Joels historie 

Første gang jeg så en afrikaner i norsk uniform, var da søsteren min, Angel, hadde møtt opp til førstegangstjeneste i oktober 2021. 

Verneplikten var noe veldig ukjent og fjernt for meg. Jeg hadde sett «Førstegangstjenesten», et gøy program på NRK med Herman Flesvig, men jeg visste ingenting om det stemte med virkeligheten. Angel hadde mye godt å si om militæret, men det fristet ikke meg. 

Så ble jeg kalt inn til sesjon. Jeg gjorde det bra på testene og fikk ikke noe annet valg enn om jeg ville i Luftforsvaret eller Sjøforsvaret. 

– Kan jeg ikke bare si at jeg ikke vil inn? spurte jeg sesjanten på sesjonssenteret. 

– Det har vi aldri hørt, lo han ironisk.

Han skulle absolutt ha meg inn, tenkte jeg. Til tross for at jeg ikke ville. Fra det øyeblikket var jeg overbevist om at Forsvaret drev med mangfoldskvotering. Men dette skulle jeg få motbevist. Jeg spurte sjefssersjant Rune Wenneberg senere i tjenesten min. Han sa at Forsvaret ikke har konkrete mål om etnisk mangfold. 

Jeg ble altså ikke kvotert inn på grunn av hudfargen min. Jeg har en plikt på lik linje som alle andre. Det var på en måte godt å vite. 

Samtidig virker det på meg som om Forsvaret ikke har noen ambisjoner om å speile det mangfoldige samfunnet vi har i Norge. 

Jeg håper jeg kan være det forbildet min søster var for meg, og vise at vi også har en plass i Forsvaret. 

22 måneder etter sesjonen sitter jeg i en buss med mine medsoldater. Vi skal til Rjukan på øvelse, drøyt to timer unna Kolsås leir, der jeg tjenestegjør.

Asylmottaket 

Det er trangt og varmt om bord i bussen. Når vi kommer til Vestfjorddalen og Rjukan, blir vi møtt av to store fjellvegger. De høye fjellene får meg til å se opp til jeg nesten får kink i nakken. 

For 80 år siden var en annen ung mann, Joachim Rønneberg, her for å sprenge Vemork-anlegget sammen med åtte andre motstandsmenn. Han var bare 23 år, fire år eldre enn meg. De norske heltene risikerte livet sitt for å hindre tyskerne i å få tak i tungtvann og bruke det til å lage atomvåpen. 

Mens vi kjører, surrer tankene. Akkurat her har jeg vært før. Min historie i Norge startet nemlig i Rjukan. 

Jeg er født i Rwanda i 2004, et lite land midt i Afrikas hjerte. Ti år tidligere hadde landet vært gjennom en av de mørkeste tragediene i nyere historie – folkemordet på tutsi-befolkningen i 1994. 

Selv om årene hadde gått, var sporene etter hendelsen fortsatt synlige, og gjenoppbyggingen var krevende. Mine foreldre tok den vanskelige avgjørelsen om å søke asyl i Norge. Ifølge en rapport fra Utlendingsdirektoratet var det i overkant av 4200 som søkte asyl i Norge i 2006. Halvparten av disse fikk oppholdstillatelse. 

Vi var blant den halvdelen som fikk muligheten til å starte et nytt liv her, med håp om en tryggere hverdag og bedre fremtidsutsikter. 

Og det var nettopp til Rjukan vi kom. I 2006 ble jeg, sammen med min mor og søster, plassert på asylmottak i den lille fjellbyen – en stor kontrast til det varme og solfylte Øst-Afrika. Etter et par år kom også pappa og mine fire andre søsken, og vi ble bosatt i Kristiansand. Som nest eldst i en søskenflokk på seks var hjemmet vårt sjelden stille. Det var alltid noen å leke med, alltid en historie som skulle fortelles, alltid latter som fylte rommene. 

Selv om vi ikke hadde like mye som «alle andre», så skapte vi våre egne, små eventyr – i stua, på terrassen, i snøen om vinteren og under den lyse himmelen om sommeren. Livet var aldri kjedelig.

