Denne saken ble opprinnelig publisert i papirutgaven av Forsvarets forum (nr. 12 i 2014). Nå publiseres den for første gang på nett, i anledning Forsvarets forums Julekalender 2019.
Det er fredag ettermiddag i Huseby leir. Velferdsassistent Vanessa har nettopp gått av vakt. Helgepermen står for døren, og nå haster det med å rekke bussen.
– Jeg tror folk i det sivile samfunnet setter pris på å se en militær uniform av og til, sier gardisten, mens hun legger luen og hanskene kant-i-kant over låret. Hun synes det er viktig å ha en militær tilstedeværelse. En trygghetsskapende tilstedeværelse.
– Vi skal gi folk en trygghet – det er jo derfor vi er her.
Født på flukt
Vanessa ble født underveis da moren og søsknene hennes flyktet til Norge på 90-tallet.
– Hva tenker du om trusselen mot uniformert personell?
– Jeg synes det er utrolig trist. For meg blir det veldig spesielt, sier 20-åringen.
Hun forteller at moren hennes er opptatt av å holde henne oppdatert og fortelle hva som skjer i hjemlandet når hun kommer hjem på perm.
– Min families historie var avgjørende for at jeg har valgt å avtjene verneplikten, sier Vanessa.
Historiene som daglig kommer fra land som Irak og Syria får henne til å sette pris på hvor sikkert det er i Norge. Og hun ønsker selv å bidra gjennom tjenesten i Garden.
Krever oppmerksomhet
– Mamma, se! utbryter en barnestemme.
På vei fra T-banen mot busstasjonen er det mange som ser på jenta i uniformen der hun går målrettet med raske skritt gjennom folkemengden.
– Ser du hvor fin den er? Mye finere enn den jeg hadde, sier en forbipasserende mann.
Et nikk og et smil viser at uniformen, og den som bærer den, settes pris på og respekteres.
– Man blir litt rakere i ryggen og hever hodet når man har den på, sier Vanessa. Ordene ære og stolthet går igjen, når hun snakker om uniformen sin.
– Også er den jo veldig fin, da! Venninnene mine sa en gang de møtte meg på Oslo S at de merket hvordan folk så på oss på en annen måte enn de var vant til.
En travel mor tar bestemt med seg barna som vimser rundt gardisten som nå er opptatt av å finne ut av bussavgangen hjem. Mammaen tar seg tid til et målende blikk av Vanessa før hun haster videre med en barnehånd i hver håndflate.
Selv om Vanessa ikke legger merke til alle som ser, legger de fleste merke til henne. Ofte blir gardisten oppsøkt av sivile med spørsmål om Forsvaret og uniformen hennes. En ukrainsk lege påpekte en gang hvor mye bedre norske soldater så ut i uniform enn soldatene i Ukraina. Dette har gjort at Vanessa er veldig bevist på hva uniformen betyr:
– Jeg representerer hele Forsvaret når jeg går kledd som dette. Jeg er en del av noe større enn meg selv. Derfor synes jeg det er utrolig viktig å se bra ut. Én sluskete soldat kan skape et ødeleggende inntrykk som det trengs nesten en «hel tropp i henhold» for å rett opp.
Uniformen skaper samhold og enhetsfølelse, sier Vanessa.
En olivengrønn fleecejakke med avdelingsmerker fra Nord-Norge haster forbi med en fullpakket militærbag på ryggen. Den eneste andre uniformen å se på busstasjonen denne kvelden. Et lite nikk i anerkjennelse, og han er borte. Kanskje på vei hjem på perm, han også.
Flertallet valgte sivilt
160 mil lenger nord har vinteren såvidt begynt, det er fredag, og
soldatene på Skjold har gjennomført sin permoppstilling før de slippes løs til den ventende bussen.
– Jeg har bare reist hjem i sivil én gang. Den neste blir nok når jeg dimmer midt i desember. Det er en uke før forsvarssjefen kommer med en sterkere anbefaling om å droppe uniformen på reise. Visekorporal Kjell Arthur Akersmyr (20) fra Farsund er klar: Han bruker uniform på permreise, selv om han kan velge sivilt tøy. Den eneste gangen han reiste i sivil, var da han hadde lånt ut permuniformen til en sersjant som var i knipe og depotet var stengt.
Én etter én kommer ingeniørsoldatene til den sivile bussen som venter innenfor porten på Maukstadmoen. De fikk tjenestefri like etter oppstilling og dermed god tid til å pakke for langperm. Mange har en grønn pakksekk, ellers er det lite som røper at dette er soldater.
– Det er praktisk å reise i uniform. Det er kanskje noen som tenker på terrortrusselen, men vi kan jo ikke bare tenke det verste. Jeg skal fra Gardermoen videre til Kristiansand med fly, men tror ikke jeg hadde følt meg utrygg om jeg spaserte i Oslo i uniform heller. Og vi er jo de som skal forsvare landet, sier vognfører Akersmyr, som til daglig ratter en svær brolegger i Ingeniørbataljonen på Skjold.
Anbefalt
Det er nullføre i Målselvdalen denne fredags formiddagen. Stemninga i bussen er god – de fleste skal på en ukes langperm.
