Kampen for egen eksistens

Det hvilte en tung symbolikk over Solheimsbrakka da den tyske ambassadøren Detlef Wächtervar på besøk torsdag. Det var i denne gamle rallarbrakka fra byggingen av Ofotbanen kapitulasjonsdokumentene etter slaget om Narvik ble undertegnet 10. juni 1940.

Brakka ble brukt av norske soldater før overgivelsen. Etterpå lå tyskerne her. Wächtervar kommenterte at nå hadde han komplettert trioen av historiske steder han hadde bestemt seg for å besøke i Norge: Rjukan, Oscarsborg og Solheimsbrakka.

Det er organisasjonen Utsyn – Senter for sikkerhet og totalforsvar som har invitert til møtet her like ved svenskegrensen. Flere ambassadører, stortingsrepresentanter, lokalpolitikere og representanter for lokalt næringsliv er til stede.

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen er også på plass. Dette er ikke langt fra Bjerkvik, bygda der han vokste opp.

Natos suksess

Stedet er ikke valgt for å tilfredsstille Wächtervars historieinteresse. Med Finland – og potensielt Sverige – som Nato-medlemmer, ligger Narvik an til å bli et knutepunkt for skandinavisk forsvarssamarbeid.

Narvik ligger bare 43 kilometer fra grensen mot Sverige. Jernbanelinjen forbinder havnen til gruvebyen Kiruna, og går derfra sørover til Stockholm. Finland er heller ikke langt unna. I en krigssituasjon vil jernbanen bli viktig for transport av tropper og utstyr.

Mens snøen falt utenfor, diskuterte gjestene i brakka sikkerhetspolitikk. Flere trakk frem nødvendigheten internasjonalt forsvarssamarbeid og hyllet Natos suksess som forsvarsallianse. Krigen i Ukraina viser hvor vanskelig det er for Russland, som står alene, å kjempe mot et Ukraina med støtte fra et samlet Nato.

Skurrer

I diskusjonen dukket derimot opp en kanskje like viktig faktor. En av deltagerne sammenlignet Natos enhetlige støtte til Ukraina med «Afghanistan-ånden», som en henvisning til alliansens samarbeid i kampen mot Taliban.

Dette er en sammenligning som skurrer. Etter Natos uttrekning fra Afghanistan sommeren 2021, tok Taliban igjen makten i landet. Om Nato-samarbeidet i seg selv gikk på skinner, er det vanskelig å beskrive operasjonen i Afghanistan som en suksess.

Tvert imot viser erfaringen fra Afghanistan at en annen forutsetning kanskje er vel så viktig som gode allierte: motivasjon og vilje til å kjempe. Vi i Vesten kan si hva vi vil om Talibans brutalitet og undertrykking. Nato ble uansett sett på som en uvelkommen og invaderende okkupasjonsmakt av mange afghanere.

Motiverende faktor

Et annet poeng som ble trukket frem i diskusjonen, var overraskelsen over motstandsdyktigheten til Ukraina. Mange hadde spådd en rask seier til Russland, men i møte med en større militærmakt, har ukrainerne vist mot og utholdenhet.

Det ene utelukker naturligvis ikke det andre. Tyskland vant slaget om Narvik, men tapte krigen fem år senere, fordi de allierte samlet var sterkere enn aksemaktene. Men også fordi de allierte hadde samme motiverende faktor i bunn som ukrainerne har i dag, en kamp for sin egen eksistens.

Som en annen av deltagerne i diskusjonen påpekte: En lærdommen fra 2. verdenskrig er at enhet er viktig. En annen er å ta hensyn til hva nasjonene selv vil.

Analyse

Russland forbereder seg på tap