En avgjørende periode i livet til tidligere statsminister Kåre Willoch, som sovnet stille inn 6. desember, kan ha vært tiden som tysklandsbrigadist. Til tross for Willochs innholdsrike 93 leveår, må opplevelsene i et krigsherjet Tyskland ha stått sterkt i minnet livet igjennom.
Willoch som under krigen måtte flykte til Sverige på grunn av faren og brødrenes motstandsarbeid, ble innrullert i Forsvaret i 1948. Her ble han en del av brigade 482, den fjerde kontingenten av Tysklandsbrigaden. Siden husket han ikke om et valg hadde vært mulig, om han kunne ha takket nei til utenlandstjenesten, men slo samtidig fast: «Dersom jeg hadde hatt noe valg, hadde jeg sagt ja til Tysklandsbrigaden.»
Tysklandsbrigaden besto av norske soldater som i årene 1947 til våren 1953 deltok i okkupasjonen av Tyskland i britisk sone. Til sammen var nesten 50 000 nordmenn en del av brigaden. De reiste fra det befridde Norge for å vokte freden i fiendens land. Deres innsats er anerkjent som pionérvirksomhet når det gjelder Forsvarets fredsoppdrag i utlandet. Blant de vernepliktige på oppdrag i Tyskland var unge utgaver av senere statsmenn som Odvar Nordli og Thorvald Stoltenberg, kunstneren Håkon Bleken, advokat Tor Erling Staff, og også Kåre Willoch, som fylte 20 år i løpet av tiden i Tyskland.
I forbindelse med arbeidet med boken «Tysklandsbrigaden – til fiendeland for freden» (Spartacus, 2018), var Willoch en av dem jeg ønsket å samtale med. Jeg finner det fremdeles bemerkelsesverdig hvor lett det var å få tak i den tidligere statsministeren, der han – helt sikkert som vår første og siste statsminister – hadde telefonnummeret på gulesider.no.
Året var 2015. Hans kone Anne-Marie Jørgensen tok telefonen og jeg forklarte mitt ærend, før hun ropte på «Kåre!». Alt dette føltes som en annen tid – statsministeren tilgjengelig en telefonsamtale unna og dessuten at noen andre enn den man ringer til, svarer i den andre enden – og er en anekdote jeg tar med meg videre.
Willoch erindret aller best Tysklandsbrigaden via det han selv skrev om opplevelsen i memoarboken «Minner og meninger 1» (Schibsted, 1988), der han hadde satt av et kort kapittel til perioden i Tyskland, overskygget av alt det andre han opplevde og gjorde i årene som fulgte.
KNM «Svalbard»
Willoch og hans medsoldater ble sendt til Tyskland sommeren 1948. Det første møtet var brutalt. De ankom Hamburg med det norske troppetransportskipet KNM «Svalbard», og fra skipsdekk betraktet Willoch en preget havneby.
Selv tre år etter krigen kunne han «ikke se noe som ikke var helt eller delvis ødelagt».
Med tog ble han og medsoldatene fraktet til Northeim i Harz, i hjertet av Tyskland, den gangen nær grensen til den sovjetiske sonen. Både på denne turen sørover, og på senere forflytninger og permisjonsreiser i tjenestetiden, fikk Willoch se mer av voldsomme ødeleggelser. Blant annet var det knapt tegn til liv i byen Kassel, men røyken som kom ut av piper, stikkende opp av ruinhaugene, viste at det levde mennesker der.
Willoch hadde allerede begynt å studere økonomi før innkallelsen til Forsvaret, og i Tyskland ble han satt til kontortjeneste i forsyningskommandoen.
Blant arbeidsoppgavene var utregning av rasjoner for de ulike avdelingene og å føre regnskap over lagerbeholdninger. De fleste sivile arbeiderne han kom i kontakt med, var lokale tyskere. «Blant dem var en eldre, distingvert herre som hadde mistet alt.» Willochs forsøk på å trøste den gamle med å si at gode tider lå fremfor ham og andre tyskere, tenkte han siden var en mager trøst gitt i ungdommelig overmot, der den gamle mannen hadde mistet både kone og barn.
Og ikke bare fikk Willoch se et Tyskland i ruiner, både menneskelig og bygningsmessig, men også at mange fremdeles levde under sultegrensen. Willoch sa selv at alt dette ga et «inntrykk av hva det betyr når et samfunn blir knust». Samtidig fikk han på nært hold oppleve en positiv omdreining for Tyskland og en negativ for Europa.
