Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Avskrekking er psykologi. Nettopp! Det har Hans Petter Midttun helt rett i.
Midttuns kronikk i Forsvarets forum, Hvorfor Natos avskrekking ikke virker, bringer derfor inn et helt vesentlig perspektiv, som hittil har vært fraværende i norsk sikkerhetspolitisk debatt.
De som styrer, må vite hva de gjør
Norge må i de viktige sikkerhetspolitiske og utenrikspolitiske veivalg som nå står foran oss, forstå hvilke oppfatninger som styrer handlingsvalg. Bare ut fra den forståelsen kan Norge påvirke disse valg i ønsket retning, sørge for at det vi gjør, virker slik vi vil.
Som høyt utdannet og svært erfaren sjøoffiser vet Midttun selvsagt bedre enn noen at det går galt å sette kursen mot et mål uten å justere for skjær og grunner, vær, vind og kryssende fartøyer. Det samme gjelder i sikkerhets- og utenrikspolitikk.
De som styrer, må vite hva de gjør.
En hypotese som må utvikles
Med sin diplomatiske erfaring fra Ukraina, i en av Europas mest krevende konflikter, vokter han seg selvsagt for den velkjente feilvurderingen, hos også norske diplomater, å identifisere seg med vertslandet og tale deres sak overfor den norske regjering, i stedet for omvendt, som er deres oppdrag.
Midttuns vurderinger i kronikken, at Nato svikter Ukraina, og følgelig svekker Natos psykologiske avskrekkingseffekt, er ikke en objektiv sannhet, men hypotese som må utvikles videre.
Som bidrag til Midttuns analyse vil jeg derfor vise til noen motforestillinger, som tilsier at kursen han staker ut for oppdraget, Natos psykologiske avskrekking, må justeres for å unngå havari før vi er tilbake i trygg havn, nemlig et forhold til Russland som er slik vi ønsker, med sameksistens og samarbeid i felles interesse.
Forutsetning for avskrekking
Forhandlinger med Russland er ikke et alternativ til psykologisk avskrekking, men en forutsetning. Det er fordi avskrekking uten ledsagende diplomati ender i krig, og krig alltid går galt.
Ingen militære strategier, om de blir aldri så bekreftet i øvelser og krigsspill, virker som forutsatt i krig. Det kan vi se av historiske erfaringer
Mens krig tvinger alle til å stille seg bak landets leder, vil forhandlinger, om de unngår konfronterende språk, åpne et handlingsrom for dem på alle sider som ser krigen som høy risiko og tapte muligheter. Forhandlingsløsninger blir mulig gjennom uformelle allianser mellom pragmatikere på tvers av skiller, mens konfrontasjon, sanksjoner og i verste fall krig blokker psykologisk for politiske løsninger i felles interesse. To eksempler viser dette.
Den sovjetiske invasjon i Afghanistan i 1979 utløste kraftige reaksjoner, omtrent som Russlands krig mot Ukraina nå. Vi vet i dag at det var bekymringer i Kreml for at Afghanistan, i likhet med Egypt kort tid før, skulle veksle side fra Sovjetunionen til USA, som førte til invasjonen.
Vi vet også at det var betydelig uenighet mellom KGB – som hadde ansvaret for det vaklende klientregimet i Kabul – og Den røde hær, som helt riktig forutså at en invasjon ville gå galt og ende i en umulig krig. Dessuten var forskjellige personer i makteliten i Kreml uenige om hvordan Vesten ville reagere.
De kraftige vestlige konfrontasjonene førte til at Kreml raskt kom til at invasjonen var en feilvurdering, men de kunne ikke trekke seg ut igjen når de skjønte det, fordi de var redde for å skape et inntrykk av svakhet.
Det japanske angrepet på USAs stillehavsflåte i Pearl Harbor i 1941 hadde en noe annen bakgrunn enn Midttun beskriver. I virkeligheten var det USAs sanksjoner mot Japan som reaksjon på angrepet mot Kina i Manchuria som fikk utilsiktede virkninger. Washington forsto ikke de innenrikspolitiske maktforhold i Tokyo.
