Forsvarssjefen som fikk ansvaret for å rydde opp etter Forsvarets største flause siden 9. april

Denne teksten ble først publisert på Egebergs Facebook-side. Den er gjengitt med tillatelse.

Historien om generalen og den første kvinnelige forsvarsministeren som måtte overta midt i den aller største krisen Forsvaret har stått i siden krigen, er etter min mening en av de mest underfortalte i norsk forsvarshistorie.

Beskyldninger om et militærvesen utenfor demokratisk kontroll, hemmelige forhandlinger på Holmenkollen Park Hotell, og generalen som nektet å forlate kontoret sitt i Forsvarets overkommando, er noen av ingrediensene.

Dette er en lang post. Men verd å lese om du er nysgjerrig, spesielt interessert, eller bare har litt tid til overs.

Da Sigurd Frisvold overtok som forsvarssjef 30. april 1999 var både Europa og det norske Forsvaret i dyp krise. Kosovo sto i flammer, og NATOs luftoperasjon mot Serbia og Slobodan Milosevic var i full sving.

Både Luftforsvaret og Sjøforsvaret hadde sviktet da NATO-kallet kom. Norske F-16-fly viste seg å være for dårlige og utdaterte til å fly i serbisk luftrom. Sjøforsvaret nektet å slutte seg til NATOs flåte. Marinemannskapene hadde nemlig ikke kontrakter som kunne pålegge dem å seile til en krig. Da sa de nei takk. Og nå sto en NATO-ledet bakkeinvasjon for tur, uten at Norge hadde en eneste operativ soldat å bidra med.

Prestisjeavdelingen Telemark Bataljon, det som skulle være «Norges nye topptrente elitestyrke», viste seg å være en gedigen papirtiger. Der politikerne trodde de hadde en velutstyrt og kampklar bataljon på 1000 mann, fantes kun et dårlig utrustet kompani som var sendt til Bosnia for å være leirvakt for NATO-hovedkvarteret der.

Det hadde bataljonssjef Robert Mood fortalt statsminister Kjell Magne Bondevik bare noen uker tidligere, da Bondevik sammen med forsvarsministeren besøkte «bataljonen» på Heistadmoen utenfor Kongsberg.

Men Bondevik og Sentrumsregjeringen var i fornektelsens land. Statsministeren hadde unngått problemstillingen ved å si at noen bakkeinvasjon i Kosovo neppe var en aktuell problemstilling verken for Norge eller NATO. Selv om alle kunne se at det var den veien det gikk.

Så da Frisvold overtok sjefskontoret ved Forsvarets overkommando på Huseby var frustrasjonen stor. «Jeg sa jo til statsråden at noe ville skje. Men det kom ingen signaler tilbake i det hele tatt», fortalte han meg da jeg jobbet med boka «Fredsnasjonen Norge».

Vi møttes på kafeen på CC Vest, og snakket mye på telefon siden. Han la aldri skjul på at Kosovo vekket vonde minner. En skam han skulle leve med i mange år. Det interessante er at både Frisvold og ministeren han refererte til, på grunn av Kosovo, ble kanskje de mest betydningsfulle arkitektene for moderniseringen av Forsvaret etter den kalde krigen.

Ministeren var Venstres Eldbjørg Løwer, den første kvinnen i rollen. Hun hadde overtatt departementet en drøy måned før Frisvold overtok som forsvarssjef. Deres forgjengere, KrFs Dag Jostein Fjærvoll og general Arne Solli, hadde ligget i åpen krig med hverandre i halvannet år, en ellevill historie jeg belyser tett i boka, men også skrev litt om da Fjærvoll gikk bort i fjor:

Les teksten om Fjærvoll her: – Å være forsvarsminister i fredstid er en ensom jobb

Uansett, det er spesielt historien om Frisvold og Løwer jeg mener er blant de mest underfortalte i norsk forsvarshistorie. Mens Løwer ledet et departement i Myntgata med 200 hoder, regjerte Frisvold en mastodontisk overkommando med over 1000 ansatte på Huseby. I våre samtaler gikk Løwer langt i å betegne Forsvaret den gangen som utenfor demokratisk kontroll.

Generalene hadde lært seg å utnytte at forsvarsministre kom og gikk. Løwer var den tredje på under to år. Resultatet var at omstillingen etter den kalde krigen hadde stoppet opp, der generalene, etter departementets oppfatning, rett og slett ga blaffen i den politiske ledelsen.

Kanskje litt ufortjent ble Frisvold ansiktet på dette, og den som måtte tåle oppgjøret. Men faktum var at mistilliten mellom departementet og overkommandoen var blitt så stor at ministeren og forsvarssjefen ikke lenger hadde fysiske møter. Kommunikasjonen dem imellom foregikk per brev eller telefon.

