Denne artikkelen er over syv år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Langtidsplanen for Forsvaret, LTP, er en illusjon – en drøm – og ikke engang en god drøm, nærmere et mareritt. Årsaken er at Langtidsplanens struktur neppe vil la seg finansiere innenfor LTPs økonomiske rammer. Samtidig er det tvilsomt om det er politisk vilje på Stortinget til å øke forsvarsrammen så mye som vil være nødvendig for å fullfinansiere planen. I så fall vil ikke det være noe nytt. Siden Norge ble selvstendig i 1905 har ingen, jeg gjentar ingen, forsvarsplan vært gjennomført i vårt land. Årsaken ligger blant annet i Norges styringssystem, hvor budsjetter ikke kan bindes for mer enn ett år av gangen. Stortinget behandler derfor langtidsplaner frikoblet fra bindende budsjettrammer.
Siden Norge ble selvstendig i 1905 har ingen, jeg gjentar ingen, forsvarsplan vært gjennomført i vårt land
Annonse
I LTP er Forsvaret pålagt helt urealistiske innsparings- og effektiviseringsmål, penger som blir trukket inn enten Forsvaret når målene eller ikke. Vi snakker om i underkant av 2,5 milliarder kroner innen utgangen av 2020, og om lag 40 milliarder kroner fram til 2037. Forsvaret har drevet kontinuerlig omstrukturering og nedbemanning i over 25 år, og jeg kan ikke forestille meg at det fortsatt er rom for slike innsparinger på drift samtidig som Forsvarets aktivitetsnivå og operative tilgjengelighet skal økes. Dette smaker av skrivebordsbetraktninger frakoblet virkeligheten.
Nils Holme påviste i en kronikk i Aftenposten nylig, som ikke er blitt imøtegått fra Forsvarsdepartementet, at forsvarsgrenenes driftsvekst i forsvarsbudsjettet for 2017, planperiodens første år, ikke overstiger den reelle kostnadsveksten på 3 prosent. I dag utgjør drift rundt 80 prosent av forsvarsbudsjettet. I de første seks årene etter 2020, som følge av mottak av nye kampfly og undervannsbåter, anslår langtidsplanen at driftsandelen av budsjettet vil synke til under 65 prosent. Vil det da være tilstrekkelig med driftsmidler til å opprettholde den økte virksomheten og tilgjengeligheten som ble bygget opp i foregående planperiode?
Jacob Børresen, flaggkommandør (p)
Da er det et tankekors at verken langtidsplanen eller landmaktstudien legger 2 prosent-målet til grunn. Det kan ikke tolkes på annen måte enn at den politiske viljen på Stortinget til å øke forsvarsrammen så mye i realiteten ikke er til stede, og at sannsynligheten for at dette målet vil bli nådd er liten. MDG, partiet som vil kunne komme på vippen etter Stortingsvalget, går ikke inn for 2 prosent målet, og ingen av Høyre/FrP-regjeringens to støttepartier Venstre og KrF, har vedtatt 2 prosent-målet, selv om de i valgkampen visstnok hevder at de går inn for det. Dertil knytter LTP behovet for å øke forsvarsrammen til trusselen fra Vladimir Putins Russland. Den dagen Putin kommer i varmen igjen, som han utvilsomt vil gjøre før eller senere, vil det, gitt synkende oljepriser, eldrebølge og pensjonsbombe, være et uimotståelig argument for å redusere bevilgningene til Forsvaret igjen.
Det er et tankekors at verken langtidsplanen eller landmaktstudien legger 2 prosent-målet til grunn
Kontrollspørsmålet våre ansvarlige politikere bør spørre seg er derfor: Tror vi at et forsvarsbudsjett på rundt 67 milliarder 2017-kroner vil være politisk bærekraftig over tid, også i perioder hvor trusselen mot Norge, norsk sikkerhet og norske interesser fortoner seg som liten? Om svaret på det ikke er et klart og utvetydig ja, bør man vurdere å redusere ambisjonsnivået for Forsvaret. Det vil i så fall fordre et annet og nytt forsvarskonsept og vil kreve en ny forsvarskommisjon.
Om budsjettnivået ikke lar seg opprettholde og Regjeringen likevel gjennomfører Langtidsplanens investeringsplan, vil vi være tilbake i en situasjon hvor Forsvaret har investert tresifrede milliardbeløp i en materiellstruktur det er ute av stand til å bemanne og drive, og derfor heller ikke vil kunne omsette i stridsevne. Det vil være en politisk skandale for Regjeringen og et mareritt for Forsvaret.
