Velger tyske ubåter

Fredag 3. februar varslet Ine Eriksen Søreide at regjeringen har bestemt seg for å kjøpe fire nye ubåter i samarbeid med Tyskland. Dermed måtte den franske utfordreren DCNS se seg slått på målstreken av ThyssenKrupp Marine Systems.

Ubåtene vil være basert på det tyske 212-designet. Denne typen er allerede i tjeneste både i Italia og Tyskland. Etter planen skal man få på plass en felles kontrakt for nye ubåter i 2019. Dette muliggjør en innfasing av de fire ubåtene fra midten av 2020-tallet og frem mot 2030. Samarbeidet vil også omfatte utdanning, trening, drift, vedlikehold og understøttelse av de nye ubåtene. 

Ved valget av ThyssenkKrupp som leverandør vil Sjøforsvaret dermed fortsette med tyskproduserte ubåter i likhet med dagens Ula- og den utrangerte Kobben-klassen. 

​​​Mars 2016. Forrige gang de seilte fra Edinburgh: meterhøye bølger slo over tårnet og brakk flaggstanga på ubåten.

– I dag er værgudene heldigvis i godlune, sier Martin Lohne Bjøru og speider utover blikkstille vann.

Han står i tårnet på ubåten KNM Utstein med kikkerten festet i en snor rundt halsen. Sakte forsvinner Skottland i horisonten bak oss. Nå venter Nordsjøen og tre dagers undervannsseilas til Stavanger. Noen måker holder oss med selskap til den tynne stripen land synker i havet.

– Det er langgrunt. Derfor må vi seile et stykke på overflaten før vi dykker, forteller Bjøru før mannskapet klatrer ned leideren og stenger slusen bak seg.

​

​​​​

Utfases. Ula-klassen nærmer seg pensjonsalder. Dagens seks fartøyer ble innfaset i perioden 1989 til 1992. Etter levetidsforlengelser vil de være godt over 30 år gamle når de etter planen avløses av nye ubåter en gang utpå 2020-tallet.

Ifølge Forsvarsdepartementet (FD) er ubåter sammen med kampfly og spesialstyrker Forsvarets viktigste kapasiteter. 

Langtidsplanen legger til grunn at det skal anskaffes fire nye ubåter, med leveranse av første ubåt om lag sju år etter bestilling, og påfølgende ubåter levert med en sannsynlig leveringstakt på én hvert år. For å sikre at ubåtkapasiteten opprettholdes, planlegges det med at det inngås en kontrakt før 2020. Norge får da levert nye ubåter fra midten av 2020-tallet frem mot 2030. 

​​

Skjult trussel. – Vi dykker, vi dykker, vi dykker! Meldingen gir gjenklang inne i Utstein. Nesten umerkelig glir det svarte metallskroget under bølgene i Nordsjøen. To teknikere går gjennom båten med lommelykt. De sjekker at det ikke er lekkasjer fra skroget. Det er 25 år siden ubåten fikk vann under kjølen for første gang. 

– Vårt fremste fortrinn er å kunne operere skjult og skape frykt hos en potensiell motstander. På denne måten kan ubåter binde opp et uforholdsmessig stort antall overflatefartøyer. Norskekysten er et utmerket sted å gjemme seg, forteller skipssjef Martin Graff, mens ubåten legger seg på 40 meters dyp.

Det jobbes døgnet rundt, mens mannskapet sover på skift. 

​Etterretning. Det meste av døgnet jobber mannskapet i halvmørke foran dataskjermer. Det er trangt om plassen, og mannskapet lever tett på hverandre i uker av gangen.

– Tjenesten er nok for spesielt interesserte. Vi har ikke noe privatliv om bord. Det hjelper å være en sosial person, sier 1. elektrooffiser Thomas Soglo Nilssen.

Han sitter på «maskinkontrollkonsollen» og overvåker et stort antall instrumenter og målere. Han har vært ti år på ubåt og har erfaring fra internasjonale operasjoner.

– Jeg deltok på Active Endeavour i Middelhavet og øvelse på Kapp Verde. Der hadde vi et tokt som varte i 35 døgn. 

