– Jeg var åtte da jeg arrangerte mitt første skirenn, sier Tony Isaksen.
– Jeg skaffet premier, delte ut påmelding, tråkket skispor og lagde løype.
Drøyt 100 kom. Løypa var et jorde på Siggerud, sløyfa var 500 meter lang.
Mer enn 40 år senere er den tidligere oberstløytnanten sjef for verdens største fotballturnering. Det er omtrent like mange som deltar der som på høstens store Nato-øvelse. Og Tony Isaksen (49) er Norway Cup-general.
– Jeg har verdens morsomste jobb, sier han.
– Det var spennende å være i Forsvaret, men det er det også i idretten.
På Hemingbanen på Oslos vestkant spiller 13-14 år gamle jenter tre mot tre. Målene er små, og rundt vantet står klassekameratene og heier. Det er premie til den klassen som heier mest. Noen slår på tromme. En har ropert. En annen drar rundt på et stort, mørkeblått Donald Trump-flagg. Tony Isaksen skal heie, takke for seg og ønske velkommen til Norway Cup. Tidligere på dagen var han på Rommensletta, langt øst i Oslo. Målet med turneringene – som er to av flere Norway Cup arrangerer – er å engasjere jenter. Fortsatt spiller flest gutter fotball. Slik bør det ikke være, mener Isaksen. Visjonen er å være verdens største og viktigste arena for idrettsglede og vennskap. Han holder Norway Cup-ballen i fast grep. På ballen står FNs 17 bærekraftmål. Ett av dem heter likestilling.
– Erna Solberg har denne ballen, sier han.
– Hun leder pådrivergruppa i FN som jobber med bærekraftmålene. Og generalsekretæren i FN har trikset med den. Ballen har vært overalt, også i slummen i Afrika. Og nå er den på vei til Lionel Messi, sier Isaksen.
– Det er enklere å få ballen til slummen i Afrika enn til Messi.
– Men vi klarer det også.
Det er enklere å få ballen til slummen i Afrika enn til Messi. Men vi klarer det også
I slutten av juni reiser han til Nord-Korea. Der skal han treffe den nordkoreanske fotballpresidenten. Et jentelag fra Nord-Korea deltok i fjor. Isaksen vil ha med et lag i år også.
– Norway Cup har lang erfaring med lag fra konfliktområder og politiske regimer, sier han.
– Vi skaper gode opplevelser, og det skal vi fortsette med.
Han sier at han unner alle unge fotballspillere å få oppleve stemningen på Ekebergsletta. Han spilte selv i 1981 og 1982. Men nå gleder han seg også til turneringen er over. Til å kjenne på følelsen av at det gikk bra. 6000 kamper skal spilles. 15 000 måltider skal serveres i Ekeberghallen flere ganger hver dag. Isaksen kaller det «verdens største restaurant». Hygienen må være god, maten skal smake og hvor skal alt søppelet?
– Hver dag er det 80 000 på Ekebergsletta. Vi er som en middels stor kommune. Vi er Kristiansand.
Hver dag er det 80 000 på Ekebergsletta. Vi er som en middels stor kommune. Vi er Kristiansand
I 2014 ble Norge rammet av terrortrusler. Det gikk også utover Norway Cup. Flere lag trakk seg fra fotballturneringa.
– Vi har tett dialog med politiet. Og vi øver hele tiden, på alle typer scenarier. Jeg mener at Ekebergsletta – under Norway Cup – er det tryggeste stedet i Norge, sier Isaksen.
– Hva er det verste som kan skje?
– Det verste er om det skjer alvorlige hendelser som går ut over barna.
I fjor kjørte de en full skala brannøvelse på en skole – midt under Norway Cup. Bare noen få i staben til Tony Isaksen visste at det faktisk var øvelse.
– Vi øver fordi vi må. Selv om det gir oss mye ekstra arbeid.
