«Det er på høy tid at historien om kampene ved Narvik settes inn i et riktig perspektiv», skrev historiker og offiser Knut Werner-Hagen, i det som synes å ha utviklet seg til en debatt om antall deltakende soldater på respektive sider.
Det fremgikk av overskriften at han mente at det var viktig å vise feilene som ble begått under kampene ved Narvik våren 1940. Jeg støtter begge Knut Werner-Hagens utsagn. Selv om jeg har lest en god del av utgivelsene til både Tom Kristiansen og Ole Kristian Grimnes, så tar jeg ikke standpunkt i debatten mellom de tre historikerne om hvem som har sagt hva og hvor. Det klarer de best å finne ut av selv.
Flere kan bidra
Det er imidlertid av stor interesse hva som fremføres av argumenter. Her er jeg fri nok til å hevde at en slik debatt ikke kan føres på historikernes premisser alene. Jeg tør si at offiserene bør engasjere seg, da innsikten i kamper på taktisk-operativt nivå hører med. Selv har jeg krigsskole og stabsskole fra en etter hvert svunnen tid, og noen års tjeneste på bataljonsnivå. Det er med vemod jeg må innrømme at på 60-og 70-tallet var vårt utstyr, delvis bevæpning og transport mer i samsvar med det som styrkene i 1940 hadde, enn det dagens mekaniserte soldater er oppsatt med. På samme måte som i 1940, brakte vi vinterstid med oss det meste av utstyr, våpen og ammunisjon ved bruk av ski og pulk.
Jeg utga i 2017 ei bok om Narvikfelttoget 1940, Kampen om historien. Myter-sannheter-fortielser. Her redegjorde jeg blant annet for mitt syn på styrkeforholdet mellom de stridende parter.
6. divisjon disponerte på Narvik-avsnittet i slutten av mai fem og en halv infanteribataljon og én bergartilleribataljon. Denne styrken utgjorde i alt cirka 6 000 stridende befal og menige soldater. Da er Bn I/IR 15 medregnet da de var ferdig mobilisert og ankom kampområdet i månedsskiftet mai-juni.
Mistet en infanteribataljon
General Fleischers styrker under felttoget varierte i forhold til krigens utvikling og tidspunkt når avdelingene var ferdig mobilisert. Allerede ved krigsutbruddet mistet han i praksis en hel infanteribataljon ved det som hendte i Narvik og Bjørnfjell med Bn I/IR 13.
Etter tragedien i Gratangen 25. april, ble Trønderbataljonen redusert til en halv bataljons styrke. Mesteparten av felttoget hadde Fleischer fire og en halv infanteribataljon og en bergartilleribataljon til disposisjon.
Har du lyst til å delta i debatten? Send oss en epost på debatt@fofo.no
General Dietl hadde i slutten av mai i underkant av 4 000 bergjegere og andre veltrente soldater. Dette inkluderer forsterkninger på cirka 1 000 mann som ble sendt delvis med jernbane gjennom Sverige og ved fallskjermutslipp ved Bjørnfjell. I tillegg hadde han cirka 2 600 marinesoldater fra de senkede krigsfartøyene. Disse ble organisert i kompani og bataljonsenheter som ble benyttet til vakthold og sikring. Frafall ved tap, sårede og syke på minst 1 000 mann. Den tyske styrken var i alt på cirka 6 600 mann. Tyskerne brukte også 400 norske krigsfanger til transport av ammunisjon og materiell til fronten.
Den allierte styrken som ble satt inn i Nord-Norge utgjorde i alt 24 500 mann. Bare halvparten av disse inngikk i stridende feltbataljoner.
En sammenstilling av de stridende avdelinger som kjempet mot hverandre rundt Narvik viser:
– 6. divisjon: 5 ½ infanteribataljon, 1 bergartilleribataljon
– Allierte: 12 infanteribataljoner, samt artilleriavdelinger (3 britiske, 5 franske og 4 polske bataljoner)
– Tyskerne: 3 bergjegerbataljoner, 7 marinebataljoner og støtteavdelinger
Narvikfronten
Hovedstriden på Narvikfronten foregikk i fjellene på nordsiden av Rombaken mellom Gratangen, Bjerkvik og Bjørnfjell. Her sto 6. divisjon med fire og en halv infanteribataljon mot de tyske styrkene. I tillegg deltok to franske bataljoner i Labergdalen og Øse.
Takket være en strålende innsats klarte de likevel å påføre tyskerne tap ved en rekke anledninger.
Disse var der ikke samtidig, da den ene avløste den andre. Mot seg hadde divisjonen to av Dietls bergbataljoner og to marinebataljoner. Det var i disse traktene at hovedkampene i felttoget ble utkjempet. Styrkeforholdet i nordmennenes favør var da 3:2 som med dagens betraktninger vurderes å være for lite for å kunne gjennomføre en vellykket angrepskrig. Takket være en strålende innsats klarte de likevel å påføre tyskerne tap ved en rekke anledninger.
De allierte landstridskreftenes innsats på Narvikfronten var heller laber. Av de tre britiske bataljonene var i praksis kun en (Bn II/South Wells Borderers) i stridssituasjon i en kort periode fra de ankom i midten av april og til de i midten av mai ble overført til Helgelandsfronten. To av de franske alpejegerbataljonene ble satt inn på angrepsaksen gjennom Labergdalen og over Gratangseidet. Fremrykningen til franskmennene gikk svært trått inntil den stoppet opp. De to bataljonene med fremmedlegionærer gjorde en god innsats ved inntakelsen av Bjerkvik og Narvik.
Det er ingen tvil om at innsatsen til den polske brigaden var av langt større betydning for utfallet av kampene for å befri Narvik. De presset den tyske styrken på Ankeneshalvøya bakover fjellene mot Beisfjord og senere mot Rombaken.
Kan binde styrker
Et forhold vedrørende vurderingen av styrkeforholdet mellom partene, er at avdelinger som ikke er involvert direkte i kamphandlingene, også kan binde fiendens styrker og påvirke hans styrkedisponering. Det kan være nødvendig å sikre seg mot overraskende angrep i flankene, landsettinger fra luft eller sjø og lignende.
Dette kunne også ha skjedd på Narvikavsnittet ved at det store antall allierte soldater som ikke var disponert, påvirket tyskernes gruppering av deres styrker. Dette skjedde ikke. Tyskerne konsentrerte alle sine tilgjengelige kampstyrker på tre avsnitt: Nord for Narvik mot 6. divisjonen, i Narvik by og langs Ofotbanen og sør for Narvik på Ankeneshalvøya.
Dette betydde at det store antall allierte landbaserte soldater i helt marginal grad påvirket utfallet av kampene. Det blir derfor fullstendig feil å bare telle hoder.
Det presiseres at vurderingen av styrkeforholdet mellom norske, allierte og tyske avdelinger gjelder på Narvikavsnittet. 6. divisjonen disponerte flere avdelinger både i Finnmark, Troms og Nordland som ikke er tatt med i vurderingen. Disse ble benyttet til andre oppgaver og ikke tiltenkt overført til Narvikaområdet. De influerte derfor ikke på verken egne eller fiendens disposisjoner under kampene på dette frontavsnitt.
Feil fremstilt
Da jeg innledningsvis var enig med Knut Werner-Hagens utgangspunkt, så er det nettopp fordi jeg er av den formening at kampene ved Narvik alt for ofte blir feil fremstilt. General Fleischers og 6. divisjons utrolige innsats kommer i skyggen av de allierte. Norge var ikke en del av den allierte styrken. Det var de norske soldaten som kjempet og gang på gang fordrev tyskerne tilbake. Det var i fjellene at den tyske hovedstyrken ble bundet opp.
General Fleischers og 6. divisjons utrolige innsats kommer i skyggen av de allierte.
I praksis var det vel derfor at Bjerkvik og Narvik kunne bli inntatt på den måten de ble. Dersom man ønsker å fokusere på den allierte innsatsen og det direkte skrale resultat de oppnådde under kampene på land, bør man samtidig peke på 6. divisjons innsats. Her var innsats og resultat imponerende.
Når kampene ved Narvik skal diskuteres, nytter det ikke å bare eksersere med tall og telle hoder. Langt viktigere er det å se antall kampenheter, deres stridskapasitet, avdelingenes ledelse og hvordan styrkene ble disponert.
Visste du at Forsvarets forum sender ut nyhetsbrev med de viktigste forsvarsnyhetene hver morgen? Du kan melde deg på her.
PS. I oktober utgir Jan P. Pettersen en bok om Narvikfelttoget. Han skriver at den vil gi det «usminkede syn» på hvorfor de allierte klarte å skusle bort den store overlegenheten i styrkeforhold at og nord-norske soldater ikke har fått den anerkjennelse de fortjener.
