Jakter i flokk

​Min kronikk i Forsvarets Forum 28. november er bygget rundt følgende observasjon: «En kampavdelings stridsevne vil synke om man rekrutterer veltrente kvinner på bekostning av veltrente menn.» 

Belegget for påstanden er at verken Forsvarets spesialkommando eller Marinjegerkommandoen har kvinner i sine skarpeste enheter. Jeg går ut fra at grunnen er at de frykter at stridsevnen ville ha sunket om de hadde tatt inn noen av de kvinnene som så langt har søkt seg dit. Jeg vil tro at det også er grunnen til at de aller fleste av gutta som søker heller ikke kommer inn. 

I mitt hode er dette en så ukontroversiell analyse at den står støtt på sunn fornuft. Om man derimot mener det er andre forhold enn fysisk evne som gjør at kvinner ennå ikke har brutt denne barrieren bør man absolutt gå mer vitenskapelig til verks.

Elementært. Min observasjon i kronikken grenser altså til det helt banale. Så lenge strid på landjorda har et fysisk element, er fysisk kapasitet relevant. Strid handler selvfølgelig om mye mer enn fysisk kapasitet, men det handler om det også. Så langt i debatten har jeg ikke sett noen som bestrider biologien i dette.

Strid handler selvfølgelig om mye mer enn fysisk kapasitet, men det handler om det også.

Like fullt er dette et budskap som har falt mange tungt for brystet, så tungt at blodtåka har lagt seg. Nå jages det i flokk.

Når brigader Ole-Asbjørn Fauske finner grunn til å imøtegå min observasjon med å minne oss alle på at: «Forsvarets kampkraft består av en rekke komplekse kapasiteter og systemer som skal betjenes uten at operatøren må kunne være blant verdens beste idrettsutøvere», har noe åpenbart gått galt. I mitt hode er disse to utsagnene høyst forenlig. Det ene utelukker ikke det andre. Man kan ha begge tanker i hodet samtidig, og begge grenser til det helt innlysende.

På NRK Kveldsnytt 29. november presiserte jeg budskapet, og sa: «Flinke kvinner har vi bruk for i hele Forsvaret, også i den spisse enden.» Til dette ga vår nyslåtte statsråd Frank Bakke-Jensen følgende kommentar til iFinnmark: «Den godeste Harald Høiback er heldigvis veldig ensom i den gruppa som fronter slike ideer. Forsvaret blir på alle måter bedre av å ha kvinner i uniform!» 

Igjen er det ikke helt opplagt hva statsråden og jeg er uenige om.

Imperativer. Så, hvordan havnet vi her? I 2016 ga jeg ut boken Forsvaret – et kritisk blikk fra innsiden. En bok som har gått de fleste hus forbi. Der tar jeg opp mange ting jeg finner problematisk, blant annet hvordan vi dyrker frem våre ledere i Forsvaret, og hvilke skjebne som blir militære kranglefanter til del.

Mer relevant for saken er at jeg også skriver at Samuel Huntington hevdet at alle militære institusjoner formes av to forhold, det funksjonelle imperativ, det vil si krigens krav, og det sosiale imperativet, det vil si. de normer som gjelder ellers i det samfunnet militærmakten løper ut i fra. Forsvaret må balansere mellom disse to kravene. Et Forsvar som bare tar hensyn til det sosiale imperativet har ingen stridseffekt, og et Forsvar som bare tar hensyn til det man oppfatter å være krigens krav, vil ikke ha den nødvendige støtten i samfunnet. Denne balansen påvirkes løpende av den trusselen man står ovenfor, og av styrken på de sosiale kreftene.

Det som etter mitt syn påvirker det funksjonelle imperativet mest, det vil si stridsevnen, er, når det kommer til det sosiale imperativet, ikke ønsket om full likestilling i samfunnet, men distriktspolitikk, lønnsvilkår, arbeidstidsbestemmelser, stillingsvern og lignende.

Spørsmålet er altså ikke om vi lar sosiale forhold få påvirke den operative effekten, men i hvilken grad, og med hvilken begrunnelse.

 
Sagt på en annen måte: Om vi i Norge kun hadde lagt det funksjonelle imperativ til grunn, det vil si det vi til enhver tid oppfatter å være krigens krav, hadde vi hatt et helt annet Forsvar enn vi har, med helt andre arbeidsbetingelser. Spørsmålet er altså ikke om vi lar sosiale forhold få påvirke den operative effekten, men i hvilke grad, og med hvilke begrunnelse.

Takhøyde. Jeg oppfatter mitt ansvar som statsansatt militærfilosof å reflektere allerede i fred, og helst før det smeller på andre måter, over hvor grensen mellom det funksjonelle imperativ og det sosiale imperativet bør gå. Når blir Forsvaret for militært, og når blir det for lite militært? Om jeg som lærer og filosof ikke skal ha anledning til å reflektere høyt over slike spørsmål, blir det mye tid til fysisk trening.  

De fleste er selvfølgelig enige i at Forsvaret ikke bør få utvikle seg til å bli et skattefinansiert eventbyrå som tilbyr unge kvinner og menn en smule personlig selvrealisering før de kaster seg ut i det sivile voksenlivet. De fleste er selvfølgelig også enige om at Forsvaret må virke i krig. Det er ikke her striden står, slik jeg ser det. Det er ikke dette som setter emojier i bevegelse og sinnene i kok.

Respekt, ansvar og mot handler også om å sette ord på de bekymringer man har, selv om de er upopulære 

 
Det viktige spørsmålet her er selvfølgelig om det er rom i dagens Forsvar for å snakke om slike ting som voksne mennesker, uten at man tillegger sine meningsmotstandere motiver og meninger de ikke har? Kan man snakke om viktige ting i Forsvaret uten at det går på person? Responsen jeg har fått de siste dagene fra fjern og nær i Forsvaret forteller meg at Forsvaret sliter med større problemer enn manglende fysisk utholdenhet.  

Feil retning. Her påhviler det oss alle et stort ansvar. At jeg filleristes og raljeres over av høy og lav tåler jeg selvfølgelig, men om budskapet vi sender til morgendagens kvinner og menn i Forsvaret er at man ikke bør målbære andre meninger enn sjefens eller departementets, er jeg redd vi får det Forsvaret vi fortjener, noe man også kan lese langt mer om i Forsvaret – et kritisk blikk fra innsiden.

Respekt, ansvar og mot handler også om å sette ord på de bekymringer man har, selv om de er upopulære eller senere skulle vise seg å være ubegrunnede, eller for den del være rent tåkeprat – akademisk sådan, det verste av alt. Fordelen med å sette ord på sine bekymringer er at de da kan imøtegås, på et saklig grunnlag. Og har man ingen saklige motargumenter er det etter mitt syn bedre å la sitt markeringsbehov komme til uttrykk på mer konstruktive måter.