Disneyland-forsvaret

​April 2016. Landsmøtet. Frps forsvarspolitiske talsmann løfter armen og peker, han hever stemmen og sier at Siv har fått en bestilling fra ham. Hun kan ta 17 milliarder fra andre steder i budsjettet og gi pengene til Forsvaret. Han foreslår blant annet å kutte fem milliarder i bistand, fjerne kontantstøtten og redusere sykelønnen til 80 prosent. 

Det klappes i salen. Slipset er rødt, han kikker kjapt ned i manus.

– Vi får høre at kassa er bunnskrapt, men det er feil, kjære finansminister.

Christian Tybring-Gjedde sier at Høyre bare kan glemme å være det største forsvarspartiet. Det er vår rolle, sier han. Før han går av talestolen, legger han til at Forsvaret er langt viktigere enn å tekkes KrF og Venstre. Han skal ikke ha noen hestehandel. Det klappes igjen.

Om kort tid legges langtidsplanen for Forsvaret fram. Tybring-Gjedde sier han vil kjempe for at forsvarssjefen skal få det han ba om i hans fagmilitære råd: 180 milliarder fordelt over de 20 neste å​rene. Det gikk også partiet hans inn for under landsmøtet i april.

– Og det må komme på neste års budsjett. Det er jeg opptatt av. Vi kan ikke skyve kostnadene foran oss og inn i neste valg. Såpass modige må vi være.

Selv regner han med at folk kommer til å skrike i munnen på hverandre i kjølvannet av langtidsplanen.

– De som ikke kan så mye om Forsvaret, kommer til å rope at det er for lite penger. Noen vil peke på at det er for lite materiell, eller at problemene ligger i systemer. Andre vil holde på med distriktspolitikk og kjempe for enkeltbaser uten å se helheten. Jeg er opptatt av forsvarsevnen. Det er den forsvarssjefen har beskrevet i sitt råd. Kanskje er noen nødt til å miste jobben sin, kanskje er noen baser nødt til å legge ned. Men vi må gjøre det som er nødvendig for å oppnå god forsvarsevne.

Han mener det er litt mange høvdinger og litt for få indianere i Forsvaret. Debatt håper han altså at det kommer til å bli. Og den har han tenkt til å delta i.

Alder: 52 Oppvokst: Bærum Bor: Oslo 
Sivilstatus: Gift med Ingvil, fire barn, inkludert et bonusbarn. Aktuell: 2. nestleder Utensriks-og forsvarskomiteen. Forsvarspolitisk talsmann for Frp.

 Før drapstruslene han fikk i etterkant av 22. juli, og før den innvandringskritiske kronikken «Drømmen om Disneyland» jobbet Christian Tybring-Gjedde i Forsvarsdepartementet, som underdirektør i det som den gangen het Ressursavdelingen. Mye av arbeidet dreide seg om gjenkjøpsavtaler og forhandlinger. Spesielt godt husker han turen i privatfly med presidenten i Lockheed Martin og reisene til Spania i forbindelse med fregattkjøpet. I løpet av tida i departementet bodde han tre år i Brussel som en del av Norges delegasjon for Nato. Han har et år på Nato Defence College i Roma og knyttet kontakter med Northrop Grumman, Nammo, Kongsberg-gruppen og Siemens.

Tybring-Gjedde mener vi fortsatt sliter med etterdønningene av omleggingen som ble gjort etter den kalde krigen.

– Å velge et høyteknologisk forsvar er dyrt. Å ha «boots on the ground» har blitt viktigere, men vi har ikke hatt mulighet til å gjøre begge deler.

Og da kommer vi til noe av det som er kjernen i Forsvaret, mener Tybring-Gjedde: førstegangstjenesten.

Men først skal vi tilbake til 1980-årene, til Chicago og USA. Jakkene er svære, tightsene trange. Konservative strømninger har fått vind
i seilene blant folk, og Ronald Reagan har gjort et brakvalg. Tybring-Gjedde studerer på Loyola University. Han har fått idrettsstipend som vannpolospiller. Det er broren som har fått ham til USA. Også en habil vannpolo-spiller. Christian smiler når han forteller om den amerikansk-svenske treneren de hadde. Han som bare kunne banne på svensk og som tok vare på dem. Firemannsrommet, det å lære språket godt. Ja, det var en god tid, et fantastisk tiår, synes han.