Tony Isaksen viser frem organisasjonsstrukturen. Den består av frivillige. Han har 12 TL-er (turneringsledelsen), de står på året rundt. Kall dem troppssjefer, sier han. De har ulike ansvarsområder. Under dem er 160 AK-er (arrangementskomiteen), De leder drøyt 1600 frivillige som tilhører Bækkelagets Sportsklub. I tillegg kommer 600 ekstra frivillige fra samarbeidspartnere.
– Jeg skulle gjerne hatt alle som faste ansatte. Det er det som gjør Norway Cup så krevende å organisere. Vi kaller dem inn. Så skal alt sitte med en gang.
Han slutta i Forsvaret i 2010. Da hadde han vært der i mer enn 20 år. Tony Isaksen tenkte at hvis han skulle gjøre noe annet, var det på tide.
– Jeg ble ofte spurt: Hvis du ikke er i Forsvaret, hva vil du drive med da? Jeg svarte som regel idrett.
Isaksen fikk sjansen til å ta over Oslo Maraton og jobbe med Grete og Jack Waitz. De kjente han godt.
– Idretten – og det glemmer mange – er først og fremst en sosial møteplass. Hvis alle idrettslag hadde tenkt sånn og ikke vært så opptatt av å spisse laget, hadde vi sluppet mye frafall, sier han.
– Ser du på de som spiller fotball, så er det en omvendt pyramide. Først har du mange seksåringer. Så faller veldig mange fra når de blir eldre. 93 prosent av alle barn starter med fotball når de er 6. De aller fleste forsvinner før de blir 15. Det er altfor mange. Vi mister dem som bare vil ha det gøy og som virkelig trenger møteplassen.
Fotballen trenger flere jenter – og kvinnelige trenere og ledere, sier Isaksen. Han ser den samme utfordringen i Forsvaret.
– Det er en del kvinner i Forsvaret nå. Gi dem sjansen. Dytt dem inn i øremerkete tropper hvor jenter kan være jenter – i alle fall for en stund. Kanskje man skulle hatt egne jenteklasser på befalsskolen med kvinnelige instruktører? I alle fall bør jenter få lov til å være mange nok sammen. Det gjør at de kan skape sin egen identitet og kultur.
– Det andre Forsvaret bør gjøre, er å få flere menn til å fremheve kvinner. Flere kvinner bør inn i ledelsen. Da blir organisasjonen mer bærekraftig og får større verdi. Det er det forsket på. Da må man også gjøre noe med det. Jeg ville gitt noen menn i oppgave å fremsnakke kvinner. Mitt inntrykk er at kulturen i Forsvaret fortsatt er slik at mange menn mener kvinner ikke er like sterke som dem. Men da tenker vi bare på fysisk styrke. Snakker du om arbeidskapasitet, har det vært forsket på det også. Generelt gjør kvinner mer på hjemmebane.
– I Forsvaret har det vært en debatt om flere kvinner svekker stridsevnen?
– Jeg er helt uenig. Flere kvinner i flere ledd vil sørge for at Forsvaret får større verdi. Større verdi er lik mer kampkraft.
Mitt inntrykk er at kulturen i Forsvaret fortsatt er slik at mange menn mener kvinner ikke er like sterke som dem
Tony Isaksen husker aller best samholdet. Kadettene på Krigsskolen tok vare på hverandre – uansett, forteller han. Og han lærte mye: Å bruke energi på det du kan gjøre noe med. Å tørre og ta avgjørelser. Å komme forberedt.
– Det er ikke noe galt i å lage planer. Altfor mange tar ting på sparket. Ja, planer endrer seg, men er du forberedt er det lettere å håndtere endringene. Før hver dag på jobb, har jeg en plan.
Han fikk en tøff start som generalsekretær. Det vil han snakke minst mulig om. Da Frode Kyvåg gikk av som generalsekretær i 2015 – etter nesten 40 år som Norway Cup-general – ville ikke Kyvåg at Isaksen skulle overta.
– Mine 100 første dager kunne jeg skrevet bok om, sier Tony Isaksen.