I 2014 fikk jeg en gave jeg sent vil glemme. Det var bursdagen min, og mamma rakte meg en konvolutt med et hemmelighetsfullt smil. Nysgjerrig rev jeg den opp, og der, i mine egne hender, lå det blodrøde, norske passet. Et lite dokument med enorm betydning. Det var symbolet på en ny identitet, en trygg fremtid og en bekreftelse på at Norge hadde blitt vårt hjem. 

Ti år etter at jeg ble norsk statsborger, skal jeg altså tilbake til Rjukan for første gang. 

Denne gangen som voksen. Som norsk soldat. Som en annen person enn den lille gutten som kom til Norge.

Bussjåføren varsler at vi snart er fremme. Jeg følger med på Google Maps. Det er ikke mye jeg husker fra tiden min her, men jeg husker lek fra barnehagen. Mamma har også fortalt historier og vist meg bilder av den: Øverland barnehage. Jeg må prøve å få et glimt. Jo nærmere vi beveger oss den røde prikken på kartet, jo mer speider jeg etter noe gjenkjennelig. «Der», sier jeg inni meg. Litt inn fra hovedveien ser jeg barnehageporten. 

Jeg er virkelig tilbake til hvor det hele startet, på øvelse sammen med kompaniet mitt. Øvelsen heter Rjukan 1883, fordi vi skal klatre opp Gaustatoppen, som er 1883 meter. I løpet av uken skal vi gjennom forskjellige øvelser, foredrag, og gå i tungvannssabotørenes fotspor. 

Oppvokst i Norge

Klokken nærmer seg 22. Vi skal gå ruten de norske motstandsmennene gikk. For oss starter marsjen ved Rjukan Fjellstue. Turen kan ta mellom én og fem timer, alt etter hvor gode vi er til å navigere med kart og kompass, i mørket og med lyd- og lysdisiplin. 

Følgebefalet får beskjed om at de kun skal gripe inn om vi står i fare for liv og helse, ellers skal de bare la oss vandre. De forteller skrekkhistorier om tidligere soldater som har gått feil i flere timer før de innser det. For å spare tid og krefter velger alle på laget å ta natten i jervenduk fremfor å ha med teltene. Vi er fast bestemt på at vi ikke skal bruke ett sekund mer enn nødvendig. 

Planen vår er å følge sabotørstien som er oppført på kartet. Da er vi trygge på at vi kommer oss dit vi skal. Men når alt er nedsnødd, så er det vanskelig å både finne og følge en sti. Det som hadde vært en tydelig strek i bakken, er blitt dekket av et tykt teppe urørt snø. I mørket mister vi også mye av merkingen i terrenget som skal hjelpe oss å navigere. Vi er helt avhengig av å holde riktig kompasskurs og bruker fjellene rundt oss for å få en indikasjon på hvor vi er. 

Det er nesten litt filosofisk. Når man mister veien, så må man holde riktig kurs og løfte blikket til de større perspektivene for å kunne nå målet. 

Jeg lurer på om tungtvannsabotørene gjorde seg noen av de samme refleksjonene i sin ferd til Vemork. 

De tilbrakte mange uker ute på Hardangervidda. Isolert, uten skikkelig mat og med mye usikkerhet. Jeg ser for meg at det kunne være lett å miste stien til tider, bokstavelig talt og billedlig. Historien viser oss derimot at de holdt stødig kurs mot målet gjennom det hele.

Etter litt over en time antar vi at vi står innenfor den røde sirkelen på kartet. Følgebefalet bekrefter det. Før vi slår leir, får vi tilbakemeldinger fra befalet som har fulgt laget. Til min overraskelse er en av dem major og krigshelt Knut Andreas Flydal, sjef for Akershus kommandantskap. Flydal ble tildelt Krigskorset med sverd for å ha ledet norske soldater mot IS under et angrep i Syria i 2017. 

Han sier han aldri har hatt så høyt tempo over Fjøsbudalen før, og minner oss på at vi må huske å nyte turen, ikke bare tenke på å komme fram raskest mulig. Han har et poeng.

Sjekk den jervenduken!

Jervenduken settes opp i en kokong. Jeg er så fornøyd med resultatet at jeg vurderer å sende et bilde til troppsjersjanten som holdt vinterleksjonen med oss i forkant av øvelsen. Jeg er litt kald, men langt varmere enn jeg hadde forventet. Jeg får det til. Dette er mestring. Jeg har aldri vært så norsk som jeg er akkurat nå. Ikke bare fordi jeg ligger flatt på snøen under åpen himmel i Fjøsbudalen denne kvelden. Året i grønt har på mange måter forsterket min følelse av tilhørlighet og min følelse av å være norsk.

