beste ut av det. Regjering og storting ble nok ført bak lyset den gangen i 2008 - 2009, og det provoserer flere enn meg at de samme krefter, for ikke å si nettverk, skal prøve å føre allmenheten bak lyset også når det gjelder driftskostnadene. I Aftenposten 26. april skriver brigader Jarle Nergård, som er sjef for kampflyavdelingen i Forsvarsmateriell, at vi her i landet beregner driftskostnadene annerledes enn i USA og andre land som har kjøpt F-35. Man tar bare bort mesteparten av kostnadene (!).

Negativ effekt

Det er kun variable kostnader som drivstoff og vedlikehold som legges inn. Dette er så ærlig og oppsiktsvekkende at man nærmest blir målløs. Dersom Stortingets utenriks- og forsvarskomité har akseptert en slik forenkling av bildet ved behandling av forsvarsbudsjettene, og av den nye langtidsplanen, har den bidratt til å utydeliggjøre den negative effekt for investeringer og drift av hær-, sjø- og Cyberforsvaret i 40 år fremover. Det virkelige og sanne bildet må nå komme frem for offentligheten: Å lage forsvarsbudsjettet på en slik måte at kostnadsbildet blir vanskelig å se er ingen god løsning.

Les også:

Opposisjonen delt i synet på USA-avtale

Å kompensere ved å øke budsjettrammen ville være den beste løsningen på kort og mellomlang sikt, både for å bøte på skadevirkninger og for å gi rom for å gjøre som Wicklund argumenterer for; å legge til side institusjonell militærkonservatisme som innebærer at forsvarsgrener og militære motvirker utvikling, risikotaking og eksperimentering med nye konsepter.

Uheldig utvikling

Nå får vi stole på at den nye forsvarskommisjonen gis et mandat og en sammensetning som gjør det naturlig å starte med det viktigste: utfordringene i et tilstrekkelig langtsiktig perspektiv til forsvaret av Norges territorielle integriet, vårt samfunns verdigrunnlag og befolkningens trygghet.

Den glidning vi har sett i sikkerhets- og forsvarspolitikken de siste par tiårene vekk fra beroligelseselementet mot stadig større vekt på avskrekking og straff dersom avskrekkingen svikter, har skjedd nærmest uten debatt i det rikspolitiske miljøet. Den uheldige, om ikke akkurat uhellige, allianse mellom de to såkalte regjeringsbærende partier Høyre og Arbeiderpartiet, som innebærer at man ikke skal være uenige i viktige sikkerhets- og forsvarsspørsmål, er antakelig hovedforklaringen på fenomenet.

Det er farlig for småstaten Norges sikkerhet på sikt, spør du meg.