Nesten alle de 50 soldatene i permbussen på vei mot Bardufoss lufthavn er sivilt antrukket. Foruten Akersmyr er det bare fire andre i uniform. En rask håndsopprekkning viser at det normale noen uker tidligere hadde vært omvendt: Da ville ti prosent reist i sivil og resten i uniform.
– Vi ble anbefalt av overordnede å velge sivilt tøy – det er dessuten mer behagelig. Valget av sivile klær har egentlig ingenting med trygghet å gjøre, sier 19 år gamle Torstein Bjerknes Jensen fra Askim, og får bifall fra kameratene sine.
– Bruk av uniform bør være uavhengig av terrornivået. Vi er vernepliktige, men fungerer jo ikke som soldater når vi reiser på perm. Det er andre som skal stå opp for vår sikkerhet, sier Herman Hassel (20) fra Oslo, som denne gang reiser sivilt. Noen ganger har han brukt uniform på permreise.
Ved ankomst til flyplassen viser det seg at soldater fra andre avdelinger har gjort samme valget: De reiser sivilt antrukket. Det er stort sett bare befal som har på seg uniform.
¨
Akersmyr har forståelse for at befalet anbefaler soldatene å ta på sivilt tøy, for de har jo et ansvar for undersåttene sine. Og Akersmyr er sikret militær rabatt og god sikkerhet ved ankomst Kristiansand: Han blir nemlig hentet av mamma eller pappa.
Fortsatt godt synlige
– Forsvaret blir ikke mindre synlige i utførelsen av sine oppgaver, vedtaket påvirker ikke på noen måte bruk av uniform i tjenesten, påpeker forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen.
Admiralen mener terrortrusselen har den effekten på Forsvarets ansatte at de
er mer årvåkne og øker sin bevissthet rundt oppgavene de er satt til å løse.
– Vi må være synlige når det er behov for det, men vi skal ikke utsette våre ansatte for unødvendig risiko. Fra min side dreier dette seg primært om én ting: personellets sikkerhet.
– Hvorfor er det en anbefaling om ikke å bruke uniform - og ikke en direkte ordre?
– I anbefalingen ligger min tiltro til at personellet selv vurderer når og hvor det faller seg naturlig i det offentlige rom å la uniformen ligge. Vi kan ikke ha regler og føringer for alle situasjoner vi står ovenfor, understreker admiralen.
Forsvarssjefen sier de sentralt ikke har lagt noen føringer for lokale forskjeller i anbefalingen. Uniformen bør du altså legge fra deg, for eksempel om du er i privat ærend i Bardufoss, på Bryggen i Bergen - eller skal shoppe i Oslo sentrum.
– Hva synes du om utviklingen av samfunnet når militære må legge uniformen fra seg som følge av slike trusler?
– Dette er ingen hyggelig sak, verken for meg som forsvarssjef eller de ansatte. Uniformen er et godt innslag ute i det sivile samfunn.
Stolthetsfølelsen
Tilbake i Oslo utveksler gardist Vanessa et smil med bussjåføren når hun går om bord i bussen. Han snakker ikke norsk, men med brede smil og gestikulering kan det virke som om han setter pris på å ha en uniformert med seg på turen.
Da PST gikk ut med informasjon om terrortrusselen rettet mot uniformert personell, fikk gardistene selv velge om de ønsket å dra på perm i uniform eller sivil. Det var i denne perioden F fulgte Vaneassa på sin hjemreise.
Senere kom forsvarssjefens anbefaling om ikke å reise i uniform – nærmest som en ordre å betrakte.
– Det er klart at informasjonen vi har fått, og overskriftene i media påvirker oss. Ved neste korsvei har jeg nok ikke noe valg og må legge uniformen igjen på Huseby, sier Vansessa.
Hun forteller at det er varierende hvordan trusselvurderingene hos PST er blitt mottatt av hennes kollegaer. Hos noen skaper det frykt, andre bryr seg lite.
– Jeg tenker på det. Samtidig er jeg opptatt av å skape trygghet, både for meg selv og andre. Det gjør jeg best ved å oppføre meg normalt, forklarer hun. For Vanessa betydde det å reise hjem i uniform denne dagen i midten av november.
– Jeg er så stolt over å kunne gå i uniform. Jeg har jobbet hardt for å få lov til å bære den, og da ønsker jeg å vise den fram, sier gardisten.
Komfortuniform
Vi går av bussen på hjemstedet. På tusleturen hjem til morens leilighet tuter en sliten Toyota i mørket, mens det glises og vinkes fra passasjersetet. Det er usikkert om det er uniformen eller jenta som tiltrekker seg oppmerksomheten.
Etter en kort spasertur på en bekmørk gangsti, opplyst av spar- sommelig utplasserte gatelykter, er hun hjemme. Litt roting i vesken, så er nøkkelen til ytterdøren der, og vi går inn.
Selv om hun synes uniformen er praktfull, hører den ikke hjemme på sofaen, foran TV-en, en fredagskveld. Det er jo fri.
– Det er nok den klassiske joggebuksen som blir kveldens antrekk, sier gardisten og tar helg.