Det som er svært lite kjent, er hva Løwer gjorde for å få kontroll. Hun inviterte toppene i departementet og overkommandoen til en slags fredsprosess på Holmenkollen Park Hotell senhøsten 1999.

Det hele var topp hemmelig, og fikk navnet «Holmenkoll-prosessen» blant de ytterst få innvidde. Det skulle megles, der Løwer, departementsråd John Lunde og assisterende departementsråd Morten Tiller var på den ene siden, og forsvarssjef Sigurd Frisvold og hans mektige stabssjef, viseadmiral Eivind Hauger-Johannessen, på den andre.

Organisasjonskonsulentene Per-Harald Finneng og Jan Espen Thorvaldsen ble hyret inn for å bistå. De fikk full tilgang av Løwer. Tilliten mellom politisk og militær ledelse skulle gjenopprettes, og det hastet.

Tilstanden var sjokkerede, kunne Thorvaldsen avsløre da jeg intervjuet ham til boka. Da var fremdeles bare noen ytterst få som kjente til historien.

«Generalene anerkjente ikke forsvarsministeren eller Forsvarsdepartementet som Forsvarets overordnede myndighet. Forsvarssjefen tolket seg som sidestilt med, og slett ikke underordnet, forsvarsministeren. Hans stabssjef i Forsvarets overkommando mente seg sidestilt med departementsråden og fant seg derfor ikke i instrukser derfra», kunne han fortelle.

Ifølge Thorvaldsen måtte Frisvold beordres til å møte, etter først å ha avslått invitasjonen fra forsvarsminister Løwer. Frisvold likte ikke denne fremstillingen da vi snakket sammen. Han avviste at han den gangen følte seg likestilt med Løwer, men sa at han fikk høre den påstanden fra andre - og at det gjorde ham til en sterk motstander av den hemmelige prosessen.

Han ble provosert av at Løwer leide inn konsulenter for å lære toppene å snakke sammen, fremfor å legge problemene på bordet og diskutere direkte. Det var hva han var vant til. «Vi var like ivrige som departementet på å diskutere løsninger, men de ville ikke møte oss. Slik vi oppfattet det, satt vi på hver vår tue», sa han til meg.

Men så la han til: «Jeg sier ikke at Forsvaret var feilfritt. Forsvarets overkommando hadde utviklet seg til å bli en tung og ustyrbar organisasjon».

Den første økten startet med tre intense døgn på Holmenkollen Park Hotell. Forhandlingene pågikk 14 timer i strekk. Løwer fortalte meg hvordan hun truet med å gi Frisvold sparken den andre dagen. En tom trussel fordi begge visste at hun ikke hadde noen alternativ kandidat.

Først etter den tredje tredagersøkten på Hotellet løsnet det. Det var en fredag i januar 2000. I all hast ble det kalt inn til orienteringsmøte i Forsvarets overkommando, der 80 av Forsvarets mektigste offiserer og ledelsen i Forsvarsdepartementet sto samlet i overkommandoens situasjonssenter «sitsen».

Foran dem sto forsvarsminister Eldbjørg Løwer med forsvarssjef Frisvold på sin høyre side og departementsråd Lunde på sin venstre side. Hun la en hånd på begges skuldre og sa høyt: «Dette er mine medarbeidere, men det er jeg som er sjefen. Alle linjer går gjennom meg».

Det gikk et sus gjennom forsamlingen før flere i uniform ristet på hodet i protest. Selv Løwer hørte hviskingen. De sa at Løwer slett ikke var sjefen. Det var Hans Majestet Kongen!

Nyheter

Tidligere forsvarssjef Sigurd Frisvold er død

Det var en tøff prosess for begge. Frisvold fortalte meg hvordan den skapte sterke følelser internt i Forsvarets overkommando, og at motstanden faktisk ble sterkere enkelte steder. Men også at den til syvende og sist ga positive utfall. Men først og fremst fordi han og stabssjefen presset på for en løsning. Både Frisvold og Løwer var enige i at Forsvaret måtte fornyes. 2. februar 2000 lanserte Løwer omstillingen av Forsvaret.

På en pressekonferanse, med Frisvold sittende ved siden av seg, rullet hun ut to tre meter lange papirruller som listet opp de 2000 utredningene Forsvaret hadde gjennomført de siste ti årene uten at noen av dem hadde ført frem. Det ble startskuddet på den mest omfattende omstillingen Forsvaret har gjennomgått siden krigen. En omstilling general Frisvold ledet an internt. Fra invasjonsforsvaret til innsatsforsvaret.

Og det bringer oss tilbake til Kosovo og skammen Frisvold hadde følt da Forsvaret sviktet sine allierte da det trengtes som mest. Det skulle aldri skje igjen. Denne holdningen delte han med Løwer, og senere forsvarsministrene Bjørn Tore Godal (Ap) og Kristin Krohn Devold (H).