– For å sette det på spissen så går amerikanske ubåter opp til overflaten bare de ser land. De har mer fokus på å ligge dypt ute i de store havområdene, mens norske ubåter kan operere skjult innaskjærs og i fjordene.

– Hvordan tror du ubåtens rolle endrer seg fremover?

– Jeg tror det blir mer fokus på innsetting av spesialsoldater og innsamling av etterretning. Vi kan for eksempel gå helt opp til et objekt uten å bli oppdaget og sluse ut spesialsoldater. 

 Ny teknologi. – Fremtidens ubåt vil få flere sensorer og være mer tilrettelagt for spesialoperasjoner. Den vil kunne løse et større spekter av oppgaver, forteller Arvid Melkevik som er forskningsleder ubåt ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). De støtter Forsvaret i arbeidet med å vurdere fremtidige teknologier.

Han forteller om teknologien som sannsynligvis blir del av den nye ubåtanskaffelsen. Den viktigste endringen er såkalt luftuavhengig framdrift (air-independent propulsion – AIP).

– Dette gjør at konvensjonelle ubåter slipper å gå til overflaten eller bruke snorkelmast for å få tilgang på oksygen for å lade batteriene. Et lukket 
system omdanner kjemisk energi fra drivstoff og flytende oksygen til elektrisk energi, forklarer Melkevik.

Ubåter kan dermed være 
lenger neddykket under vann
 og reduserer faren for å bli
oppdaget av overflatefartøyer eller fly.

– Å være skjult er den viktigste egenskapen til en ubåt. En AIP-ubåt kan være neddykket over to uker. En ubåt uten AIP-system vil være lite relevant i fremtiden, mener Melkevik.

Trussel. Enn så lenge må Utstein jevnlig opp til overflaten for å snorkle. Midt ute i Nordsjøen bryter masten overflaten. Dette må gjøres jevnlig slik at dieselmotorene får ladet batteriene. Gjennom periskopet ser man skummende bølgetopper. Plattformene i Sleipner-feltet lyser opp horisonten. I en krigssituasjon er det nå ubåten er på sitt mest sårbare.

– Fly og helikoptre er på mange måter den største trusselen mot en ubåt. Vi har begrensede muligheter for å oppdage disse. Vi øver mye med Orion og har hatt mannskap om bord ved flere anledninger for å forstå hvordan de opererer. Vi blir bedre på å gjemme oss, og de blir flinkere til å oppdage oss, forteller Martin Trones.

Han er nestkommanderende om bord i Utstein.
 Trones har tatt plass i sentralen som er hjertet i ubåten. Langs veggene sitter sonaroperatører og sensoroffiserer med blikket festet på skjermene foran seg.

​

​

Hjemmebane. – Norskekysten gir oss drømmeforhold for å operere ubåt. Vi blir vanskelige å finne på grunn av de spesielle oseanografiske forholdene. Undervannstopografien, ulike temperaturlag og smeltevann gjør det vanskelig for sonaren å trenge gjennom. Dette er vår hjemmebanefordel, forteller Trones.

– Kan andre typer plattformer overta ubåtens rolle?

– Bare en ubåt kan erstatte en ubåt, slår han fast.  Bare trusselen fra en ubåt kan binde opp et stort antall overflatefartøyer. .

I sentralen sitter sensoroffiserne. Det er disse som er ubåtens «øyne og ører»

– Ubåten er sannsynligvis den viktigste terskelkapasiteten Norge har, bekrefter Christian Keyser-Amundsen.

Til daglig jobber han som 
operasjonsoffiser på fregatten
 KNM Roald Amundsen. I vår ga
 Forsvarets stabsskole ut militærstudien «Kampen om Svalbard, 2030. Norsk eller russisk 
dominans». Der ser Keyser-Amundsen på hvordan en slik konflikt vil kunne utspille seg. I den sammenheng spiller ubåtene en sentral rolle.

– I studien har jeg tatt utgangspunkt i en ny type norske ubåter utstyrt med kryssermissiler. En slik kombinasjon vil være en «game changer» med tanke på avskrekking. Det vil gjøre kostnaden for maktbruk mot Norge betydelig større.

