Høy tillit til myndighetene er en utfordring for totalforsvaret

Begrepet «totalforsvaret» er igjen på vei inn i det politiske landskap. Diskusjonen om hvilken rolle sivilsamfunnet og hver enkelt av oss skal spille i arbeidet med å sikre Norge mot ytre trusler i framtiden er utvilsomt viktig.

Så langt har det offentlige ordskiftet i stor grad fokusert på de praktiske og handlingsorienterte sidene som gradvis forbedret beredskap gjennom lokale kriselagre, at folk har reserver av mat og vann hjemme og nødvendig informasjon fra myndigheter.

Dette er utvilsomt av betydning, men vel så viktig er det om folk flest har en tilstrekkelig god forståelse av trusler og sårbarheter. Utviklingen av et effektivt totalforsvar i Norge dreier seg i bunn og grunn om å bygge opp en robust forsvarsevne i alle lag av samfunnet. Men har vi for store forventninger til myndighetenes evne til å sikre det norske samfunn, og er vi som befolkning egentlig mentalt innstilt på å engasjere oss i sikkerhetstenkning? Da blir totalforsvarets fundamentale utfordring: Hvordan skape en mer grunnleggende erkjennelse i befolkningen av samfunnets sårbarhet som faktisk leder til at folk flest begynner å ta mer ansvar for vår felles sikkerhet?

Ta saken i egne hender

Ulike kommentatorer har i de senere ukene påpekt hvordan sivilbefolkningen i Ukraina mobiliserte bredt og raskt i et selvorganisert totalforsvar etter Russlands invasjon. Flere har holdt dette opp som en kritisk faktor i den brede motstanden mot Russlands aggresjon. Men sammenligningen med Norge er bare relevant på et helt generelt nivå, nemlig at totalforsvaret av et hvert land åpenbart er viktig når krig og kriser rammer.

Den raske og effektive oppbyggingen av folkelig motstand i Ukraina skyldes i stor grad at sivilsamfunnet hadde ekstremt lav tillit til myndigheter, at mange hadde lang erfaring med pågående krigføring etter okkupasjonen av Krim, at landet i lengre tid har vært et av de mest korrupte i Europa og at Ukrainas politiske historie har vært ustabil så lenge folk kan huske. Det er nærliggende å tro at mange tenkte at her er det best å ta saken i egne hender.

Meninger

Sivilforsvarssjefen: Vi vender noe mer tilbake til røttene

Det norske samfunnsånden er totalt forskjellig fra dette. Norge har i årtier vært blant de landene i verden hvor myndighetene nyter høyest tillit i befolkningen. Vi har som samfunn en utstrakt tro på at myndighetene ordner opp for oss når problemer dukker opp. Den stort sett fredelige etterkrigstiden kombinert med en utvikling av sosiale sikkerhetsnett og velstand man knapt har sett noe annet sted i verden har skapt en stor psykologisk avstand til mye av den nøden og ufreden vi ser i andre land. Vi har lullet oss inn i forestillingen om at «så galt kan det tross alt ikke være og krigen kan da ikke nå oss?».

Bør vekke bekymring

Den høye graden av tillit til myndigheter og sterk nasjonal økonomi kan bli en formidabel utfordring i utviklingen av et effektivt og robust totalforsvar. Det skal mer enn velmente oppfordringer til for å få folk flest opp av komfortgropa.

Analyse

Sveriges Spiderman

På miljøsiden har vi studert befolkningens bekymring for trusler på mange områder over lengre tid. Interessant nok viser det seg at flertallet i befolkningen er mindre bekymret nå for klimaendringer, global oppvarming, forurensning, tap av leveområder, naturødeleggelse og en rekke andre trusler enn for ti år siden. I denne perioden har forbruk økt og økt materiell velstand synes fortsatt å være et mål. Fører denne utviklingen til at vi i økende grad stikker hodet i sanden og ikke orker eller gidder å ta inn over oss en negativ samfunnsutvikling?

Vi har også data som viser at et flertall av befolkningen nå oppfatter Norge som temmelig sårbart på en rekke områder som terror, cyberkrigføring, nye pandemier, fattigdom, kriminalitet, matsikkerhet og finanskriser.

Imidlertid vurderes ikke disse truslene som spesielt farlig for Norge, i hvert fall ikke av et flertall. Mangelen på sammenheng mellom risikooppfatninger og aktualitet for våre nære omgivelser bør vekke bekymring.

Fraskrivelse av ansvar

Å bygge et totalforsvar er ikke et tidsavgrenset prosjekt. Det vil innebære en langvarig prosess og kulturendring i det norske samfunn. Kanskje må vi tørre å si at vi har for stor tillit til at myndighetene skal ordne opp i alle mørke skyer som seiler opp på horisonten?

Nyheter:

Mobilselskaper har laget «5G-bobler» for Forsvaret

Fundamentet i utviklingen av et effektivt totalforsvar er en befolkning som erkjenner at truslene er reelle også på hjemmebane og er villig til å ta personlig ansvar, det vi si ta konsekvensen av dagens trusselbilde gjennom endringer i egne holdninger og ferdigheter.

Naturligvis er velfungerende myndigheter en kritisk del av totalforsvaret, men baksiden av høy tillit kan fort bli distansering og fraskrivelse av eget ansvar. Empirien om nordmenns forhold til opplevde trusler tyder på en betydelig psykologisk og sosial utfordring i arbeidet mot en mer robust sikkerhetskultur i Norge.