Detaljene finner du i boka, men poenget er at Sigurd Frisvold tok grep der generalene før ham hadde hatt bremsene på som om den kalde krigen aldri hadde tatt slutt. Da United Airlines flight 175 traff det andre tvillingtårnet i New York 11. september 2001 satt Sigurd Frisvold på en buss på vei til Budapest sentrum. Ved siden av seg satt Tysklands mektige forsvarssjef Harald Kujat, og noen meter unna satt de tre mektigste generalene i verden, USAs forsvarssjef Henry Hugh Shelton, NATOs øverskommanderende for Europa, Joseph Ralston, og NATOs øverstkommanderende for atlanterhavsområdet, William F. «Buck» Kernan.

«Vi var vel noen og tjue forsvarssjefer om bord i den bussen. Det var hele den militære toppledelsen i alliansen», sa han. Allerede på hotellet i Budapest la han grunnlaget for den norske deltakelsen i krigen mot terror. «Jeg begynte å sette opp en liste over tilgjengelige styrker. Jeg ville ikke ha et nytt Kosovo», fortalte han meg.

Mye hadde allerede skjedd i løpet av de drøye to årene han hadde ledet Forsvaret. Kommando- og kontroll var modernisert. F-16-flyene var oppgradert. Spesialstyrkene var styrket. Og alle forsvarsgrenene hadde begynt å bygge innsatsstyrker klare til å settes inn hvor som helst i verden. Listen han kunne gi til den påtroppende Bondevik II-regjeringen var derfor lang.

30. november 2001, bak lukkede dører i Den utvidede utenrikskomiteen på Stortinget, fikk regjeringen fullmakt til å tilby seks F-16-fly, fire Bell-helikoptre, ett Falcon Jet elektronisk krigføringsfly, noen eksplosivryddere, en transportkontrollenhet og 100 spesialsoldater til USAs krigsoperasjon i Afghanistan. I tillegg ville de tilby to Hercules transportfly, flere eksplosivryddere, enda en transportkontrollenhet og diverse ingeniørenheter til den humanitære delen av operasjonen.

2. januar 2002 var norske styrker på plass og i full sving med å rydde eksplosiver i Kandahar. General Frisvold hadde løftet forbannelsen og skammen som hadde ligget over Forsvaret siden Kosovo. Norge ble lagt merke til, og fikk skryt av amerikanerne for tidlig og viktig innsats i koalisjonen.

For å avrunde: Sentralt i Løwers reform lå sammenslåingen av departementet og Forsvarets overkommando til en integrert ledelsesmodell. Flere år senere var det forsvarsminister Kristin Krohn Devold fra Høyre som skulle fullføre dette. Etter planen skulle hele forsvarsledelsen samles i det nye ledelsesbygget på Akershus festning.

Men Frisvold ville ikke flytte fra overkommandoen på Huseby. Han syns reformen gikk for langt, der han som forsvarssjef ble sittende for langt fra sin operative ledelse. Det hadde Krohn Devold respekt for. Hun fortalte meg at at hun syntes han var modig for sin alder, og at han hadde strukket seg svært langt ved å gjennomføre den største omstillingen av Forsvaret siden krigen. Og det til tross for at hans nærmeste offiserskolleger strittet imot.

Etter hennes mening var han en helt som hadde æren for at Norge ikke dummet seg ut i 2001, slik landet hadde gjort under Kosovo-krigen i 1999. Derfor skulle han slippe å bli integrert, og få ha sitt eget hovedkvarter til han gikk av. Det hadde han fortjent. I stedet opprettet hun en ny stilling som militær assisterende departementsråd, som en slags assisterende forsvarssjef i departementet, som kunne være Frisvolds stedfortreder der.

Det ble Sverre Diesen. 10. desember 2004 varslet Frisvold at han ville gå av som forsvarssjef. Samme dag ble Sverre Diesen utnevnt som hans etterfølger. General Sigurd Frisvold ble dermed den siste forsvarssjefen i Forsvarets overkommando på Huseby. I noen måneder fikk han sitt eget bygg på Akershus festning, et stykke unna den nye integrerte ledelsen der ministeren og Sverre Diesen satt.

Da han for siste gang lukket kontordøra etter seg, ble lyset slukket, og forsvarssjefen sammenslått med den politiske ledelsen. Med beina godt plantet i tradisjonen, var Frisvold likevel den som våget å ta et skritt frem. Motvillig. Men modig. Og med det førte Forsvaret fra sitt største nederlag siden den andre verdenskrig, til en suksess som har gjort norske styrker til de mest respekterte og ettertraktede blant våre allierte den dag i dag. Han hadde ikke klart det uten Eldbjørg Løwer.

To giganter som utfordret hverandre, men som fant veien sammen, og som etter min mening har fått altfor liten oppmerksomhet for sin rolle i omstillingen av Forsvaret.