Krig fra levra

​Vi ligger oppe på taket av banken, og det er ca. 75 meter til folkemassen. Det er masse unger i parken. Mellom oss og parken så har du en forgård, et høyt gjerde, en vei og så et høyt gjerde. På det høye gjerdet er det en meterhøy mur som folk kan krype bak for å skifte stilling uten at vi ser dem. De brukte unger til å observere, og så kom de opp selv for å skyte, så vi var ikke i stand til å gi noe effektiv ild  før de har skutt på oss.

Det blir skuddveksling mellom meg og dem.

Det første livet jeg tok, var en kar som dukket opp. Han har våpen, siktemidlene er på, og jeg skyter. Jeg registrerer ikke akkurat i det øyeblikket at jeg har drept han. Det er bare akkurat når han detter ned som en potetsekk, altså et unaturlig fall i bakken. Da gikk det opp for meg: Faen, han skjøt jeg, jo.

-------

«Jørn» (32) var i Meymaneh i 2006 da den norske leiren – Banken – ble angrepet. Han er en av 18 norske soldater som er intervjuet i «Voldsbruk og Livsfare – norske og svenske soldaters krigserfaring fra Afghanistan». Boka lanseres 18. februar 2019.

– Et av de viktigste spørsmålene vi har stilt, er: Hvordan reagerer du?

Kommandørkaptein Gudmund Waaler er sjefsprest i Sjøforsvaret og en av tre forfattere. I boka har Waaler, Gerry Larsson og Sofia Nilsson intervjuet 18 norske og 10 svenske soldater. Alle soldatene har vært i Afghanistan. Alle har vært i krig.

– Mange av dem har selv vært i kamp og vet de har tatt liv. Noen var ledere og hadde ansvar for å sende soldater ut på skarpe oppdrag, sier Waaler. 

Seks av de norske soldatene ble selv skadet. Syv var involvert da fire norske soldater ble drept 27. juni 2010. Blant svenskene er det seks som har opplevd å miste kolleger.
Hensikten med boka er å lære av de kamperfaringene norske og svenske soldater har gjort i krigen i Afghanistan, forteller Waaler. 

– Det vi har vært ute etter, er å finne ut hvordan soldatene takler krig. Og hvordan kan man trene for å takle det?

Få betenkeligheter

Å ta liv, er et tema som går igjen i boka.

– Et av våre viktigste funn er at svært få av soldatene har betenkeligheter med å ta livet av motstander, sier Waaler.

Et av våre viktigste funn er at svært få av soldatene har betenkeligheter med å ta livet av motstander

Han mener at det skyldes flere forhold. De er trent for å slåss. De opplever at de må forsvare seg. Det føles moralsk riktig, og de støtter hverandre. Waaler påpeker at soldatene som er intervjuet, reagerer veldig ulikt. Noen viser få følelser. Andre kjenner på sterk glede. Et par soldater kjenner også på sterkt hat. Likevel: Forfatterne av boka forventet at flere soldater skulle oppleve mer moralsk stress når de skyter for å drepe. 

– Soldatene vi har intervjuet, har klart å bearbeide reaksjonene og opplever at de har vokst på det. De angrer ikke på at de deltok i krig. At det ikke oppleves vanskelig å ta liv, kan skyldes den restriktive holdningen som norske og svenske soldater faktisk har. Voldsbruk begrenses ofte til selvforsvar, sier Waaler. 

Han tror det henger sammen med at soldatene selv har valgt å gjøre tjeneste i Afghanistan. De vet at valget kan innebære at de må ta liv, samtidig som de har akseptert at motstander kan ta livet av dem.

I boka trekkes debatten rundt ukultur i Forsvaret frem. Den gjaldt spesielt Telemark bataljon. MEK 4-soldatene beskrev i 2010 seg selv som «...maks aggressivitet og beslutsomhet når situasjonen krever det». Det ble brukt krigsrop som skulle vekke krigeren i dem. Daværende feltprost Alf Petter Hagesæther sa at de hadde utviklet en hevnkultur.

– Soldatene vi har intervjuet, reagerer kraftig på at Forsvarets ledelse kritiserte egne soldater, sier Waaler. 

– Samtidig identifiserer de seg ikke med hva MEK 4 mener er en god kriger. De mener at de uformelle normene skal hjelpe soldatene å regulere nettopp aggressiviteten og de sterke følelsene.

Å snakke om følelser

Waaler har ikke tjenestegjort i Afghanistan. Interessen for temaet fikk han på Sjøkrigsskolen da han kom i snakk med soldater som hadde vært der. Hvordan de reflekterte og hva de tenkte, trigget ham. 

– At jeg ikke har vært i Afghanistan, tror jeg er en fordel. Jeg blir ikke styrt av egne inntrykk og opplevelser. Jeg forholder meg til hva soldatene forteller, sier han.
– Det som har gjort mest inntrykk i arbeidet med boka, er den utrolige åpenheten. Soldatene er gode til å sette ord på ting og har en kultur for å snakke om følelser.
Han mener at boka er viktig fordi den sier mye om den militære profesjonen – sett gjennom soldatene. 

– Jeg tror folk trenger å få høre hvordan soldatene har det i krig. Man kan være politisk uenig. Det betyr ikke at man skal kritisere soldatene. 

Waaler forteller at det mange av soldatene beskriver som vanskelig, er å forklare hva de gjør i Afghanistan, hjemme. Og få aksept for det.

Jeg tror folk trenger å få høre hvordan soldatene har det i krig

En krig du ikke kan vinne

– Noen vil ikke tilbake til Afghanistan, forteller han. 

– De var motiverte, men å miste kamerater, gjør noe med dem. Det forteller flere av dem vi har intervjuet. Afghanistan-krigen gikk fra å være noe de trodde på, til å bli en krig de ikke kunne vinne. 

I boka skriver kommandørkaptein Gudmund Waaler og de andre forfatterne at de deler soldatenes vurdering: Muligheten til å bidra til varig fred i Afghanistan var og er liten, forklarer Waaler. 

De mener at den problemstillingen må diskuteres før norske soldater sendes til nye operasjoner.

– Mener vi at ønsket om å være en god alliert er god nok grunn til å delta i en konflikt på fremmed jord, må vi fremdeles svare på dette spørsmålet: Er vi villige til å miste egne soldater?