– Ja, for fan! Kom inn og gjennomfør en razzia her, svarte pappa i huset.
På trappa til barndomshjemmet i Målselv sto pappa, lensmannen og tyske soldater. Ryktene gikk på at familien Vangen skjulte både radio og våpen i huset og nå ville tyskerne gjennomføre en razzia, ifølge lensmannen som var med som tolk.
Farens resolutte svar gjorde at tyskerne var overbevisst om at her var det ingen våpen og radio, og de dro uten å gjennomføre razziaen.
– Og godt var det. Fordi under taket i stuen hang blant annet jaktrifla. Radio hadde vi også, sier sønnen Magnus Vangen (94) om episoden for 76 år siden.
Startet med rampestreker
I Honningsvåg i Finnmark bor Magnus Vangen i et grønt hus fra 50-tallet. Det er 75 år siden tyskerne ble jaget ut av Finnmark, men Magnus husker fortsatt mye av det som skjedde både før og etter frigjøringen.
Magnus klarer seg fortsatt alene, men hørselen og synet er riktignok ikke det samme som da han ikke lenge etter krigens start ble motivert av pappaens standhaftighet ovenfor tyskerne på trappa hjemme i Målselv.
Så motivert at han startet sin egen lille motstandskamp mot okkupantene. Først i det små med rampestreker mot tyskerne til etter hvert mer organisert arbeid som å lose mennesker over grensen til Sverige.
Måtte rømme landet
Magnus hjalp flere personer over grensen til Sverige. Blant annet en russer som hadde rømt fra tysk fangenskap. Men til slutt måtte han rømme selv fordi tyskerne fikk nyss om virksomheten hans. Ble han tatt, ville han garantert bli torturert.
– Samme lensmann som hadde tipset pappa om razziaen, tipset meg om at det kunne være lurt å rømme landet. Så jeg og tre andre bestemte oss for å dra. Vi gikk på ski siden dette var i desember, men etter en stund måtte vi stoppe da en i følget vårt ikke en gang klarte å holde følge med oss der det ikke var noen bakker. Snart skulle vi over et fjell og da han begynte å rope fram mot oss at vi måtte gå saktere, samtidig at vi visste at tyskerne ikke var langt unna, så måtte vi stoppe og be han om å gå tilbake. Vi ga han alle pengene vi hadde og han lot seg heldigvis overtale til å snu, forteller Magnus.
– Etter krigen møtte jeg tilfeldigvis alle de tre andre. Det hadde heldigvis gått bra med dem alle.
Sendt til Murmansk
I Sverige fikk Magnus opplæring som sanitetssoldat og da krigen er over, ble hans kompani sendt til Tromsø. Her ble Magnus og medsoldatene sendt ut på flere oppdrag, blant annet en båttur til Murmansk for å levere tilbake russiske krigsfanger.
– Jeg og russerne trodde vi skulle bli møtt av glade slektninger av fangene på kaia i Murmansk. Men der sto det bevæpna vakter. Russere hadde under krigen ordre om ikke å overgi seg, slik disse hadde gjort. Det var grusomt å se at russerne som hadde vært fanger i Norge nå ble ført videre under streng bevoktning av sine egne landsmenn. Jeg vet ikke hva som skjedde med dem, men ryktene sa at de ble sendt til Sibir, forteller Magnus.
På vei tilbake fra Russland hadde de med seg franske soldater som hadde vært internert der og nå frigitt.
– De soldatene var i veldig dårlig forfatning og hadde blant annet byller over alt på kroppen. Jeg tror det kom av dårlig mat. Som sanitetssoldat fikk jeg derfor en travel båttur hjem og jeg jobbet hele dagen med å skjære opp byllene og bandasjere dem. Vi hoppet av båten i Tromsø, mens båten gikk videre til Paris med soldatene, sier Magnus.
Ble værende i Finnmark
Høsten 1945 ble Magnus Vangen dimittert fra Forsvaret. Ikke lenge etterpå ble han med en fraktebåt til Finnmark og på kaia i Honningsvåg sto hun som ble hans fremtidige kone. Siden da ble han værende i Finnmark og var blant annet med på gjenoppbyggingen av fylket som ble brent ned av tyskerne.
– Det verste med krigen var å se at tyskerne raserte bygder og hus, samt måten de behandlet folk på. Enda verre var det med de nordmennene som støttet tyskerne. Jeg syntes det var forferdelig at landet vårt ble hærtatt og tenkte at jeg måtte bidra med mitt for at vi skulle bli kvitt okkupantene, sier Magnus, som etter alle disse årene endelig skal få sin deltakermedalje fra Norge.
– Jeg synes ikke at jeg fortjener noe medalje. Det sikkert mange flere som fortjener den mer enn meg og det er mange som aldri fikk medaljen før de døde. Husk at det var mange motstandsfolk i Norge under krigen som gjorde en kjempeinnsats.
– Det er litt seint å få deltakermedaljen etter så mange år, men sånn sett aldri for seint, smiler 94-åringen.
LES FLERE SAKER OG FRIGJØRINGEN AV FINNMARK HER:
