Norske politifolk om jobben i Afghanistan: – Det var ikke bortkastet

I ni år, fra 2003 til 2012, jobbet norske politifolk i Afghanistan. Rundt 130 stykker var med på å kurse og utvikle det afghanske nasjonale politiet, ANP. Den norske støtten var omfattende. Nordmennene gjorde alt fra å holde kurs i menneskerettigheter for ledere til å lære kvinnelige afghanske politifolk i å slå med batong.

Denne saken ble først publisert i Bistandsaktuelt.

Noen satt på kontor i Kabul, mens andre gikk på fotpatrulje med afghanske kollegaer på landsbygda i Faryab-provinsen. Norge hadde fra 2004 en egen avtale med afghanske myndigheter om politisamarbeid og støttet samtidig også opp om den store internasjonale innsatsen for å bygge oppe et afghansk politi. Alt dette ble i all hovedsak betalt over bistandsbudsjettet. Totalt har Norge brukt nærmere en milliard kroner på det afghanske politiet.

Men etter at Taliban overtok er det uklart hva som står igjen av denne innsatsen. Etter alt å dømme er det afghanske politiet oppløst og det ser ut til at Taliban foreløpig bruker en del av sine egne folk som et slags politi.

Bekymret for afghanske kollegaer

– Det er klart at den negative utviklingen i Afghanistan nå i det siste har gjort at jeg har tenkt en god del på hvordan det har gått med de vi trente og jobbet sammen med. Mange av dem kjempet mot Taliban og vil potensielt være veldig ressurssterke motstandere for Taliban. Man frykter jo at Taliban kan ha bestemt seg for å gå etter noen av de vi jobbet med, sier Sverre Sørberg.

55-åringen, som i dag er innsatsleder i Innlandet politidistrikt, var i Afghanistan fra mai 2010 til mai 2011. Sammen med norske kollegaer ga han opplæring og drev såkalt mentorering av det lokale afghanske politiet i Faryab-provinsen. Norge trappet opp innsatsen i Faryab fra 2005 og det medførte etter hvert at også at en større del av det norskafghanske politisamarbeidet foregikk i provinsen nord i landet. Fra ca 2007 til 2012 var stort sett til en hver tid ca 15 norske polifolk på oppdrag i Faryab.

Helt annerledes

– Vi forsøkte å øke kvaliteten på det lokale politiet og hadde særlig ansvar for et politidistrikt. Vi ga opplæring i alt fra vanlig patruljering til hvordan de skulle beskytte seg. Mange av afghanerne vi jobbet med var veldig dyktige folk. Vi var mye sammen med afghanerne og ble godt kjent, sier Sørberg.

Les også:

– Jeg er stolt over innsatsen vår

– Var det stor overgang fra en norsk politihverdag?

– Ja, helt klart. Det afghanske politiet var helt annerledes enn det norske. Helt grunnleggende ting manglet i en del sammenhenger. Det var veldig hierarkisk og sjefen bestemte mer eller mindre alt. Vi visste at han som var politisjef der vi jobbet var en luring og at hans hovedfokus var å styrke sin posisjon. Derfor var han jo positiv til at vi kom inn og brukte penger og ressurser på «hans» politi. Men samtidig som det var mange utfordringer og dillemaer mener jeg at vi fikk gjort mye bra arbeid og gitt god opplæring til politiet der.

– Hva tenker du står igjen nå som ANP er oppløst?

– Det synes jeg er for tidlig å svare på. Jeg opplevde oppdraget som veldig meningsfylt. Og jeg mener at vi gjorde et hederlig forsøk på å støtte afghanerne og at de norske politifolkene gjorde en solid jobb under vanskelige forhold, sier Sørberg.

Han sier det var frustrerende at jobben de gjorde bare var en dråpe i havet.

– Det viste seg jo i Afghanistan, som så mange andre steder, at det er uhyre vanskelig å komme utenfra og bygge en stat. Så jeg står jo igjen med litt blandede følelser og tenker en del på de lokale politifolka vi samarbeidet med og også på de som jobbet direkte for oss. Tolkene, blant annet.

Tre turer til Afghanistan

Det er gått rundt 10 år siden Ann-Kristin Kvilekval avsluttet sitt tredje oppdrag i Afghanistan. Hun dro til i Afghanistan allerede i 2003 og var de aller første norske politifolkene som jobbet der etter Talibans fall. Senere jobbet hun blant annet som politirådgiver i FN-organisasjonen Unama.

– Jeg har kjent på tristhet og en slags maktløshet etter at Taliban tok makten i Afghanistan. Afghanske kollegaer jeg jobbet med har tatt kontakt med meg og spurt om hjelp til å komme seg ut av landet. De er redde for hva som kan skje med dem, sier Kvilekval.

Hun har erfaring fra Forsvaret og også erfaring fra flere internasjonale oppdrag, blant annet på Øst-Timor. Nå jobber Kvilekval på Politihøgskolen.

– Med tanke på det som har skjedd i Afghanistan i det siste er det lett å konkludere med at hele innsatsen vår var bortkastet, men jeg mener absolutt ikke det. Mange afghanere har fått god trening og utdanning. De fikk impulser og erfaringer de ellers ikke ville fått. Jeg er sikker på at all den kunnskapen som ble overført og de erfaringene som ble gjort på afghansk side, ikke bare forsvinner.

