Kronikk

SØRGELIG: Det er triste bilder vi ser i mediene nå, med enorme ødeleggelser etter russernes sprenging av Kakhovka-demningen og sørgelige vrak av stridsvogner, skriver kronikkforfatteren.
SØRGELIG: Det er triste bilder vi ser i mediene nå, med enorme ødeleggelser etter russernes sprenging av Kakhovka-demningen og sørgelige vrak av stridsvogner, skriver kronikkforfatteren.

«Ukraina: Krigens uutholdelige letthet»

Atomvåpen har vi trodd kunne holde katastrofen unna ved sitt budskap i akronymet MAD (Mutual Assured Destruction). Nå har Putin i snart halvannet år ført en retorikk som snur mantraet litt på hodet.

Publisert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Med en lett omskriving av Milan Kunderas roman «Tilværelsens uutholdelige letthet» valgte forfatterne Terje Tvedt, Tormod Heier og Rune Ottesen tittelen «LIBYA: Krigens uutholdelige letthet» på sin bok i 2019 med en kritisk gjennomgang av årsakene til og konsekvensene av Libya-krigen i 2011.

Det vil komme mange bøker og historiske og statsvitenskapelige utredninger om Ukraina-krigen i fremtiden. Og selv om de to krigene har vidt forskjellige årsaker, er likhetene store når galskapen først er sluppet løs. For krig er en form for galskap. Den er en del av menneskehetens kollektive psyke – «vi og de andre» – og har gitt seg utslag i konflikt og krig siden tidenes morgen.

Truer med katastrofen

Det er alltid noen blant oss som søker makt og innflytelse, og det er blant disse vi finner de få som kan finne på å utløse den store galskap fra tid til annen – angrepskrig. Etter den verdensomspennende galskap som herjet i årene 1939-1945, ble det bygget institusjoner som skulle stenge galskapens verste utslag inne, men folkeretten og FN-systemet, Bretton Woods-systemet, Helsingfors-erklæringen og OSSE var ikke sterke nok; gjerdene holdt ikke når de største bøllene ville ut og opptre på egen hånd. Nato og EU holder stand – og vi krysser fingrene for at det varer.

Kanskje vil en av bøkene som blir skrevet om noen år bære tittelen: «Ukraina: Krigens uutholdelige letthet». Jeg skriver den gjerne selv - om helsen holder (den delen som er over snippen).

Atomvåpen har vi trodd kunne holde den helt store katastrofen unna ved sitt megetsigende budskap, eller mantra, i akronymet MAD (Mutual Assured Destruction). Nå har Russlands president i snart halvannet år ført en retorikk som snur mantraet litt på hodet; det er nettopp katastrofen han truer med – han lar den henge som et damoklessverd over våre hoder.

Skremslene mister effekt

Allerede samme dag som en fullskala invasjon av Ukraina var et faktum, den 24. februar 2022, kom president Vladimir Putin med trusler om at enhver aktør som blandet seg inn i konflikten ville bli angrepet umiddelbart. Selv om Putin aldri nevnte ordet «atomvåpen» i truslene som ble fremmet, er det liten tvil om at det var det eller andre masseødeleggelsesvåpen han siktet til. Putin har gjennom alle krigens stadier fortsatt å skremme med bruk av atomvåpen om hans «røde linjer» blir tråkket over av aktører som støtter ukrainernes forsvarskamp med våpen og materiell.

SAMARBEID: Russlands president Vladimir Putin og den belarusiske presidenten Aleksandr Lukasjenko under et møte i slutten av mai.
SAMARBEID: Russlands president Vladimir Putin og den belarusiske presidenten Aleksandr Lukasjenko under et møte i slutten av mai.

Linjene er tråkket over så mange ganger nå at Putins skremsler mister effekt omtrent som i fortellingen om gjetergutten som ropte ulv til sine sambygdinger gjentatte ganger uten at ulven materialiserte seg, slik at bygdas folk var helt uforberedt og overrasket da ulven faktisk dukket opp.

