Kampene i Narvik: – Et uverdig blindspor

Forestillingen om at kampene ved Narvik er fortiet og glemt, har fått fornyet kraft de siste årene. I aviskronikker og på sosiale medier hevdes det med styrke at innsatsen til de nordnorske soldatene som kjempet under felttoget ved Narvik i 1940, ikke har vært viet tilstrekkelig plass i norsk krigs- og okkupasjonshistorie. I den nyere litteraturen ligger ofte den samme kritiske påstanden mer elle mindre skjult mellom linjene. Det er som regel regjeringa og – og i økende grad de siste årene – historikerne som gjøres ansvarlige for at kampene ved Narvik ikke har fått sin rettmessige plass i historien om 2. verdenskrig i Norge.

Forestillingen om Narvik i 1940 som et glemt felttog, er imidlertid forholdsvis ny.

Det som skjedde under kampene ved Narvik er engasjerende nok i seg selv, det vitner de siste ukers debatter om. At kampene ved Narvik er fortiet, glemt, neglisjert og underkommunisert, tas i dag for gitt. Særlig i Nord-Norge hevdes det at denne delen av felttoget er underkommunisert og lite anerkjent. Forestillingen om Narvik i 1940 som et glemt felttog, er imidlertid forholdsvis ny. Verken i minnemarkeringer, aviser eller i litteratur er det noe som helst som tyder på at felttoget tidligere ble opplevd som utilstrekkelig anerkjent – i alle fall ikke før fra slutten av 1980-tallet.

Flere markeringer

I perioden fra 1945 og frem til midten av 1980-tallet var Narvik åsted for en lang rekke storstilte minnemarkeringer. I 1946, 1960, 1965 og i 1980 deltok store allierte delegasjoner. Norske statsråder og Kongen deltok ved flere anledninger. Gjentatte ganger ble byens betydning under krigen fremhevet i taler, gjennom avdukingen av monumenter og ved kransenedleggelser. Det var gjenerobringen av byen som ble fremhevet.

Gjentatte ganger ble byens betydning under krigen fremhevet i taler, gjennom avdukingen av monumenter og ved kransenedleggelser.

Den ble fremstilt som en viktig inspirasjonskilde for den organiserte illegale motstandskampen i Norge.

Les også:

– Løse påstander om krigen

Knut Werner-Hagen representerer ikke mine synspunkter på en redelig måte, skriver Tom Kristiansen.

Heller ikke når man ser på krigslitteraturen er det lett å se at det er grunnlaget for denne forestillingen. Snarere tvert imot.

Har du lyst til å delta i debatten? Send oss en epost på debatt@fofo.no

På 1940-tallet kom de første bøkene om kampene ved Narvik ut på markedet. Allerede før krigen var over fremhevet Herman K. Lehmkuhl, medlem i den norske London-regjeringens informasjonskontor, Narvik-felttogets symbolbetydning i to bøker utgitt i London i 1941 og 1943. Otto Munthe-Kaas skrev også en bok om felttoget ved Narvik under krigen.

Etter frigjøringen kom det ut en rekke bøker, og i Odd Lindbäck-Larsens og Arne D. Dahls bøker fra henholdsvis 1946 og 1945, ble de nordnorske soldatenes innsats- og offervilje fremhevet som en viktig forklaring på gjenerobringen av Narvik. I det første store oversiktsverket om krigen i Norge avsluttet R. Roscher Nielsen kapitlet om kamphandlingene med å understreke at «Felttoget i Nord-Norge viser hva den norske hæren i 1940 virkelig var verd, når den fikk høve til å slåss under noenlunde «normale» forhold.»

Helt fra starten av hadde kampene ved Narvik en sentral plass i den nasjonale fortellingen.

Narvik var ikke glemt

Selv om fortellingen hele tiden hadde gjenerobringen av byen som omdreiningspunkt, og selv om de nordnorske soldatenes innsats ikke ble viet like stor plass, er det ikke rimelig å si at kampene ved Narvik ble glemt. Frem mot 1980-årene ble fortellingen tilført stadig nye perspektiver. Den strategiske og storpolitiske situasjonen som hadde bragt krigen til Narvik, og som hadde ført til at byen måtte oppgis etter gjenerobringen, ble utforsket av nye forfattere og forskere.

