Flaggbæreren

​
– Jeg gikk med et hvitt flagg i hånda. PLO-soldater skjøt slik at jeg så at kulene traff rundt meg. Det var nok ikke for å drepe, men det er likevel en ubehagelig opplevelse når man ser det spruter i jorda og det smeller når prosjektilene farer forbi. Jeg klatret opp på taket og fikk tak i FN-flagget, forteller Olav Eggum. 

Jubileum. I 1978 var han sersjant og del av den første kontingenten med norske soldater som ble sendt til Libanon.

– Jeg hadde akkurat skrevet under kontrakt med FN-styrkene da Israel invaderte Sør-Libanon. På kvelden 30. mars hadde vi barnedåp i Kongsberg kirke for sønnen min. Neste morgen satt vi på flyet til Libanon, og noen dager etter så haglet granatene rundt oss, forteller Eggum.

Han var sersjant og senere fenrik under oppdraget. Den 20. april 2018 var han på Akershus festning i forbindelse med UNIFIL-jubileet. I hånda hadde han FN-flagget som han hentet ned fra hustaket i Kaoukaba for 40 år siden.

– Det er mye følelser på en dag som dette. Jeg har akkurat møtt en soldat som jeg ikke har sett siden 1978. Den gang var vi guttunger, i dag er vi eldre menn, sier han.

Han forteller at soldatene visste lite om hva som ventet dem i Libanon.

– Vi så for oss vakt- og polititjeneste. Istedenfor ble det skarpe operasjoner fra første stund.

Bombekaster. Kaoukaba ligger helt nord i det som skulle bli Norbatt sitt ansvarsområde. PLO mente at byen tilhørte dem og beskjøt FN-styrkene.

– Vi ble skutt på med bombekaster. Den 6. april fikk vi den første skaden på en norsk soldat. Ole Eriksen ble sendt hjem etter å ha fått splinter i beinet. Det var bare fire dager etter at vi hadde kommet til landet, sier Eggum.

For å unngå tap av menneskeliv gav bataljonssjef Vigar Aabrekk ordre om å trekke de to norske troppene ut av byen. Men øverstkommanderende for UNIFIL ville at FN fortsatt skulle han en tilstedeværelse. 

– 12 frivillige ble igjen. Jeg var en av dem, sier Eggum.

Han skrev brev hjem som troppssjefen tok vare på i tilfelle noe gikk galt.

– Til min kone ba jeg om unnskyldning for at hun ble enke så tidlig. Det andre brevet var til min sønn. Det skulle han få når han var gammel nok.

– Hva slags tanker går gjennom hodet ditt når du skriver brevene?

– Jeg var klar over at det kunne gå skikkelig ille. Vi var 12 mann og det ble snakket om en bataljonsstyrke med PLO-soldater. 

Flagget. Soldatene fikk kontakt med PLO. Det ble avtalt at nordmennene skulle trekke seg ut fra en bygning i byen som ble kalt «ørneredet». PLO ønsket å bruke bygget som utkikkspost utover dalen slik at det ikke kunne komme angrep uforvarende på dem.

– Men man trengte en til å hente ned FN-flagget. Igjen meldte jeg meg frivillig.
Noen geværlag lå klare til å gi meg dekningsild dersom jeg måtte stikke av. Bortsett fra det var jeg helt alene, forteller Eggum.

Med hjertet i halsen og med kuler som farer forbi kommer han seg opp til bygningen og får hentet ned flagget. Det fikk han senere til odel og eie av bataljonssjefen. 

– Til daglig henger flagget på veggen hjemme. Den 8. mai i fjor var jeg på hytta. Jeg tenkte at det kunne være en fin måte å markere veterandagen på. Så da vaiet det blå flagget under det norske på flaggstanga.