Dette leder meg til det jeg egentlig skulle skrive om denne gangen, nemlig to debattinnlegg i Forsvarets Forum den siste tiden som toucher innpå noe jeg skrev i en kronikk 31. mai om hangarskipet USS Gerald R. Ford og atomvåpen, og om hvordan jeg mener NRK i programmet Debatten 25. mai feilinformerte det norske folk.

Ikke utfyllende og presist nok

I tillegg til å peke på at det er 30 år siden atomstridshoder ble fjernet fra USAs ti hangarskip og alle andre overflatefartøyer i US Navy, var jeg innom utviklingen i våpenteknologi, stridskonsepter, deployering og doktriner relatert til atomvåpen, slik dette har endret seg frem til dagens situasjon. Når man ikke skriver utfyllende og presist nok om noe så viktig som en atommakts doktriner fortjener man å bli satt litt på plass, og den 4. juni skrev Gunnar René Øie i et innlegg at russisk atomvåpendoktrine ikke lenger er den samme som under den kalde krigen; avskrekkingens logikk står fast for så vel strategiske som ikke-strategiske atomvåpen, men førstebruk er ut.

Øie gjengir det jeg skrev: at den gjeldende militære doktrinen i Russland er at de kan bruke atomvåpen dersom fedrelandets territorium og statens eksistens er truet i en krigssituasjon, eller for å eskalere en stridssituasjon så kraftig at motstanderen gir opp.

Det siste leddet, som i fagterminologien benevnes «å eskalere for å de-eskalere», sier Øie ikke gjelder lenger. Det vet imidlertid verken han eller jeg med sikkerhet, ei eller hans kilde, løytnant Andrea Howard, som i US Naval Institute hadde en artikkel nylig, «Basic Principles for a Complex Nuclear Environment», hvor forfatteren riktignok skriver at Russlands någjeldende doktrine overstyrer tidligere doktriner om førstegangsbruk av atomvåpen. Howard tar imidlertid en del forbehold, og problematiserer språkbruken i den russiske doktrinen i et eget avsnitt «Escalate to De-escalate?». I doktrinen listes fire forutsetninger som kan føre til bruk av atomvåpen, og en av dem ser slik ut på russisk:

Агрессия с применением обычных вооружений, когда caMo существование государства находится под угрозой

(Oversatt: Aggresjon med konvensjonelle våpen når statens eksistens er i fare).

Analytikere og forskere

Howard skriver at selv om frasen «escalate to de-escalate» ikke lenger brukes i den offisielle russiske doktrinen, har den likevel i de siste årene dominert debatten omkring når eller i hvilken situasjon Putins Russland kan tenkes å bruke taktiske atomvåpen. Hun siterer blant annet følgende fra den russiske marines gjeldende doktrine (jeg dropper russisk her, og bruker hennes oversettelse): «The willingness and determination to employ force, including non-strategic nuclear weapons, strenghtens deterrence during escalation».

Howard trekker frem to vestlige analytikere, Matthew Kroenig, professor ved Georgetown-universitetet med internasjonal sikkerhet og atomvåpen som spesialitet, og Elbridge Colby (sønnesønn av den famøse CIA-sjefen på 1970-tallet), som de siste fem år har vært sterkt involvert i Pentagons arbeid med nasjonal sikkerhetsstrategi i lys av den tiltagende utfordring som Russland og Kina utgjør for USA; begge utlegger ordlyden i den russiske marinens doktrine som at atomvåpen med lav ytelse - altså taktiske – i en tidlig fase på stridsfeltet kan brukes for å oppnå et fordelaktig (advantageous) utfall.

Selv holder jeg forskeren Dr. Pavel Podvig, som til daglig arbeider som seniorforsker ved FNs institutt for nedrustningsforskning (UNIDIR) i Genève og er medlem av Science & Global Security, som kanskje den mest innsiktsfulle analytiker av tenkningen rundt og innholdet i russiske doktriner relatert til atomvåpen. Podvig gjør gjeldende det samme syn som dr. philos. og forsker Torgeir Fjærtoft gir uttrykk for i en meget lesverdig artikkel i Forsvarets Forum 7. juni, «Farlige lettvintheter om risiko for atomkrig».

En krise, som den Russland nå befinner seg i, kan gradvis utvikle seg til et punkt der den oppleves som eksistensiell, skriver Fjærtoft, og det punktet må vestlig politikk unngå med god margin. Med adresse til Øie skriver han: Spørsmålet er derfor ikke om risikoen for atomkrig er liten, men hvordan vi kan sørge for at den forblir det. Når vi ikke kan vite sikkert, må vi forholde oss til latens.

Og «latens» finner vi mye av i en krig av den art vi nå ser utfolde seg i Ukraina – og vi finner det ikke minst i den russiske presidents hode. Én ting er tvetydighet i språk og tale, der er Putin helt i tet blant stormakters statsoverhoder - USAs president benytter også tvetydighet; jeg nevner i farten spørsmålet om USA vil kunne ty til førstebruk av atomvåpen og om USA vil komme Taiwan til unnsetning, militært, om Kina angriper - men noe annet er det som Fjærtoft peker på, at i Putins forestillingsverden om hva som er «trussel mot statens eksistens» med stor sannsynlighet oppfattes som en trussel mot Putins eksistens.

KGB-skolen: Dyrking av fiendebilder

Når taktiske atomvåpen nå utplasseres i Belarus, i tillegg til de mange «dual use»-plattformer som allerede finnes rundt Ukraina på russisk territorium, både for den ballistiske Iskander og for kryssermissilet Kalibr, er det naturlig å se det som en videreføring av skremselspolitikken.

Det er imidlertid også mulig å tenke den tanke at det i Putins hjerne, som skårer høyt på listen over de personlighetstrekk som kjennetegner psykopaten, at om han en dag føler seg så trengt opp i et hjørne – hans eksistens så truet – at han vil ty til å beordre bruk av et taktisk atomvåpen med lav sprengkraft for å «de-eskalere» og etablere en fordelaktig situasjon – ja, da er det kanskje en måte å unngå at USAs/Natos svar i form av langtrekkende presisjonsvåpen med konvensjonelle stridshoder rammer Russland. Det var jo fra Belarus’ territorium det taktiske missilet ble sendt. Like greit at Nato parkerer den tenkningen i Putins hode jo før jo heller.

Til slutt vil jeg trekke frem et par linjer i Fjærtofts tekst som bør stå som en punchline i denne sammenheng: «Boikott av normal politisk kontakt med Russland øker risikoen for farlige misforståelser om motstanderens hensikter. Under økende vestlig press kan et isolert regime som styres av – og dyrker – fiendebilder, utvikle seg i retning av en form for undergangsstemning. Beslutningsprosesser blir da mindre rasjonelle.»

Putin gjennomgikk KGB-skolen før Sovjetunionen kollapset, og lærte seg å se etter fiender overalt – og til å dyrke fiendebilder. Som sjef for FSB, KGBs etterfølger, før han ble statsminister og deretter president, smurte han hele toppsjiktet av FSB-offiser, som nå utgjør en gjennomkorrupt, stokk konservativ «mafia», uten empati for det russiske folk og soldatene ved fronten.

Det er triste bilder vi ser i mediene nå, med enorme ødeleggelser etter russernes sprenging av Kakhovka-demningen og de sørgelige vrak av stridsvogner og IFV-er som i ukrainernes motoffensiv har forsøkt å trenge gjennom minefeltene foran sterkt befestede russiske stillinger i Øst-Ukraina. Hver dag dør og lemlestes hundrevis av soldater, og vi ser ingen tegn til at galskapen skal slutte – i hvert fall ikke med det første.

Krigens uutholdelige letthet.

Powered by Labrador CMS