At perspektivet skiftet og viet de alliertes innsats mer plass enn de nordnorske soldatenes innsats, må også ses i sammenheng med den kalde krigen. Den nye høyspenningsfasen fra slutten av 1970-årene gjorde det naturlig å vektlegge den allierte innsatsen. Samtidig bidro blant andre Harry Westrheim til å fremheve nye perspektiver på de nordnorske soldatenes innsats, noe som ble klart dominerende ved jubileet i 1990, der hele 1400 norske og allierte veteraner ble hedret for sin innsats

Først etter at det såkalte Eitingerutvalget i 1988 erklærte at innsats ved Narvik ikke automatisk kvalifiserte som usedvanlig harde påkjenninger – og dermed heller ikke til krigsskadepensjon – dukket det opp aktører som hevdet at innsatsen var glemt. Eitingerutvalgets vurderinger av felttoget utløste voldsomme reaksjoner og en sterk interesse for å undersøke hva soldatene i 6. divisjon hadde gjennomlevd. Utover 1990-tallet dukket det opp en lang rekke avdelingshistorier som grundig kartla de norske styrkenes operasjoner og innsats.

Eitingerutvalgets vurderinger av felttoget utløste voldsomme reaksjoner og en sterk interesse for å undersøke hva soldatene i 6. divisjon hadde gjennomlevd.

Satte man disse i sammenheng med Eitingerutvalgets konklusjon, ble det plutselig legitimt å hevde at innsatsen til de nordnorske soldatene var glemt eller fortiet. Det må understrekes at det aldri var snakk om at krigsskadepensjonsordningen skulle være et uttrykk for anerkjennelse til veteranene. Det handlet hele tiden om regler og kriterier for tildeling av en form for uførepensjon. Eitingerrapporten ble likevel brukt som et kroneksempel på at myndighetene ikke anerkjente innsatsen til de nordnorske soldatene.

Et veiskille

Eitingersaken markerer et veiskille i iscenesettelsen og fremstillingen av krigshandlingene i Narvik. Mengden sensasjonspregete titler og oppslag som signaliserer at historien må skrives om, at sannheter har vært skjult, og at kampene ved Narvik er fortiet, har florert de siste tre tiårene. Enkelte journalister og forfattere har bidratt til å bringe frem ny kunnskap om hva som skjedde, men de nye funnene har en sterk tendens til å drukne i anklager om fortielse, der både historikere, regjeringer, og «søringer» blir skyteskive. Etter medaljedekorasjonssaken i 2017 ble denne typen perspektiver enda mer påfallende.

Et raskt litteratursøk på «Narvik 1940» gir over 200 treff på bøker som omhandler kampene ved Narvik.

Les også:

Kampen i Narvik: – Det er viktig å vise feilene

Det er på høy tid at historien om kampene ved Narvik settes inn i et riktig perspektiv, skriver Knut Werner-Hagen.

I flere tilfeller har anklagene avslørt det som egentlig burde være pinlige kunnskapshull hos forfatteren og forlaget. Ikke sjelden vitner de dessuten om en manglende vilje til eller interesse for å sette seg inn i den eksisterende litteraturen. Et raskt litteratursøk på «Narvik 1940» gir over 200 treff på bøker som omhandler kampene ved Narvik.

I denne omfangsrike litteraturen skal man lete godt for å finne sentrale hendelser som ikke allerede er omtalt. I stedet for å skyggelegge, underslå og diskreditere den tidligere litteraturen, burde man heller prøve å forstå hvorfor det er ulike oppfatninger om Narvik 1940, og hvorfor oppfatningene har endret seg over tid.

Svakt funderte anklager

Å problematisere andres fremstillinger, perspektiver og kildebruk er en naturlig del av historikergjerningen. Slik problematisering bidrar også til å stimulere debatt, noe som igjen kan bidra til å frembringe ny kunnskap og nye perspektiver. Dette kan i sin tur gjøre felttoget til et enda mer fascinerende studieemne.

Når svakt funderte anklager om fortielse og fordreining rettes mot en abstrakt søring/historiker/politiker-konspirasjon, føres derimot debatten inn på et blindspor som er uverdig overfor de norske – og utenlandske – soldatene som kjempet ved Narvik.

Visste du at Forsvarets forum sender ut nyhetsbrev med de viktigste forsvarsnyhetene hver morgen? Du kan melde deg på her.