Tidsvitnet

​– Over inngangsporten satt det alltid en tysk soldat med maskingevær. Leiren var konstruert slik at vaktene kunne se alle som befant seg mellom brakkene. Man kjente seg overvåket så fort man stakk nesen utenfor døra, forteller Bernt Lund.

Han ser bort på den hvite murbygningen ved inngangen til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, noen mil utenfor Berlin. Gjennom smijernsporten med slagordet «Arbeit Macht Frei» kom han som ung gutt våren 1944.
Det ble et sjokk.
– Vi ble snauklippet og fikk utdelt fangeklær. Tynne bomullsdrakter i stripet mønster som vinden gikk tvers gjennom. Vi som hadde nok mat kunne etter hvert bytte til oss en varmere jakke. Men langt fra alle var like privilegerte som oss nordmenn, forklarer han.

​
​​Tyskland. I løpet av krigen var over 200 000 fanger stuet sammen her. Nå er brakkene borte. Bare omrisset av dem er markert på bakken, omkranset av høye murer og piggtråd.
– Jeg var bare 17 år da jeg ble arrestert av tysk politi. Min forbrytelse var å dele ut illegale aviser i Oslo. Jeg ble sendt til Grini hvor jeg satt i 21 måneder. En dag på oppstillingsplass ble det ropt opp navnene på personer som skulle sendes til Tyskland.
– Jeg var en av dem, forteller han.

2000 nordmenn satt i lengre tid i Sachsenhausen. Av disse kom 10 prosent aldri hjem igjen. Likevel var nordmennene blant de «privilegerte» gruppene i konsentrasjonsleiren. Røde Kors sendte matpakker som tok brodden av den verste sulten. Ikke alle fangene var like heldige.

– Det var ikke lett å sitte der med matpakka når folk i nabobrakka nesten sultet i hjel. Men det var forbudt å dele med polakker eller sovjetiske krigsfanger. Denne urettferdigheten har plaget meg mye.

​​Henrettelser. Rundt Sachsenhausen vokste det opp bedrifter som arbeidet for den tyske rustningsindustrien. Fangene fra konsentrasjonsleiren ble brukt som arbeidskraft, og Lund ble etter hvert satt til å reparere kurver til oppbevaring av håndgranater.

Det var en vond følelse å måtte bidra til den tyske krigsinnsatsen. 

– Vi visste at arbeidet ikke betydde så mye i den store sammenheng. Men kanskje man bidro til å forlenge krigen med en dag eller to? Men vi hadde selvsagt ikke noe valg, sier Lund.

– Hva er ditt sterkeste minne fra Sachsenhausen?

– Det var nok henrettelsene. De hengte fanger i alles påsyn på oppstillingsplassen. Det skjedde om lag en gang i måneden.

Andre grusomheter fant sted mer i det skjulte. Mot slutten av krigen ankom et stort antall krigsfanger fra den Røde Arme. 10 000 av disse ble skutt.
– Disse henrettelsene fant sted rett utenfor leirgjerdet. 

Vi hørte aldri lyden av skuddsalver. Men da det kom røyk gjennom pipa fra krematoriet, skjønte vi hva som foregikk.

​​Hvite busser. Med et godt grep rundt stokken går Lund gjennom døra på brakka som han en gang bodde i, og som er en av de få brakkene som fortsatt er bevart.

– Tenk dere stanken! Her lå det 250 mann på sovesalen etter en lang arbeidsdag. 

De som hadde det verst var familiemenn med kone og barn. De var plaget med tanke på hvordan det gikk med dem der hjemme, sier han.
I februar 1945 kunne man høre kanontorden fra fronten som nærmet seg, men redningen var på vei. Det ble også starten på systematisk utrenskning av enkelte fangegrupper. For nordmenn og dansker kom derimot redningen i form av busser fra Røde Kors. Turen gikk til konsentrasjonsleiren Neuengamme som ble brukt som oppsamlingssted for skandinaver.

– Leiren var allerede full da vi kom dit. Vi fikk beskjed om å rydde en brakke for fanger. De var i så dårlig form at vi måtte bære ut flere av dem. 

Enkelte døde i armene våre. Vi måtte bokstavelig talt gå over lik. 

Tidsvitne. Han returnerte til Norge nesten nøyaktig tre år etter at han ble arrestert. Men minnene fra konsentrasjonsleiren har preget ham resten av livet. Lund har brukt mye tid på å fortelle om nazistenes grusomheter som tidsvitne for Norske Fredsreiser og Hvite busser. Han mener det er viktig å motarbeide alle former for ekstremisme.

– Fremmedhat finnes dessverre fortsatt. Det har vært en viktig oppgave for meg å fortelle skoleelever om hva som skjedde her under krigen, sier Lund.
Han har akkurat lagt ned krans til minne om nordmennene som døde i fangenskap. Likevel er han ikke bitter.

– Det er viktig å skille mellom tyskere og nazister. Jeg møtte mange flotte tyskere som også var fanger i Sachsenhausen, påpeker han.

Fange. Et kaldt gufs sender gule blader raslende over grusen. Lund trekker frakken tettere rundt kroppen og peker på det elektriske piggtrådgjerdet som gjorde forsøk på flukt umulig. Ved porten møter han en skoleklasse på vei inn i leiren. Lund henvender seg til en gruppe elever.
– Jeg var en gang fange her, sier han til ungdommen på klingende tysk.
Og smiler til dem under buskete øyenbryn.