Et feministisk forsvar

Store norske leksikon definerer feminisme som «en fellesbetegnelse for ideologi, idétradisjon, etikk, politikk, og akademisk virksomhet som handler om frihet, likestilling og rettferdighet for alle, uavhengig av kjønn.».

Videre stadfestes det at feminismen slik vi kjenner den har et mangfoldig utvalg av ideologiske retninger, men at felles for alle disse er målsetningen om at rettigheter, muligheter og ansvar skal være likt kjønnsuavhengig. En feminist er pro likhet for kjønn politisk, økonomisk og sosialt.

Til tross for denne generelle definisjonen av feminisme, opplever mange at det er vanskelig å uttale seg som feminist utad. Ekstra vanskelig er det kanskje i en mannsdominert bransje og organisasjon, der machokultur og det å «være en av gutta» skaper lite aksept og selvaksept for nettopp dette.

Er man radikal, eller bare opplyst?

I tenketanken Civitas elleve år gamle notat 3, skriver tidligere praktikant Victoria Wæthing at:

«Det er mange og sterke følelser knyttet til begrepet feminisme. Noen tenker umiddelbart og med stolthet på 70- tallets kvinnekamp, mens flere i den yngre generasjonen mener kampen for likestilling er en foreldet kamp. I Norge har feminisme gjerne vært forbundet med den sosialistiske radikalfeminismen. Men feminismen er langt fra noen ren venstrepolitisk sak, og uenighetene strekker seg, på samme måte som i politikken ellers, langs en venstre/høyre-akse».

Da jeg begynte i Forsvaret, ble MKNs (Militært Kvinnelig Nettverk) arbeid beskrevet som «rødstrømpe-aktivitet» av flere kolleger i forskjellige avdelinger på nivå 4 (bataljonsnivå). Denne holdningen eksisterer fortsatt, og medfører lavere oppslutning blant yngre spesialister, befal og offiserer, fordi man rett og slett ikke kan eller ønsker å relatere seg til nettopp dette.

Wæthings beskrivelse passer godt inn i denne kontekst, da hun tydeliggjør at feminisme og liberalfeministisk arbeid ikke har noe med politisk ståsted å gjøre. Det er synd at man på lavere nivå i Forsvaret risikerer å miste engasjement fra dyktige kvinner på bakgrunn av feilslått begrepsavklaring og en antakelse som ikke er reell.

Les også:

Sjøforsvaret fjerner krav om beige strømpebukse og hæl

Basert på Forsvarets verdigrunnlag og seleksjonsprosess er jeg overbevist om at jeg ikke har kolleger som er imot politisk, sosial og økonomisk likhet mellom kjønn.

Den generelle feministen i 2022 er ikke radikal, men opplyst.

På lik linje

Som kvinne i Forsvaret opplever jeg å bli respektert, inkludert og prioritert på lik linje som mine mannlige kolleger. Jeg opplever at omgivelsene har like forventninger til meg uavhengig av mitt kjønn.

Da jeg var lagfører i tropp med mannlig troppssjef, mannlig troppssersjant og to andre mannlige lagførere, opplevde jeg at soldatene hadde samme krav og forventninger til meg som leder, som de andre.

Samtidig er jeg en del av en minoritet, og jeg ønsker meg flere kvinnelige kolleger for å gjøre organisasjonen mer mangfoldig og dynamisk.

Mange kvinner i Forsvaret opplever et karrieremessig veiskille under etableringsfasen. Er vi gode nok på familiepolitikk? Kan forsvarskarriere og livet med barn kombineres effektivt? Tilrettelegger vi som arbeidsgiver for våre kvinnelige arbeidstakere under graviditet og permisjon?

Jeg tror vi har mye jobb å gjøre før vi kan besvare disse spørsmålene med rak rygg og stolt mine.

På Stabsskolen ved Forsvaret høgskole har vi en kvinneandel på ti prosent. Blant Heimevernets distrikt command-teams er det ingen kvinner. Det er svært få kvinnelige karrieresersjanter og -mestere.

Likevel får mange gåsehud når begrepet «kvotering» kommer på banen.

Flere historier

«Kvotering på FOS (Forsvarets opptak og seleksjon), betyr at jeg selekterer en kvinne på bekostning av en bedre kvalifisert mann.».

Dette ble jeg fortalt av en offiser og tidligere selektør på FOS under en diskusjon i kjølvannet av oppslag om regjeringen Solbergs mål om 30 prosent kvinneandel ved Krigsskolene ble presentert i 2017.

Stratagem har også i artikkelen «Kvinner i Forsvaret» fra 2018 publisert at:

«Siden 2008 har 25 prosent av studieplassene på krigsskolene og stabsskolen vært reservert kvalifiserte kvinner. Det vil si at i de tilfellene (innenfor rammen av 25 prosent) der en kvinne oppfyller minimumskravene, men er dårligere egnet enn en mann som oppfyller minimumskravene, blir kvinnen tilbudt studieplass.»

Dette er direkte feil. Radikal kvotering, altså at man foretrekker en kvinne selv om en mann er klart bedre kvalifisert, er ikke tillatt etter norsk lov.

Moderat kvotering derimot, der en kvinne foretrekkes dersom hun er like godt, eller tilnærmet like godt kvalifisert som den beste mannlige søkeren, bør, etter mitt syn benyttes utstrakt i vår organisasjon.

Bør være stolt

Man bør være stolt av å bli kvotert til en stilling. Det viser at man tar del i en organisasjon som tar et tydelig standpunkt for likestilling. Mangfold skaper dynamikk og nytenking, noe som er essensielt for fremgang i en organisasjon.

Et kjønnsmangfold i Forsvaret reflekterer et likestilt samfunn, et likestilt Norge. Skal vi på sikt oppnå etterlevelse av feministisk tankegang om politisk, sosial og økonomisk likhet mellom kjønn, er kvotering et verktøy som bør benyttes og avvæpnes.

Det overrasker meg at interessen for mangfold og likestilling er så lav i enkelte avdelinger i Forsvaret.

Les også:

Ingen skal utsettes for diskriminering, mobbing eller seksuell trakassering

Kanskje det er fordi vi er så privilegerte som har mange dyktige kvinner i Forsvaret som har banet vei?

Disse som gikk Krigsskolen i uniformer flere størrelser for store, med utilpassede sekker og som beviste at de var gode nok, slik at vi andre slipper...

Kanskje det er et ubehag ved å skille seg ut i en organisasjon som er så uniform?

Militære forbilder

Jeg håper at flere kvinner og menn ønsker å engasjere seg i MKNs tematikk. MKN er en fantastisk arena for framsnakking, ryggdekning og networking for kvinner i Forsvaret.

Jeg ønsker også å benytte kvinnedagen til å trekke frem en håndfull militære forbilder:

Stabssersjant Runar Jeistad for sin faglige dyktighet og utrettelige arbeidsinnsats, oberstløytnant Geirhild Snildal-Engen for sitt sterke engasjement og inkludering, oberstløytnant Alejandro Osorio for sine lederegenskaper og personellivaretakelse, og major Kari Kollbotn for meningsmot og viljestyrke.

Forbildene mine er uavhengig av kjønn, fordi egenskapene og verdiene disse representerer ikke forsterkes av om vedkommende er kvinne eller mann.

Det er slik jeg opplever soldatene og de ansatte i Forsvaret.

Kolleger, gratulerer med kvinnedagen!