Den erfarne politikvinnen legger ikke skjul på at det var store utfordringer i Afghanistan, både på afghansk og internasjonal side.

– Det var blant annet ganske ulike meninger blant giverlandene om hva slags afghansk politi vil skulle bygge opp. Alle ville ha bedre koordinering, men ingen ville bli koordinert. Det var jo veldig ambisiøst å skulle bidra til å bygge opp et nasjonalt politi og et juridisk system i et så splittet land som Afghanistan. Det lykkes vi ikke med, sier hun.

Mislykket prestisjeprosjekt

Et av prestisjeprosjektene for Norge og det internasjonale samfunnet var opplæringen av afghanske politikvinner. Fra 2007 holdt norske politifolk egene 14-dagers selvforsvarskurs for kvinnelig afghansk politi. Totalt deltok nærmere 500 afghanske politikvinner på disse kursene. Pensjonert politimann Håvard Faller var instruktør i 2010 og 2011.

Les også:

Rekenes konge

– Det var veldig interessant og givende. Mange av de afghanske politikvinnene ble veldig hersa med av sine mannlige kollegaer og de fortalte sterke historier fra hverdagen sin. Jeg tror mange av dem hadde stort utbytte av den treninga de fikk på kursene, sier han.

Selv om et betydelig innsats ble lagt ned både fra norsk side og fra andre land, ble satsingen på å øke antallet kvinner i det afghanske politiet i all hovedsak mislykket. Kvinneandelen forble svært lav, to-tre prosent, og flere rapporter, blant annet fra det norske Afghanistan-utvalget (se boks), har konstatert at kvinnene i det afghanske politiet generelt ble svært dårlig behandlet.

Faller selv opplevde at en av politikvinnene han var med på å holde kurs for ble henrettet i sitt eget hjem fordi hun jobbet i politiet.

– Det var selvfølgelig veldig trist. Det er ikke tvil om at mange av politikvinnene hadde det svært vanskelig på jobb. En del av dem gikk til og fra jobb ikledd burka. Ingen naboer kunne vite at de jobbet i politiet.

– Hva tenker du om innsatsen som ble gjort totalt sett for å bygge opp politiet?

– Jeg mener at den vestlige tilstedeværelsen i Afghanistan førte med seg mye positivt. Men da jeg var der som politimann fokuserte jeg på å gjøre en god jobb og å løse oppdraget best mulig. Jeg tenkte ikke så mye på det overordnede bildet. For meg blir det meningsløst å si at det vi gjorde var bortkastet. Man kan ikke la være å forsøke å hjelpe noen fordi det er en fare for at man ikke lykkes, sier Faller.

– Stilte for få krav

Sjefen til Faller i Afghanistan het Lars Christian Finstad. Han var såkalt kontingentsjef for de norske politifolkene fra våren 2010 til høsten 2011.

– Jeg, som de fleste andre, ble veldig overrasket over at alt kollapset så fort. Vi hadde trent opp mange flinke folk. Men det raknet fra toppen og ned. Jeg tenkte jo en del på dette med lojalitet da vi var der. Det var helt tydelig at en del politifolk hadde lojaliteten sin andre steder enn hos den afghanske staten, sier Finstad. Han har også erfaring fra Forsvaret og en rekke andre uteoppdrag. Finstad har også vært sikkerhetsrådgiver i Flyktninghjelpen.

– En av de største utfordringene slik jeg opplevde det var mentaliteten på afghansk side. De forventet at vi skulle fikse og stå for alt. Den mentaliteten bidro også vi nordmenn til. Jeg mente at afghanerne burde ta langt mer ansvar enn de gjorde. Min vektlegging av afghanernes ansvar var det ikke alle som var enige i, verken på afghansk eller norsk side, sier han.

Den tidligere kontingentsjefen forteller at det var mange utfordringer.

– Man hadde jo til tider et inntrykk av at en del afghanske ledere bare jattet med når vi fortalte hva vi mente. Og så gjorde de det på sin vante måte så fort vi snudde ryggen til. For eksempel når det gjaldt det mye omtallte kvinneprosjektet så følte jeg at engasjementet fra ledelsen på afghanske side var liten.

Selv om Finstad ikke legger skjul på at det var krevende å jobbe i Afghanistan, mener han at det var riktig at Norge bidro til å styrke det afghanske politiet. Han mener de norske politifolkene gjorde en god jobb.

– Det afghanske politiet var betydelig bedre rustet for sine oppgaver da vi dro enn da vi kom. Det er det ingen tvil om. Kunnskapen er der fortsatt hos mange. Vi får håpe at den kan komme til nytte igjen.

– Nå som Taliban har makten – hva tenker du om situasjonen til de dere trente opp og samarbeidet med?

– Jeg har tenkt mye på dem i det siste. Det var mange dyktige og dedikerte folk. Jeg synes aller mest synd på de vanlige politifolkene som sto på post ute i provinsene. Jeg lurer på hvordan de har de det nå.