Den første natten skal vi sove i telt utenfor Skinnarbu nasjonalparkhotell.

Det svir litt ekstra å sove ute når vi får se befalet gjøre seg godt til rette inne på hotellet. 

Vi planlegger turen opp til Gaustatoppen, lagsvis. Øver med kart og kompass. Det naturlige hadde vært å følge DNT-stien til toppen, men på det rene guttelaget vårt var det ikke snakk om å være sist ned fra fjellet. Derfor tenkte vi, som flere, å starte på stien, men så sette kursen i en nokså aggressiv, rett linje mot toppen. Dagen konkluderes, og nå er målet å komme seg i soveposen raskest mulig. Natten i teltet er usedvanlig varm. Den kramme snøen blir steinhard under meg. Om ikke det blir en god natt, så blir det ihvertfall litt søvn.

Klokken elleve neste dag slipper bussen oss av ved Svineroi, som ligger på rundt 1000 høydemeter. Det er bare 800 meter igjen til toppen. Jeg har aldri klatret noe særlig i fjell før. Ikke i det hele tatt, egentlig. Så mine første tanker er jo at vi er så godt som framme. Jeg tok veldig feil. Snø og vind pisker meg i ansiktet, korsryggen sier at jeg snart må finne flatt terreng, og begge lårene skulle ønske vi valgte den slake stien. 

Ikke kan vi se langt heller. Det lave skydekket, kombinert med at det laver ned, gjør det vanskelig å se lenger enn 30 meter. Akkurat nok til å se lagene foran og bak oss. Og det gir oss nok motivasjon til å holde tempoet oppe. 

Om vi ikke klarer å passere dem foran oss, så skal vi hvert fall ikke bli tatt igjen. 

I strevet mitt husker jeg at mamma fortalte at hun gikk opp Gaustatoppen da vi bodde på asylmottaket. Det er noe hun har tatt opp flere ganger opp igjennom årene. At hun besteg fjellet og fikk en stein og et diplom som belønning. Jeg har aldri tenkt noe særlig over det, men idet jeg kjenner at begge lårene begynner å krampe, råder det større og større tvil over mammas prestasjon. 

Etter noen timer marsj dukker en DNT-hytte opp foran oss. Her er det både kafé og heis som kan ta deg opp og ned hele Gaustatoppen. Om mammas topptur var en fellestur med asylmottaket, så må de ha sendt alle opp i heisen, tenker jeg.

Utsikten er ikke til å skryte av. Alt er hvitt, i alle retninger. «På toppen kan du se en sjettedel av Norge», husker jeg et av følgebefalet si før vi startet bestigningen. Mangelen på sikt utover gjør at jeg vender blikket innover. Mens vi beveger oss ut på eggen, innser jeg hvor fremmed alt er for meg. 

Hele førstegangstjenesten har egentlig vært et lynkurs i norsk friluftsliv. Jeg har alltid forklart det slik: 

«Jeg er oppvokst i Norge, men ikke oppvokst norsk.» 

I det ligger det mye. Selv om jeg er vokst opp i dette landet, så er det mange aspekter ved norsk kultur som jeg opplever for første gang, som andre nordmenn kanskje har gjort eller kjent til hele livet. Hvor jeg har en aha-opplevelse, mens Ola Nordmann gjør det hvert år. Netter ute i telt og å bestige Gaustatoppen har vært en aha-opplevelse. 

Alle kjenner til norsk natur, men jeg føler jeg har blitt kjent MED norsk natur. Til og med blitt litt forelsket. Kjærligheten kommer fra en følelse av mestring. Nettene ute har vært gode, med noen unntak selvfølgelig. Jeg har vært tilnærmet skadefri, og det har vært kjempegøy. Jeg hadde ikke fått oppleve dette om det ikke var for Forsvaret. 

Helt ærlig så føler jeg at jeg nå kan overleve hvor som helst, så lenge jeg har med jervenduken. Gjerne liggeunderlag og sovepose også, men da for komfort. Jeg håper friluftsliv blir noe jeg kan dele med resten av familien.