Den britiske historikeren Ian Kershaw viser at ekstreme nasjonalister i Japans forsvar begrenset keiserens og regjeringens mulighet til å gi etter for sanksjonene. For å erstatte de vitale leveransene fra USA av drivstoff og skrapjern, gikk Japan til storstilt angrepskrig i Asia for å finne alternative kilder. For å hindre at USA skulle følge opp sanksjonene med militær intervensjon, ville Japan sette USAs stillehavsflåte ut av spill, et klassisk forkjøpsangrep.
Slike scenarier ligger latente i alle konfrontasjoner. De kan bare forebygges ved forhandlinger.
Natos avskrekking har ikke mislykkes
Krigen i Ukraina har ikke spredd seg til Nato-land, og har heller ikke eskalert til taktiske atomvåpen. Begge scenarier ligger innbygd som latens i en krig med Russland i Europa.
Russland har ikke angrepet Nato selv om det er støtte fra Nato-land som har satt Ukraina i stand til å forsvare seg mot Russland.
Fronten er nå fastlåst. Krigen i Ukraina viser derfor det stikk motsatte av Midttuns hypotese, at manglende Nato-støtte til Ukraina svekker alliansens psykologiske avskrekkingseffekt.
Men det er en risiko for at det kan endre seg.
USAs innenrikspolitikk
Norge må sammen med andre nærstående europeiske land nå innrette seg etter at de innenrikspolitiske maktforhold i USA svekker Natos psykologiske avskrekking. Illevarslende er at USAs støtte til Ukraina ble holdt utenfor det siste budsjettkompromisset i Kongressen.
Ingen aktuelle republikanske presidentkandidater støtter fortsatt amerikanske støtte til Ukraina, i hvert fall i det nåværende omfang. Det reflekterer oppfatningen blant brede velgergrupper i det viktigste Nato-land.
Trolig må president Biden, eller en annen demokratisk presidentkandidat, innrette seg etter motstanden mot støtte til Ukraina for å forebygge en ny uansvarlig ekstremist i Det hvite hus, en katastrofe for USA, Europa og resten av verden. Dette vet selvsagt Putin og særlig utenriksminister Lavrov godt. De venter trolig på at maktforholdene endres i deres favør.
Med den amerikanske presidentvalgkampen til neste år går krigen i Ukraina ventelig inn i en ny fase, og blir et europeisk problem. Norge må derfor nå se framover sammen med de nordiske land og Tyskland for å finne en farbar vei gjennom målkonflikter. Alternativer til det muliges kunst er umulig, om aldri så ønskelig.
Feilvurderinger utenfor Europa
Den utløsende årsak til Putins angrep på Ukraina er sannsynligvis at den desperate og kaotiske tilbaketrekking fra Kabul etterlot et feilaktig inntrykk av sviktende vestlig forsvarsvilje i Europa. Det mener den tidligere tyske ambassadør i Moskva, Rüdiger von Fritsch, i sin bok Zeitenwede, som har stor utbredelse i Tyskland.
Det på tross av at det åpenbart var fornuftig å avslutte Vestens krig i Afghanistan, noe Biden har ment helt siden han var Obamas visepresident.
Samme uheldige virkning på Natos psykologiske avskrekking må vi tro Trumps beslutning hadde da han etter tyrkisk press trakk støtten til de kurdiske styrkene som var våre allierte i kampen mot IS, og overlot deres videre skjebne til Tyrkia, Syria og Iran.
Utenfor Europa, i Midtøsten og mot Kina, er det nå bare et innovativt vestlig diplomati som kan gjenreise vestlig innflytelse, og, i kombinasjon med realistiske og troverdige militære strategier, den psykologiske avskrekking, som Midttun har helt rett i er avgjørende for vår sikkerhet også i Europa.
