Meninger
Når de beste av oss svikter
Når verden ser at våre fremste har valgt løgn fremfor sannhet og egeninteresse foran fellesskapet, da rakner fortellingen om Norge som den ærlige megleren.
SKUFFET: Innleggsforfatteren er veteran fra Balkan og Afghanistan. Her er han avbildet i Faryab i Afghanistan i 2007.
Foto: Privat
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Jeg har fått æren av å jobbe med Norges kvinner og menn i fredens tjeneste. Dyktige, rolige mennesker med det sunne norske bondevettet. Vi opplevde at alle menneskene vi møtte i konfliktområdene stolte på oss, nettopp fordi vi var der for dem og ikke for oss selv.
Derfor svir det så dypt når de som skulle være de beste av oss lyver og dekker over sin omgang med en internasjonal serieovergriper for tilsynelatende å berike seg selv. Da er det ikke bare enkeltpersoner som selv svikter, de svikter hele det norske utenrikspolitiske prosjektet.
Vi ble sendt inn i gatene på Balkan og senere ut i ørkenen i Afghanistan. Vi reiste ut for å skape trygghet der urett og overgrep hadde fått herje fritt.
Vi mistet kollegaer – familier som aldri fikk se sine kjære igjen. Men vi dro fordi Norge var jo blant de beste i klassen hva gjaldt å stå opp for de riktige og gode verdiene.
Men for å kunne forsvare disse verdiene må vi ha med oss én forutsetning: troverdighet. Siden Oslo-avtalen har vi fra barneskolen lært at Norge er blant de beste fredsaktørene i det internasjonale toppsjikt, nettopp fordi man kan stole på det nordmenn sier og gjør. At det ikke finnes skjult agenda. At vi stiller opp fordi det er riktig, ikke fordi det lønner seg.
En slik troverdighet er en viktig utenrikspolitisk ressurs. Jeg vil si den er viktigere enn oljefondet, viktigere enn militær slagkraft, viktigere enn handelsavtaler.
For denne troverdigheten er det som gjør at parter i en konflikt åpner døren når det er Norge som banker på. For bak den døren kan verdens viktigste arbeid begynne: fred og forsoning.
Og det er derfor dette føles så trist og ødeleggende. At de ypperste politikerne og diplomatene våre omtaler omgang med en dømt seksualforbryter som «normal diplomatisk aktivitet» går ikke bare utover deres egen troverdighet. Det går løs på tilliten til hele det utenrikspolitiske prosjektet vårt, og det sverter alle oss som ble sendt ut for å forsvare de verdiene som våre institusjoner skulle stå for.
Når verden ser at våre fremste har valgt løgn fremfor sannhet og egeninteresse foran fellesskapet, da rakner fortellingen om Norge som den ærlige megleren. Og i en tid der allianser slår sprekker og med en ny brutal verdenskrig bare sekunder fra midnatt, da er tillit og troverdighet langt mer verdt enn aldri så mange oljefond.