Etter noen minutter på 1883 meter over havet starter vi turen ned. Framsiden av lårene er klare til å spenne ut i full krampe om jeg står stille for lenge. I tider hvor jeg er tom for krefter, ser jeg for meg at vi er i en krigssituasjon. Jeg innbiller meg at fiendene kan være like bak, og at vi ikke har råd til å stoppe. 

Til tider kan det være en god motivasjon, nettopp fordi jeg vet at det har vært en realitet for mange soldater. Og her er jeg, som skal være i stand til å gjøre det samme. 

Sabotørene 

Tilbake på Skinnarbu venter en kveld med foredrag med Tor Nicolaysen. En nær venn av sabotørene som utførte sprengningen av tungtvannsanlegget. Til å være født i 1951 hadde han bedre fart opp Gaustatoppen enn flere av soldatene i kompaniet. Med ord alene tar han oss med tilbake til Rjukan på 1900-tallet og forteller hvorfor Rjukan skulle bli et så viktig mål for tyskerne under krigen. Vi sitter inne i auditoriet i nasjonalparkmuseet.

 Nicolaysen har på seg en britisk uniform fra andre verdenskrig og forteller om operasjonen i imponerende detalj. Alle 50+ soldatene sitter musestille, samtlige blikk festet på Nicholaysen, som lever seg inn i historien. 

Første gang jeg lærte om det som skjedde på Rjukan, var på ungdomsskolen. Vi lærte om de tapre guttene som trosset alle odds og gjennomførte det som muligens er en av andre verdenskrig viktigste sabotasjeaksjoner. 

I alle år har jeg sett for meg en typisk James Bond-utførelse hvor de sniker seg enkelt inn, plasserer bombene og lusker seg forbi de dumme vaktene før hele bygget går i lufta. I løpet av denne turen til Rjukan skal mitt syn på operasjonen og ikke minst dem som sto bak det endre seg drastisk. 

Tungtvannsaksjonen i sin helhet var alt annet enn enkel. Da jeg får høre hele tidslinjen på operasjonen, er det vanskelig å begripe hvordan de i det hele tatt klarte å lykkes. De var ingen supersoldater. Tvert imot, det var vanlige folk som var modige, som tok ansvar, og som var villige til å ofre livet for Norge. 

Jeg kjenner på en enorm stor respekt for sabotørene. 

I tillegg til en ære av å kunne stå i Rjukan i tjeneste for landet de kjempet for. Jeg kjenner på stolthet av å kunne bære den samme uniformen. Uniformen, som jeg tidlig i verneplikten hørte bli kalt «kongens klær». 

Først trodde jeg det var en metafor som stammet fra eventyret om keiserens nye klær. Hvor klærne var «usynlige», på samme måte som uniformen er ment til å være usynlig kamuflert i norsk natur. 

Men jeg skjønte fort at det handler om at uniformen viser at man står til tjeneste for kongen og landet. 

Flere øyne på meg enn Ola Nordmann

Det å bære uniform er ikke noe vi skal ta lett på. Vi lærte tidlig i rekrutten at hvis vi går uniformert i det sivile samfunnet, så er det uniformen folk ser til hvis det oppstår en situasjon. Om det er en eldre dame som faller, eller om det er en utagerende person som blir en trussel for andre. Alle øyne er på oss, fordi vi skiller oss ut som en refleksvest i frontlyktene på en bil. I tillegg til at alle har en forventning til at vi skal gripe inn. 

Men i uniformen min følte jeg at jeg konstant hadde ekstra øyne på meg. Litt flere øyne enn menig Ola Nordmann. 

Da jeg møtte opp til innrykk på Madla, var vi flere hundre ungdommer. Alle med hver sin klesstil, sveis og bagasje. Jakker, bagger og sko fra forskjellige merker, som sier noe om hvem du er, og gjerne hvor du kommer fra. 

På den andre siden kom vi alle ut helt like. I den samme militæruniformen, med samme PBU-sats og den samme korte klippen for oss gutta. Nesten helt like må jeg egentlig si. For da alt annet ble strippet bort, ble forskjellene som var igjen enda tydeligere. 

For meg var det én ting som åpenbart skilte meg fra sidemannen: nemlig hudfargen min. I et hav av grønn kamuflasje og hvite hoder var det rett og slett spennende å se noen andre med en annen etnisk bakgrunn i messa. Spesielt om de var litt melaninrike som meg. For tro meg, vi var ikke mange. 

