– Vi laster ut alle torpedoene. Verftet liker ikke å drive oppgradering og vedlikehold med tolv skarpe torpedoer om bord, forteller Michael Rudat, ubåtkaptein på U36.
Vi ligger til kai ved våpenlageret til den tyske marinen «et sted i Kielbukta», og nå kommer et utlastingssystem på plass over ubåten.
Imens er messa om bord ryddet for mat, brusbokser, stoler og bord. Transportheisen hver enkelt torpedo sendes opp med, jo – den ligger her – midt i messa. Alt må vekk, puter, kasser, frukt og juicekartonger stables der det er plass. I offisersmessa er det stappfullt.
«Vi må rydde vekk hele messa fordi heissystemet
for fjerning av torpedoer går opp fra messa til toppen av ubåten»
– Vi har jobbet med dette i et par timer nå. Når torpedoene er ute, skal ubåten til verftet i Kiel. Mannskapet mønstrer av og gjør enten tjeneste på land eller på andre av våre ubåter, forteller Rudat.
Det tar noen timer før første torpedo kommer opp og ut av ubåten. For dette er ikke noe man gjør så altfor ofte, og det må gjøres riktig.
– Det er ikke helt enkelt og tar faktisk en del tid. Og så må vi tenkte på sikkerheten selvsagt, forteller Rudat.
For det er ikke smart å miste en torpedo på kaia eller i vannet ved siden av…
Den 2,02 meter høye 36-åringen er tyskernes høyeste ubåtkaptein, og han har kommandoen over U36, den siste versjonen av ubåter fra det tyske verftet ThyssenKrupp i Kiel. Det er denne ubåtkroppen de kommende fire nye norske og de to neste tyske ubåtene vil bli basert på.
Spekket med nye sensorer av mange slag er U36 et av de mest moderne – og farlige – krigsfartøy et forsvar kan anskaffe mener mannskapet. Slagkraften i torpedoene og evnen til å holde seg skjult i lengre tid er fartøyets største fordel.
– Vi kan overraske hvem som helst, sier kapteinen.
Med sin krumbøyde rygg har ubåtsjef Rudat etter eget utsagn, sine egne innebygde sensorer og sonarer som gjør at han ikke skaller borti noe av det som er i taket.
– Jeg er egentlig altfor lang for å være på̊ ubåt. Men de så vel gjennom fingrene med det, tror Rudat.
Farkosten han er sjef for, kostet rundt én milliard euro da den ble levert som ubåt nummer seks til den tyske marinen i fjor. Norge har bestemt seg for å kjøpe fire slike ubåter til sin kystlinje, som er mangegangeren av hva tyskerne kan vise til. Tyskland har bestilt to ubåter til – slik at de har totalt åtte. Hver har de seks torpedorør og totalt tolv torpedoer. De kommende norske ubåtene vil være forberedt for missiler, som skal kunne skytes ut gjennom torpedorøret. Kanskje får den norske også mulighet til å skyte ut undervannsdroner.
– Forskjellen på en ubåt og en fregatt er at begge kan være under vann, men bare ubåten kan komme opp igjen, sier Rudat
De fire norske og de to kommende tyske ubåtene blir antakelige enda bedre enn den vi har vært på tokt med. Men det blir på̊ samme plattform. Formen blir noenlunde lik, innholdet kanskje noe modifisert. Men i bunn og grunn er det samme ubåt.
Prisen er beregnet til 41,3 milliarder kroner. Det inkluderer kaianlegg, ny dokk og flere andre fasiliteter og kostnader på̊ land. Det er tatt høyde for valutasvingninger. Prisen for bare ubåtene vil ligge i området 30 milliarder kroner.
Topp tjeneste.
– Jeg så filmen «Das Boot» sammen med min bestefar. Jeg var ti år gammel og bestemte meg da for at det var ubåtmann jeg ville bli.
Og slik ble det. 28 år gamle Marcel Steinborn er det vi kan kalle en innlandskrabbe. Han vokste opp vest for Berlin og fyller fritiden sin med å klatre i fjell i Alpene. Men da den klassiske tyske filmen om ubåten U96 fra 2. verdenskrig gikk på̊ TV, ja, da var han solgt.
– Marinen er topp. Lønn under studiene og bra kolleger. Dessuten herlige ubåter, sier Steinborn. Han er 2. vaktmann om bord, av totalt fire.
– Jeg har en sivil master som ingeniør, tatt ved et militært universitet i Hamburg med bare sivile lærere. Det er en utdanning som jeg kan ta med meg videre i livet, når ubåttjenesten en gang er over.
Som en følge av masterutdanningen har han bundet seg for 13 års tjeneste i Marinen.
– Jeg vil være aller mest på̊ ubåt, helst hele tiden, forteller han.
Ubåten U36 beskriver han som en moderne og bra krigsmaskin.
– Vi har 12 torpedoer, og spisemessa vår er midt i ubåtens ladesystem.
Dagbok. U36 har seks torpedorør, der fem kan være ferdig ladet. Det sjette røret er avsatt til å sluse ut spesialstyrker. Her måtte man fjerne innerrøret for at soldatene skulle få plass i torpedorøret før det fyltes med vann. Norge skal ha det samme på̊ sine ubåter. Ladingen foregår etter revolverprinsippet. Det rullerer og fører torpedoen til det aktuelle torpedorøret.
– Vi var på̊ øvelse i Norge i våres. Det var veldig bra, norske ubåtmenn og -kvinner er gode. Vi også, forresten. En britisk fregatt skulle finne oss. Det gjorde den helt enkelt ikke, forteller Steinborn og smiler lurt.
De lange oppdragene, de som varer i både to, tre og fire uker, får han til å gå ved å skrive dagbok.
– Da reflekterer jeg over hver eneste dag om bord. Det hjelper på̊, forteller han. For det er verken internett eller annen kontakt med omverdenen under vann.
Om bord i U36 er oppholdsrommene og soverommene delt mellom ubåtens to dekk, noe som ifølge mannskapet er en stor fordel. Da blir man ikke forstyrret når man må sove sine timer. Likevel, ett av toalettene er plassert slik at det virker forstyrrende på̊ de sovende, og mannskapet har allerede lært seg at de bruker det andre når noen sover.
Bortsett fra ubåtsjefen selv, har ingen «egen» køye. Man tar den køyen som er ledig, sover, rydder etter seg, og så er den ledig til neste som skal sove.
Det er dusj om bord, men som mannskapet sier:
– Er det én nydusjet blant mannskapet, så er det det som legges merke til, sier Steinborn.
PS: De nye ubåtenes kanskje viktigste egenskap er å kunne operere skjult over lengre perioder. 212A-klassen har luftuavhengig fremdrift, eller Air Independent propulsion (AIP). Det gir de store fordeler med hensyn til hvor lenge de kan være neddykket. De nye ubåtene være under vann i flere uker – i stedet for noen få dager, som de gamle Ula-ubåtene kunne.