– Å være tykkhudet lærte jeg også i Forsvaret. Når det smeller rundt deg, må du rette oppmerksomheten mot målet. Det er det eneste du kan gjøre noe med. Det gjorde vi i Forsvaret. Vi gikk sammen i krigen, og det gjør vi i Norway Cup. Det er ikke jeg som lager Norway Cup. Vi er en stor stab med mer enn 1600 frivillige. Uten dem hadde ikke Norway Cup vært mulig.
Han glemmer heller ikke følelsen av eufori på vei over Egertorget. Foran ham lå Slottet og Kongen ventet, det var tjukt med folk på begge sider og et folkehav ned Karl Johan. Tony Isaksen gikk foran Gardemusikken på 17. mai. Egentlig skulle han bli hjernekirurg. Han måtte bare ta førstegangstjenesten først. Isaksen så en annonse for befalsskolen. Det hadde vært kult, tenkte han. Etter plikttjenesten, skulle han velge studie på nytt. Lege eller siviløkonom? Tony kom inn på begge deler, men bestemte seg for å gi Krigsskolen én sjanse.
– Det var en utrolig bra skole. Forsvaret må passe seg for at den ikke blir fragmentert.
– Flere frykter at det er i ferd med å skje nå?
– Hvis utdanningsreformen får konsekvenser for personlig utvikling, det sosiale og den faglige utdanningen, så er det et stort varsko. Å endre organisasjonen er ikke farlig. Den er bare en firkant, det er innholdet som betyr noe.
– Angrer du på at du ikke ble lege?
– Nei. Jeg tar de utfordringene som kommer. Det har jeg alltid gjort. Jeg hadde aldri et bestemt mål om karriere i Forsvaret. Det er kanskje derfor jeg ga meg i 2010. Det jeg ville ha, var utvikling.
De tre siste årene har Tony Isaksen fått stå foran veterangardistene når de skal hilse på Kongen. Det setter han pris på. Og sjefen for Hæren pleier å si at så snart han er ferdig, blir han frivillig på Norway Cup. For drøyt ti år siden satt Tony Isaksen i lystig lag med blant annet forsvarssjef Sverre Diesen. Da jobbet han i Forsvarets musikk. De diskuterte spiss ende. Kort tid etter ble det første musikkorpset sendt til Afghanistan – for å feire jul og oppmuntre soldatene som var der.
– Hvis du skal finne ut hva spiss ende er, må du først bestemme deg for hva målet er. Så må du finne ut hvilket verktøy som gir mest effekt for å nå målet. Det verktøyet er den spisse ende. Vi må selvfølgelig ha militære virkemidler som er avskrekkende, men det fins andre virkemidler som du også kan oppnå stor effekt med, sier han.
Jeg skjønner at forsvarssjefen prøver å få mest mulig ut av hver krone, men for å ha et bærekraftig forsvar, må vi ikke bare være i front i den digitale våpenutviklingen
– Kultur er ett eksempel. Og kvinner. Vi må slutte å tenke slik vi alltid har gjort. Kan vi gjøre det vi gjør i dag på en annen måte som gir mer effekt? Bruker vi riktig verktøy? De spørsmålene stiller vi for sjelden.
– Hvis du hele tiden kutter i organisasjonen, finner de beste folkene dine ut at de kan være andre steder. Jeg skjønner at forsvarssjefen prøver å få mest mulig ut av hver krone, men for å ha et bærekraftig forsvar, må vi ikke bare være i front i den digitale våpenutviklingen. Vi må også ha midler og ressurser til å ivareta alt det andre som binder Forsvaret sammen.
Tony Isaksen har takket for seg på Hemingbanen. Sommer er høysesong. Han skal ha møter med politikere. Skolebesøk. Foredrag. Arbeid med frivillige. Og så blir det masse, masse fotball. Først er det VM. Isaksen heier på Brasil. Og for oberstløytnanten som ble generalsekretær, kommer uke 31 til å handle om én ting: operasjon Norway Cup.
***
10 år: Fotball var livet. Glad i telttur.
20 år: Fenrik i Garden.
30 år: Kompanisjef i Garden.
40 år: Sjef for Oslo Maraton.