Om jeg møtte øynene til en annen «bror», holdt vi øyekontakten et ekstra sekund og nikket til hverandre. Det er en måte å anerkjenne hverandre på, selv om vi aldri har sett hverandre før. Dette er ikke en opplevelse som er unik for Forsvaret. Som mennesker er det et naturlig instinkt å relatere seg til andre mennesker som ligner på deg selv. I et nytt og lite mangfoldig fellesskap blir sånne følelser bare forsterket. 

Mangelen på mangfold mener jeg har noen ekte konsekvenser. Det var flere ganger i tjeneste jeg kunne oppleve å få tilslengt noen «uheldige kommentarer» på min bekostning, for en billig latter. Det var nesten aldri noen som tok til orde for å irettesette vedkommende. Da måtte det jo være meg, hver gang. Men det er vanskelig å stå opp mot alene. 

Manglende mangfold skaper også et ensartet bilde på miljøet. Jeg husker godt første gang jeg så en melaninrik ansatt i Forsvaret. Det var i rekrutten. Hun var visekonstabel og befal på Madla. Det satte igjen et inntrykk hos meg. 

Hun ble et slags forbilde for meg – uten å vite det selv

Hvor mange ungdommer med flerkulturell bakgrunn gir avkall på en tid i grønt fordi de aldri får se en mørk offiser, sersjant eller soldat for den slags skyld? Jeg tror det er mange. 

Om det fortsetter sånn, går vi glipp av flinke folk Forsvaret trenger i årene fremover. Å få inn flere med flerkulturell bakgrunn vil sikre et mangfold av perspektiver og kan bidra med en kulturell forståelse som vil styrke Forsvaret i oppdrag både i Norge og utlandet.

Identitetskrise og krig

Ikke bare er jeg født i Rwanda, jeg har store deler av slekta boende der. Jeg snakker kinyarwanda (etter beste evne), synger sangene og praktiserer tradisjonene. Om noen spør meg hvor jeg er fra, har jeg ofte svart Rwanda før jeg skjønner at de forventet en by i Norge. 

Noe jeg merket for første gang i Forsvaret, var at enkelte så på meg som kun norsk. Hvis jeg sa at jeg ikke er født i Norge, ble jeg ofte møtt med et overrasket uttrykk.

– Hvorfor er du her da, spurte en medsoldat meg mens vi satt i messa etter at jeg avslørte fødelandet mitt.

Da forklarte jeg, litt sarkastisk, at det faktisk går an å få norsk statsborgerskap uten å være født i Norge. Og at man da får den samme plikten til å tjenestegjøre landet. Det hadde han ikke tenkt på før. Verneplikten gir ikke unntak for nye landsmenn. 

Like forbauset har medsoldater vært når jeg sier at jeg kom til Norge som asylsøker. Da har jeg opplevd at det er vanskelig å bli trodd før jeg insisterer på at det er sant. Det er ikke noe jeg har tatt opp ofte, men det har likevel vært interessant å se hvordan de forener seg med de to sannhetene. 

Som utlending har jeg vokst opp med å alltid prøve å passe inn. Når man er barn, vil man ikke skille seg ut for mye, og man vil bevise at man er som alle andre i klassen. Nå var det plutselig helt motsatt. Nå var de andre i klassen overrasket over at jeg var annerledes. 

Livet som krysskulturell kan være en evig identitetskrise. For meg er jeg ikke lenger i noen krise, men spørsmål rundt egen identitet kan jeg fortsatt møte på med jevne mellomrom. Jeg er norsk og rwandisk. Det gjør meg ikke noe mindre norsk. Det er ikke et enkelt svar og kanskje ikke lett å forstå. Men det trenger det ikke å være heller.

Kamp for verdier

Vi beveger oss ned mot Vemork. Bak trærne åpner himmelen seg opp. Straks har vi klar sikt ned til kraftverket, som en gang produserte store mengder hydrogen. Sola gjemmer seg under horisonten, men skaper likevel en glorie rundt Gaustatoppens tinde. 

Hvor farlig var dette tungtvannet? Kunne tyskerne virkelig bruke dette til å vinne krigen? 