Freden var i 1948 i ferd med å bli mildere for tyskerne, forårsaket av at spenningen mellom øst og vest var nær et bristepunkt. Berlin-blokaden startet denne sommeren og pågikk gjennom hele perioden Willoch var i Tyskland. De vest-allierte forsto at et fungerende Tyskland i hjertet av Europa var nødvendig for å balansere ut Sovjetunionens innflytelse, og at situasjonen for den tyske befolkningen måtte forbedres betraktelig om dette skulle oppnås. Forløperen til Berlin-blokaden var innføringen av en ny valuta for de vest-allierte-okkupasjonssonene.
En gryende økonom
Den 23. juni 1948 erstattet tyske mark den gamle valutaen tysk riksmark. Dette stanset den tyske inflasjonen og dempet samtidig svartebørsvirksomheten som til da hadde preget hverdagen. Overgangen fra et samfunn tuftet på svartebørs til at varer igjen var å kjøpe i vanlige butikker, skjedde raskt gjennom sommeren.
Utviklingen må ha vært interessant for den gryende økonom Willoch. Han snakket siden om hvordan en fred bygget på hevn gir grobunn for ny krig. Det var i denne retningen etterkrigstiden først hadde gått, men fra sommeren 1948 endret situasjonen karakter slik at Willoch siden med rette kunne si at «Tysklandsbrigaden … ble oppfattet som et vesteuropeisk forsvar mot Stalins Sovjetunionen» av tyskerne selv. Tysklandsbrigaden utførte sine okkupasjonsoppgaver og med det bidro de norske soldatene til freden i Europa.
Tidlig i Willochs tjenestetid endret også situasjonen seg for Tysklandsbrigaden. Allerede i september 1948 ble brigaden flyttet fra Harz-området til Schleswig-Holstein, lengst nord i Tyskland. Bakgrunnen var et norsk krav om flytting – som britene motvillig godtok.
Fra norsk side var den store frykten at Tysklandsbrigaden ved å stå i Harz, mellom vest-allierte og Sovjetunionen, ville ende i første linje ved et russisk angrep, noe de norske soldatene i førstegangstjeneste verken hadde bevæpning eller erfaring til å holde ut. I Schleswig-Holstein fullførte Willoch sin tjenestetid, og han og resten av brigade 482 ble avløst av brigade 491 vinteren 1949.
I dagene etter Willochs bortgang har vi kunnet lese lovordene, om et intelligent og handlekraftig menneske, om en som har kunnet endre tidligere analyser og oppfatninger når det har vist seg nødvendig, muliggjort av evnen til å lytte og å lære, dessuten å unngå stereotyper.
Hedersordene tilfaller Willoch på grunn av den personen han var, men det er naturlig å anta at tiden i Tysklandsbrigaden bidro til å forme ham. Han snakket selv om økonomiske konsekvenser av krig og urettferdig fred, om hvordan tiden som soldat i Schleswig-Holstein lærte ham å se at horisont bestemmes av ståsted, for som han siden sa, var versjonen av områdets historie ganske ulik, avhengig av om man var av dansk eller tysk herkomst.
Et mer nyansert bilde
Hvis denne forståelsen trekkes videre, slik at man ser Willoch sammen med sine medsoldater, er det lett å forstå at generasjonen som bygde Norge ikke bare var inspirert av friheten i 1945, men mer den freden de bidro til å sikre. De hadde selv levd under okkupasjon og dessuten blitt forberedt på hva som ventet dem i Tyskland. Ingen hadde likevel klart å forestille seg hvor ødelagt Tyskland var. Hevn hadde ingen hensikt: «tyskerne var jo oppriktig talt så grundig knust».
Willoch og medsoldatene reiste hjem til Norge med et mer nyansert bilde av krigen. De hadde sett tyskernes lidelser og fått deres erfaringer fortalt. De gikk inn i det sivile liv med en mer forsonende holdning, både overfor Tyskland, tyskere og egne landsmenn som hadde vært på feil side under krigen. Og Willoch hadde dessuten sett et knust land våkne til liv så snart de rette politiske valgene ble tatt. Det var en inspirasjon å ta med seg videre.
Korporal Willoch har trådt av, etter et liv som statsmann og debattant, aldri utlært, alltid med noe å lære andre. Det er mye å ta med seg fra hans minne.
