«Afghanistan-maleren» Christopher Rådlund er gått bort

Maleren Christopher Rådlund (1970-2022) er gått bort. Det er trist at han ikke lenger er blant oss.

Jeg møtte Rådlund første gang for 20 år siden, og opp gjennom årene har jeg hatt mange gode og lærerike samtaler med ham.

Som menneske var han vennlig, inkluderende og utrolig kunnskapsrik. I tillegg var han aristokratisk på en sjarmerende måte.

Jeg vil fortelle to historier om Rådlund.

Den ene historien er kjent, men tåler å bli fortalt igjen.

Friluftsmaler i Afghanistan

I 2012 tilbrakte Rådlund en uke sammen med norske soldater i Meymaneh-provinsen nordvest i Afghanistan.

Omkranset av norske soldater og mektige fjell kunne friluftsmaleren gjøre det han var best på: Kombinere fremragende håndverk med et uredd blikk for slagmarkens monumentale tomrom, stadig med treffsikre referanser til malere som Caspar David Friedrich og Theodor Kittelsen.

Det som først og fremst gjør Rådlunds Afghanistan-bilder mesterlige er at de subtilt utfordrer betrakteren til å reflektere rundt hva krigen egentlig handlet om.

Man blir som betrakter altså ikke påtvunget kunstnerens personlige meninger om krigen.

I et intervju med Torgrim Eggen i Fineart i 2014 sa Rådlund at han ikke dro ned for å skildre dette med noen politiske fordommer:

«Min jobb er ikke å ta stilling til om det vi gjorde var riktig eller galt, men å dokumentere et norsk engasjement som har vart i åtte år og nå er slutt. Jeg er en slags malende reporter.»

Han forteller videre om et minne fra Meymaneh by, der de ikke hadde lov til å stanse:

«(...) åtte menn i hjelm og skuddsikker vest, to biler med maskingeværskyttere på taket. Først da vi kom frem, gikk det opp for meg at hele denne militæreskorten, denne konvoien, var arrangert for at jeg skulle få stå og male.»

Afghanistan-turen resulterte i utstillingen Fjern front, som åpnet på Forsvarsmuseet 4. juni, 2014.

Over 9000 norske soldater tjenestegjorde i Afghanistan i perioden 2001-2021.

Rådlund ble tildelt medalje fra generalmajor og veteraninspektør Kristin Lund for sin innsats som «offisiell krigskunstner».

Les også: Så mye har krigen i Afghanistan kostet Norge

Operabygg i plastpose

Den andre historien er ikke offentlig kjent før nå.

22. juli 2011 kl. 12:00 gikk jeg fra min daværende bolig på Grünerløkka til Rådlunds atelier og leilighet i St. Olavs gate.

Det regnet kraftig. Jeg tok ut penger i minibank på veien.

Vi hadde avtalt noen dager i forveien at jeg skulle kjøpe et eksemplar av hans litografi Ruin, som viser operabygget i Oslo nettopp som en ruin, kanskje rammet av forsømt vedlikehold, en naturkatastrofe eller et terrorangrep.

Rådlund var en belest mann. Men han var også i stand til å diskutere på en levende måte det han hadde lest. Det er en sjelden egenskap.

Leiligheten hans var en opplevelse i seg selv, omtrent som jeg forestiller meg at kjente kunstnere levde på 1800-tallet.

Etter en rundt to og en halv times samtale om litteratur og arkitektur la Rådlund sitt ødelagte operabygg i en papprull og teipet to plastposer rundt. Jeg bladde opp pengene.

Bak fasaden

Ute hadde det nesten sluttet å regne. Nå skulle jeg skaffe en skikkelig ramme til operaruinen jeg bar under armen.

Det storslåtte verket ville åpenbart ikke kommet til sin rett i en Ikea-ramme.

Jeg antok at det fantes en rammesnekker i nærheten av Oslo City, så jeg fulgte Akersgata et stykke nedover og tok til venstre mellom Høyblokka og Finansdepartementet.

Men jeg fant ikke noen rammesnekker så jeg valgte å gå oppover Storgata, til en rammesnekker på hjørnet av Thorvald Meyers gate og Leirfallsgata.

I det jeg gikk inn i butikken hørte jeg et voldsomt smell. Vindusglass vibrerte. Bakken skalv.

Det første jeg tenkte var at det kunne komme fra en byggeplass.

Eieren av rammebutikken virket skjelven, men sa at han ikke forsto hva det kraftige braket skyldtes.

Han hadde en tv-skjerm på veggen med direktesending av Tour de France.

Jeg leverte litografiet og skyndte meg de fire kvartalene hjem.

På veien sjekket jeg nyhetene på mobilen og så at det hadde vært en kraftig eksplosjon i Regjeringskvartalet, og at Oslo sentrum skulle evakueres. Da gikk jeg over i journalist-modus.

Men det er en annen historie.

Skjønnhetens egenverdi

To måneder senere hang jeg opp Rådlunds litografi Ruin på stueveggen hjemme.

Imidlertid er det mange år siden bildet har hengt på veggen. Kona mi sa nei.

Og hun har jo på en måte helt rett i at motivet er ganske dystert.

Selv om det ikoniske litografiet Ruin nå står innpakket i bobleplast i kjellerboden vår, er kunstverket en viktig påminnelse for meg at mitt primære oppdrag som journalist er å undersøke hva som er bak fasaden, enten jeg står ved et nybygg eller en ruin.

For min del liker jeg både selve Operabygget og Rådlunds ruinerte versjon.

Hvem var Christopher Rådlund? Det jeg først og fremst husker er den åpne måten han møtte andre på. Kunsten hans lever videre på veggene i mange folks hjem og kontorer.

Hvis Rådlund dukket opp på en utstillingsåpning for en kjent eller ukjent kunstner, så visste man at det ville bli en fin kveld uansett om vinen var dårlig eller kunsten var banal.

Jeg slutter meg til det Alexander Z. Ibsen skriver om Rådlund i Minerva:

«I Oslo var han som en egen kulturinstitusjon - i mørke klær og med et kogger litografier over skulderen - som brakte sammen musikere, malere, forfattere og alle andre som mente skjønnhet en egenverdi, og at verden trenger mer av den.»