Han har sett på et scenario hvor Russland ønsker å etablere et militært fotfeste på Svalbard.

– Kort fortalt er situasjonen som følger: En konflikt i Baltikum forplanter seg til Nordområdene. Russland mobiliserer «bastionforsvaret» for å beskytte nordflåtens baser hvor de strategiske atomubåtene holder til. Dette blir en sikkerhetspolitisk krise for Norge som sender en maritim styrke mot Svalbard.

Keyser-Amundsen skisserer hvordan situasjonen utvikler seg til en skarp konflikt.

– Utviklingen innenfor sjømåls- og kryssermissiler vil gjøre det nærmest umulig for overflatefartøy å operere. Undervannsdomenet blir ikke påvirket av dette. Ubåter kan lett skjule seg, og er de utstyrt med langtrekkende kryssermissiler vil det være det våpenet med største avskrekkende effekt mot en potensiell motstander. Å lokalisere en ubåt er uhyre vanskelig og krever mye ressurser. På grunn av oseanografiske forhold vil nok dette også være tilfelle i fremtiden, forklarer Keyser-Amundsen.

I sentralen sitter løytnant Sondre Myhre som er første sensoroffiser. Han er ubåtens «øyne», som i virkeligheten innebærer å lokalisere andre skip ved hjelp av passiv sonar. 

– Dette er den viktigste sensoren om bord. Vi kan finne ut hvor et skip befinner seg, hvilken fart det holder, og kursen ved
 hjelp av propell-lyder. Etter to uker på øvelse blir man ganske god til å kjenne igjen ulike fartøyer, forklarer han.

Ula-klassen skal også kunne oppdage og forfølge andre ubåter.

– Vi sitter og lytter intenst i timesvis når vi jobber på denne måten. Dersom noen mister en lommelykt i dørken kan det være nok til at man blir avslørt. Som sonaroperatør skal vi blant annet utvikle måldata som trengs for å avfyre en torpedo, forklarer Myhre.

Men støy fra andre skip og marine pattedyr kan gjøre jobben krevende. Det hender at lekne delfiner følger ubåten i dagevis.

– Vi hører også mye hval langs norskekysten. Det er spennende de første gangene. Deretter er det bare forstyrrende.

​Sensorer. Med neste generasjons ubåt blir det enklere å oppdage andre fartøyer. I dag sitter sonarene festet på skroget. I fremtiden har norske ubåter også mulighet til å slepe sonarer etter seg.

– Tauede antenner kan være flere hundre meter lange. På denne måten kan man fange opp mer lavfrekvent lyd, som gjør at man kan detektere og klassifisere andre fartøyer på lengre avstand. Dette er teknologi som brukes i dag på mange ubåter, forteller Melkevik fra FFI.

En viktig egenskap for de nye ubåtene blir også muligheten for å gjøre oppgraderinger underveis i levetiden.

– Man bør ha plass og energi om bord til å kunne sette inn nye sensorer. Og det er viktig å kunne oppdatere datasystemer om bord i takt med den teknologiske utviklingen, sier Melkevik.

Luftvern. En av de største truslene mot en ubåt er patruljefly og helikoptre med dyppe-sonar. Neste generasjons-ubåt vil også ha evne til å forsvare seg selv.

– I fremtiden vil luftvern-missiler kunne skytes fra torpedorørene. Denne trusselen vil tvinge helikoptre til å operere på en annen måte. I dag har ubåtene ingen mulighet til å forsvare seg mot disse kapasitene. Det finnes også beskyttelsessystemer mot torpedoer. Her finnes det ulike alternativer, blant annet «decoys», som kan etterligne støyen fra ubåter. Eller jammere som sender ut støy som forstyrrer torpedoen.

– Hva tror du om utviklingen innenfor ubemannede undervannssystermer?

– Her kommer man nok til å se en rivende utvikling i årene som kommer. De kan utføre en rekke oppgaver som minejakt eller kartlegging av et område i forbindelse med spesialoperasjoner. Slike systemer kan brukes i områder hvor en ubåt ikke kan operere. Enten fordi det er for grunt eller for risikabelt.