Da sabotørene var på vei ned mot juvet, var det umulig å vite. Om det ble atombombe eller ei av det tungtvannet, har ingenting å si, for aksjonen representerte så mye mer. 

Sabotasjeaksjonen på Vemork var en kamp for verdiene våre. Det var et tydelig tegn på at nazistenes tyranni og ideologi ikke skulle få råde uten motstand. Mennene bak tungtvannsaksjonen kjempet for verdier som har tillatt meg å leve i Norge.

Dette er verdier som man ikke skal ta som en selvfølge i den verden vi lever i i dag. Verdier som menneskeverd, rettferdighet og demokrati. Selv i Europa ser vi store makter kjempe mot slike verdier. I min uniform er jeg med å hevde de verdiene som gjør Norge til det frie landet det er. 

På voksenopplæringen lærte hun om Norge, kommunen og krigshistorien på Rjukan. Mamma opplevde at historien om andre verdenskrig hun hadde lært på ungdomsskolen i Rwanda, ble virkelig foran øynene hennes da hun kom til Rjukan. Akkurat sånn følte jeg det når jeg fikk gå i sabotørenes fotspor.

Tilbake i Oslo sender jeg bildene av meg på Gaustatoppen til mamma og forteller om turen. 

– Jeg husker da jeg også gikk der, Joel. Det var sååå tungt, sier mamma entusiastisk. 

– Men gikk dere fra bunnen, eller tok dere den heisen, spør jeg lite imponert. 

– Heis!? Nei, vi gikk på beina, svarer hun kjapt tilbake.

Denne bestigningen som hun hadde nevnt i alle år, hadde visst hatt en helt spesiell betydning for mammas etablering i Norge. Hun forteller at hun og en annen kvinne fra Rwanda frivillig valgte å gå opp fjellet en solskinnsdag. 

Det diplomet de fikk da de omsider kom fram til toppen, brukte mamma da hun skulle søke på sin første jobb. Med Gaustatoppen på CV-en fikk hun landet jobben som vikar på Polyvox CD-fabrikk i Rjukan. Bestigningen av Gaustatoppen ble et vitnesbyrd som kunne si noe om hvem mamma var, og hva hun hadde gått i gjennom.

Min førstegangstjeneste kan ikke sammenlignes med mange andres. Den militære utdanningen er nok ganske lik, men jeg tjenestegjorde som vernepliktig journalist i Forsvarets forum og har brukt min tid til å løfte soldatenes stemme. Jeg har fått komme tett på vernepliktige i alle forsvarets grener. 

Min aller siste dag i redaksjonen er tilfeldigvis samme dag som Forsvarets forum har invitert til julelunsj i redaksjonslokalene. På gjestelisten er det store navn: forsvarssjef Eirik Kristoffersen, forsvarsminister Bjørn Arild Gram og flere i det sjiktet der. Det som er en hyggelig lunsj for å takke Forums samarbeidspartnere, blir også en avskjedssmarkering for meg med befal fra øverste hylle. 

Om du hadde fortalt meg på sesjon at jeg skulle sitte med senkede skuldre sammen med forsvarssjefen og forsvarsministeren på dimmisjonsdagen min, så hadde jeg aldri trodd på deg.

 I øyeblikket virket det hele litt uvirkelig. På vei til bussterminalen ved Oslo S går hele året i revy. Jeg var kald, men med gode venner. Sliten og kjente på mestring. Stresset, men lærte noe nytt. Jeg tenker på mamma og pappa, hvor velsignet jeg er, og lille Joel som kom til Norge, uten noen ting. Tårene renner, det er gledestårer. 

Hjemme i Kristiansand blir jeg møtt med en blomsterbukett av plast i døra. Den samme buketten blir gitt til alle i familien vår når de har vært bortreist i mer enn to dager. Sammen med blomstene, synges det «velkommen tilbake» med «gratulerer med dagen»-melodi. Slik har det vært hver gang jeg har kommet hjem på permisjon. 

Et år i tjeneste for landet er over. Et år med eventyr og utfordringer. Jeg tar med meg verdifull kunnskap videre i livet. Jeg skal også forsvare de samme verdiene tungvannsabotørene kjempet for, hvis det blir nødvendig. 

Jeg gjør det for kongen og fedrelandet, men kanskje litt mer for mamma og pappa og søsknene mine.