Det er mye som har gått galt

Tidlig på 2000-tallet gjorde president Vladimir Putin forsøk på å nærme seg Vesten. Han antydet tidlig i sin første presidentperiode at Russland en dag burde kunne bli medlem av EU.

Han flørtet sågar med at Russland kunne bli medlem av Nato. Det første møtet mellom Putin og USAs daværende president, George W. Bush, fant sted i Slovenia i juni 2001.

Det var Bushs første reise til Europa som president. De to fant tonen, som det heter, og da de to på Bushs invitasjon møttes på nytt allerede i november samme år, to måneder etter terrorangrepet i USA, var forholdet direkte hjertelig. Putin uttrykte empati med det amerikanske folk etter terroranslaget, og inviterte til samarbeid om bekjempelse av terrorisme.

Krigen mot terror

Bush hadde erklært «global war on terror», og Putin hadde sin krig mot tsjetsjenske terrorister. Vi har en felles sak å kjempe for, sa de to presidentene.

Les også:

Ukraina-krigen: Hva er risikoen for at Russland tyr til atomvåpenarsenalet sitt?

At Bush snublet i starten ved å si «korstog mot terror» kan vi skrive på kontoen for mangel på historisk kunnskap, siden korstogene er et fenomen som opphørte for ca. 1000 år tilbake, men det var også et signal om Bushs enkle forestillinger om hva som rørte seg av anti-vestlige, særlig anti-amerikanske krefter i den ikke-demokratiske del av det internasjonale samfunn, og i muslimske land spesielt.

Al-Qaeda fikk et skikkelig løft i sin propaganda før historiekyndige i Det hvite hus fikk skiftet ut korstog med global krig.

Titalls møter

Etter de innledende møter med George W. Bush i Slovenia og Texas har Putin hatt nærmere 30 møter med amerikanske presidenter. Han har testet dem opp mot mulighetene for å nå frem med sin visjon om å gjenreise Russland som stormakt.

Da Putin tiltrådte som president lot han en artikkel trykke i landets største aviser med overskriften «Russland ved årtusenskiftet», som ble kalt Putins manifest. Her presenterte han det han selv kalte en multivektor-politikk, hvor satsingen på relasjonene til USA og europeiske land ble fremhevet som særlig viktig, men at de måtte balanseres mot relasjonsbygging i Asia, Midt-Østen, Afrika og Latin-Amerika.

Sett med Putins øyne ble hans invitasjon til samarbeid vestover ikke tatt på alvor. Han opplevde det som også forgjengerne Michail Gorbatsjov og Boris Jeltsin har gitt uttrykk for; amerikansk arroganse og et brutt løfte om å avstå fra å ekspandere Nato østover.

Pekte på «vestlige» krefter

Det er fra rundt 2004 man kan registrere et omslag i Putins og den russiske elites tenkning omkring forholdet til Vesten, særlig USA. Med de såkalte fargerevolusjonene: roserevolusjonen i Georgia, tulipanrevolusjonen i Kirgisistan og – den mest skjellsettende – orangerevolusjonen i Ukraina, var Putin og makteliten i Moskva overbevist om at vestlige krefter sto bak, og at et forsøk på regimeskifte også i Russland sto på dagsorden for disse kreftene.

Vi kan kalle det paranoia, men i Putins verden ble det åpenbart førende for det skifte som kom i sikkerhets- og utenrikspolitikken. Det er ikke snakk om et brått skifte, men i de to hovedkomponenter i russisk sikkerhetspolitikk; å sikre statens interesser og å sikre regimets overlevelse, ble det stadig tydeligere at det sistnevnte hadde høyest prioritet.

Spekulasjoner om Putin

Kontrafaktiske studier og analyser er det dessverre ikke så mange historikere og statsvitere som driver med. Med invasjonen av hele Ukraina har Putin tatt et skritt på veien mot det han i skrift og tale holder opp som sin visjon, som fremstår som gal manns verk.

Og det er faktisk det bilde som begynner å avtegne seg: det må ha skjedd noe med Putins mentale tilstand.

Les også:

Eksperter: Våpen vil avgjøre krigen – ikke diplomati

«Kremnologi» var navnet på et slags studiefelt i enkelte vestlige forskningsmiljøer under Sovjetunionens epoke, og som nå kan se ut til å komme krypende tilbake. Den gang var det analyser av maktelitens aktører: Hvor sto de i forhold til hverandre under parader på Den røde plass, hvor høyt orket de å løfte armen når de hilste soldatene, hvordan så de ut i ansiktet, hva var forskjellen fra sist gang de viste seg offentlig?

Og nå går spekulasjonene om Putin. Han skal ha vært gjennom en større operasjon med senere bivirkninger av de medisiner han forskrives. Det pekes på kreft. Oppblåst ansikt og en gråaktig ansiktsfarge skal gi indikasjoner på det.

Putin er sint og frustrert, sier CIAs toppsjef, og han raser mot alt og alle for feil som begås. Han selv er hevet over skyld, ansvaret ligger hos andre. Han kommer uansett ikke unna at det er iverksatt en militær operasjon som viser seg å være elendig planlagt og enda dårligere gjennomført.

Nå er krigen i tredje uke

Sjefen for US Marines, general David Berger, bemerket i et intervju 13. mars at om en datamaskin var blitt matet med alle målbare størrelser på våpensystemer, materiell, teknologinivå, treningsnivå, osv. på de styrker som var oppmarsjert nord, øst og syd for Ukraina før invasjonen – cirka 175.000 i tallet – og med tilsvarende for de ukrainske styrker som skulle forsvare seg mot angriperen, ville datamaskinen på spørsmål om hvor lang tid det ville ta før Ukraina var på russernes hender, svare: et sted mellom 72 og 96 timer.

Nå er krigen i den tredje uken.

Det glipper for Putin, og han slites mellom å gå enda mer brutalt til verks og å gi noe ved forhandlingsbordet.

Til og med biologiske og kjemiske stridsmidler er med i hans tenkning ifølge amerikansk etterretning . Vi må håpe og tro at forhandlingsbordet blir en avgjørende viktig arena i dagene som kommer. Det er signaler i den retning.