 Slagkraftig. Ubåten spiller en viktig rolle for Norges krigsforebyggende terskel. Sagt på en enklere måte; en ubåt skal være så slagkraftig og uforutsigbar at militær maktbruk mot norske interesser koster mer enn det smaker. Utstein har plass til 14 DM2A3-torpedoer ombord. Hver av disse er seks meter lange og har et stridshode med 260 kilo sprengstoff. Det er nok til å dele et skip på midten. Fremtiden ubåtvåpen kan bli enda dødligere.

– Torpedoer kommer fortsatt til å være det viktigste våpenet som har senkende effekt på andre fartøyer. Men jeg vet at man i ubåtvåpenet ønsker seg tunge missiler til bruk mot sjø- og landmål. Dette gir økt fleksibilitet og rekkevidde, forteller Melkevik.

Flere ubåter. I militærstudien har Keyser-Amundsen tatt utgangspunkt i at Sjøforsvaret har anskaffet en «Neptun-klasse» av nye ubåter. Disse er basert på moderne tyske ubåter som allerede er i tjeneste. Foruten tunge torpedoer er de i studien også utstyrt med langtrekkende Tomahawk kryssermissiler som kan nøytralisere mål både på land og til sjøs.

– Med dette får Norge en andreslagsevne som også kan true vitale samfunnsinteresser langt inne på russisk territorium. Dette skaper troverdig avskrekking, mener Keyser-Amundsen.

- Militærstudien peker i retning av at Norge bør anskaffe et større antall ubåter enn det som finnes i dag ?

– Jeg har tatt utgangspunkt i dagens struktur med seks ubåter. Med dette antallet vil man i praksis ha to-tre operasjonelt tilgjengelig. Flere av skrogene vil til enhver tid være inne til vedlikehold og bli brukt til opplæring. Selvforsvarssystemene blitt såpass sofistikerte at man trenger et visst antall missiler for å utgjøre en reell trussel. Da blir to eller tre ubåter for lite. 

– Hva vil et tilstrekkelig antall være?

Det blir veldig spekulativt. Men 10-12 ville utgjort en formidable kapasitet.

 Opprustning. Tilbake på Utstein har skipssjef har Martin Graff noen få kvadratmeter til egen disposisjon. Tidligere har Haakon Bruun-Hansen brukt samme kahytten. Han var skipssjef på KNM Utstein fra 1993-95. Som Forsvarssjef foreslår han nå å redusere størrelsen på ubåtvåpenet.

– Min personlige mening er at fire ubåter er for lite, sier Graff og tar en slurk kaffe før han utdyper.

– Det handler om operativ tilgjengelighet. Man må ha nok skrog til å drive opplæring samtidig som en ubåt krever omfattende vedlikehold. Rundt i verden ser vi mange eksempler på land som ruster opp ubåtvåpenet. Det er en billig anskaffelse i forhold til effekten, mener han.

Ula-klassen har et mannskap på 21. Alle om bord har en viktig funksjon. Hvis ikke tar man bare opp plass og bruker verdifull oksygen. Det tar lang tid å trene opp et ubåtmannskap. Og kompetansen er ferskvare.

– Det er en ubalanse mellom midler og hva man ønsker at Forsvaret skal levere. Det er enkelt å legge ned et ubåtvåpen, men tidkrevende å bygge opp igjen, sier Graff.

 Stavanger. Reisen nærmer seg slutten. Utstein tømmer ballasttankene og seiler på overflaten det siste stykket inn mot Stavanger. Kontrasten til godværet i Edinburgh kunne knapt vært større. Velkomstkomiteen består av vind og piskende regn. Når ubåten legger til kai stimler mannskapet rundt leideren. De strekker fram mobiltelefoner for nettilgang og tekstmeldinger fra familie. For dem har den tre dager lange overfarten vært en svipptur. De må belage seg på flere og lengre tokt fremover.

– Med utgangspunkt i Ramsund blir det mer tilstedeværelse i Nord-Norge. Flere seilingsdøgn  er kjempegode nyheter for oss. Det å jobbe på ubåt er både en livsstil og lidenskap, avslutter nestkommanderende Trones.​