Når sivile brukes i forsvaret av landet

17. april la regjeringen fram forslag til ny langtidsplan for forsvarssektoren. Den legger opp til at sivile i større grad skal brukes til å støtte forsvaret av Norge. Det byr på flere rettslige og humanitære utfordringer. Frem til nå har disse vært lite synliggjort.

Den nye langtidsplanen beskriver konkrete tiltak for hvordan Norge skal etterleve sine humanitærrettslige forpliktelser. Med det sender regjeringen et tydelig signal til etatene i forsvarssektoren om at humanitærrettens begrensninger for bruk av sivile skal ivaretas, og at risiko for sivile skal holdes lav.

Tettere samarbeid mellom militære og sivile

Situasjonsbeskrivelsen som legges til grunn for den nye langtidsplanen poengterer at maktforskyvning og stormaktsrivalisering fører til økt ustabilitet og uforutsigbarhet, at internasjonale normer, spilleregler og institusjoner brytes ned, og at mer bruk av sammensatte virkemidler har økt samfunnets sårbarhet og fører til at grenselinjene mellom det sivile og militære blir mer utydelige. På denne dystre bakgrunnen er konklusjonen at militær og sivil side må samarbeide enda tettere.

Har du lyst til å delta i debatten? Send oss en epost på debatt@fofo.no

Dermed legger langtidsplanen opp til utstrakt bruk av sivile i forsvaret av Norge.

Les også:

Totalforsvaret i en krisetid

Vi er avhengig av mer enn Forsvaret for å kunne forsvare oss, skriver oberstløytnant Børge Gamst.

Langtidsplanen viderefører de siste års trend med økt bruk av sivile i militære operasjoner. Regjeringen vil i hovedsak gjøre det ved å styrke sivilt-militært samarbeid innenfor rammen av totalforsvaret. I tillegg gis sivile leverandører en enda større rolle innen logistikk, og sivil infrastruktur planlegges å utnyttes i utviklingen av basestrukturen.

Konkrete tiltak

Humanitærretten (også kjent som krigens folkerett) tillater, med begrensinger, at sivile brukes til å støtte militære operasjoner i væpnet konflikt. Begrensningene er der for å beskytte sivile mot farene ved å støtte militære, som er at de risikerer å bli drept, eller såret. Den nye langtidsplanen understreker at planlegging for, og trening på, sivil støtte skal være i tråd med begrensingene i humanitærretten.

Ved direkte deltakelse i kamp mister sivile sin beskyttelse, og blir lovlige mål for angrep.

Risiko for sivile skal håndteres og holdes lav, og det skal derfor etableres formelle risikovurderinger for bruk av sivile. Dette er klart språk og et konkret tiltak fra politisk ledelse, som pålegger underliggende etater å minimere risiko for sivile.

Sivile skal ikke angripes. Det er en absolutt regel. Men siviles rett til beskyttelse er ikke absolutt: Ved direkte deltakelse i kamp mister sivile sin beskyttelse, og blir lovlige mål for angrep.

Problematikken rundt direkte deltakelse er en av de større utfordringene ved å bruke sivile til å støtte militære operasjoner. Norsk regelverk forbyr bruk av sivile i funksjoner som utgjør direkte deltakelse. Samtidig ligger utfordringen i hvor grensene for direkte deltakelse går. Det er skjønnsmessige vurderinger som avgjør om vilkårene for direkte deltakelse er oppfylt eller ikke, og de kan være krevende i kampsituasjoner. Utfordringen ved økt bruk av sivile, er i denne sammenheng at det kan bidra til å gjøre slike vurderinger enda mer krevende. Det er derfor særdeles positivt at den nye langtidsplanen pålegger etatene i forsvarssektoren å identifisere funksjoner som utgjør direkte deltakelse, og bekle disse med soldater.

Lede med eksempelets makt

Krigføring er i kontinuerlig endring, og humanitærretten har derfor en regel om at alle nye krigføringsmidler og -metoder skal vurderes opp mot øvrige regler og prinsipper. Dette er en praksis som dessverre er lite utviklet blant flere stater. Desto mer betydningsfullt er det derfor at den nye langtidsplanen fastsetter at det skal gjøres slike vurderinger ved utvikling av konsepter for sivil støtte. Hvis forsvarssektoren lykkes i å etablere gode mekanismer for rettslige vurderinger, vil det legge til rette for at konseptene for sivil støtte enklere kan innrettes med hensyn til humanitærrettslige begrensninger. Det kan bidra til å styrke beskyttelsen av sivile mot farene ved militære operasjoner.

Les også:

Reglene som skal hindre krigsforbrytelser er i ferd med å bli glemt

I løpet av sekunder kan soldatens handling utgjøre forskjell mellom liv og død. Om ikke Forsvaret prioriterer å lære opp soldatene i krigens regler, kan konsekvensene bli langt verre enn vi forstår i dag.

Ved å etablere standarder for rettslige vurderinger, kan Norge gå foran som et godt eksempel for allierte og andre stater. Med vår tids høye endringstakt, kan det neppe overdrives hvor viktig dette er for å sikre fortsatt etterlevelse av humanitærretten.

Skille mellom militære og sivile

Langtidsplanen beskriver et forsvarskonsept hvor sivil og militær side er tett integrert. Det kan få alvorlige konsekvenser, både for den enkelte og for samfunnet i sin helhet. Røde Kors har tidligere uttrykt bekymring for at utstrakt bruk av sivile i verste fall kan svekke den generelle beskyttelsen som sivile har etter distinksjonsprinsippet. Tett sivilt-militært samarbeid og bruk av sivile leverandører og infrastruktur kan gjøre det praktisk krevende for en motpart å etterleve distinksjonsprinsippet - som forplikter partene i en væpnet konflikt til å skille mellom militære mål og sivile personer og objekter.

Et forsvarskonsept som visker ut skillene mellom sivile og militære kan derfor i realiteten fungere som en invitasjon til å rette angrep mot sivile.

Hvis skillelinjene mellom disse blir utydelige, er det ikke utenkelig at motparten kan utnytte det for å rettferdiggjøre angrep med uproporsjonale sivile følgeskader, eller for å angripe sivile direkte. Et forsvarskonsept som visker ut skillene mellom sivile og militære kan derfor i realiteten fungere som en invitasjon til å rette angrep mot sivile.

Det skal ikke skje, understreker regjeringen. Bruk av sivile i militære operasjoner skal ikke svekke distinksjonsprinsippet, og motparten skal ikke ha vanskeligheter med å skille mellom stridende og sivile. Dette er målsetninger som innebærer at det må legges begrensninger på bruken av sivile, og at forsvarssektoren må trekke opp noen klare skillelinjer. Skal det lykkes, må et omfattende arbeid igangsettes, både i forsvarssektoren og blant sivile samarbeidspartnere.

Det er i den sammenheng verdt å merke seg at den nye langtidsplanen har vært tett koordinert med utarbeidelsen av den kommende Samfunnsikkerhetsmeldingen. Det er foreløpig uklart når denne kommer, og det blir spennende å se om den følger opp det gode utgangspunktet som langtidsplanen gir for at etatene i forsvarssektoren skal kunne motvirke sammenblanding av sivile og militære.

Bedre forutsetninger

Humanitærrettens skille mellom sivile og militære ble laget for å unngå de katastrofale konsekvensene som fulgte av total krig. At forsvaret av Norge skal baseres på utstrakt bruk av sivile i et totalforsvarskonsept skaper et spenningsforhold. For å beskytte sivilbefolkningen krever humanitærretten et tydelig skille mellom sivile og militære, mens totalforsvaret på sin side krever gjensidig støtte og samarbeid for å beskytte staten og samfunnet.

At forsvaret av Norge skal baseres på utstrakt bruk av sivile i et totalforsvarskonsept skaper et spenningsforhold.

Utfordringen fremover blir å utvikle en forsvarsstruktur og et totalforsvar med konsepter for sivil støtte som er effektive, og som samtidig unngår å viske ut skillene mellom sivile og militære.

Den nye langtidsplanen gir forsvarssektoren bedre forutsetninger for å lykkes med dette.

Visste du at vi sender ut nyhetsbrev med de viktigste oppdateringene hver morgen? Meld deg på her.