I seks år blir han i USA, hvor han fullfører en bachelor og master i statsvitenskap.

Det er først når han kommer tilbake til Norge, at han skjønner at forsvar er et av temaene han skal bruke de neste årene av livet sitt på.

​​​​​​Tidligere har han foreslått at rekruttskole (eller øvrig samfunnstjeneste) skal være obligatorisk for alle ungdommer, kvinner og menn.

– En av de største feilene vi har gjort, var å fjerne førstegangstjenesten. Jeg tror det har ført til mindre engasjement om Forsvaret i det sivile.

– Du mener altså at de om lag 8000 ungdommene Forsvaret tar inn til førstegangstjen​este, er for få?

– Ja, nå tar man inn kremen av norsk ungdom. Det er mye du kan gjøre selv om du ikke løfter tyngst eller er kjappest i matte. Dessuten er det et integreringsaspekt her. Samholdet rundt vårt land og våre verdier ville stått sterkere dersom Ole og Lars og Muhammed bodde på samme brakke og fikk kjeft av den samme sersjanten. Det hadde vært vinn-vinn for alle parter og gitt en helt annen integreringseffekt enn å innføre gratis barnehage.

– Øn​sker du deg en førstegangstjeneste​​​​ som ligger nærmere den vi hadde under den kalde krigen? Alle skal inn – uansett?

– Hvis du ikke har hærstyrker, blir det vanskelig å vinne en krig. Se på Irak, se på Syria, der har de ikke engang luftvern. Likevel greier man ikke å vinne krigen. Kampflyene vi får, er gode angrepsfly, men kommer det noen over grensen og vi står uten en hær, blir vi nødt til å bombe vår egen befolkning. Det må være en balansegang. Her er Heimevernet en viktig aktør også.

Tybring-Gjedde savner kompetanse i den offentlige forsvarsdebatten.

– Det blir mye distriktspolitikk og lite ambisjoner om forsvarsevne.

Han mener man ikke kan være litt bra på forsvar.

– På infrastruktur kan du være litt bra. Du kan lappe på en vei her og bygge en bru der. Men det kan du ikke på forsvar. Det må henge sammen, og det må være langsiktig. Den høyteknologiske kostnadsspiralen er vanskelig å snu. Det koster masse penger – også i fredstid. Men det er vi nødt til å prioritere.

​Christian Tybring-Gjedde snakker ikke spesielt høyt. I de gamle filosofibøkene hans er setninger gulet ut. Notatene i margen skjønner han ikke så mye av lenger, men gleden ved å lese dem var stor. Akkurat nå leser han den boka fra Afghanistan, den som alle har lest for lenge siden, «Drageløperen», forteller han. Han er nettopp ferdig med Halvor Tjønn sin Muhammed og første bind av Russlandtrilogien. Hege Storhaugs bok ligger også ferdig lest i bokhylla.

Liberalist til tross, han synes ikke vi skal følge amerikanerne blindt.

– USA er en vennligsinnet og god alliert, men de er mye større enn oss. De har globale ambisjoner og da kan vi ikke bare adoptere deres tankegang.

Tybring-Gjedde peker på kulturutvekslingen, handelen og historien Norge har med Russland. Han mener det heller ikke er til å legge skjul på at USA har interesse av å holde Russland unna en del kommersielle markeder.

– Vi må fatte beslutninger på eget grunnlag, men i dialog med USA.  Vi må ikke miste selvstendigheten vi har som nasjon, selv om vi er redd for at det kan få konsekvenser for vår allierte på andre områder. Norge bruker tross alt milliarder på amerikansk forsvarsindustri.

Responstiden til Forsvaret bekymrer ham. 

–Vi kan selvfølgelig varsle en Cold Response-øvelse tre måneder fram i tid og være på plass til den. Men det er altså ikke slik en krig fungerer. ​

Han tenker seg om.

– Jeg tror nordmenn regner med at Nato kommer med én gang vi får problemer. Akkurat som om vi har en egen skapdør vi bare kan åpne opp og rope på Nato. Nato har Awacs-fly, de. Det er det. Det er en helt absurd tankegang at amerikanerne eller nederlenderne skulle komme til oss hvis vi ikke selv hadde nok folk på bakken som også kjempet.

– Mener du vi bruker Nato som hvilepute?

– Nei, men det er viktig at vi også prioriterer vårt eget forsvar. Hvert Nato-medlem baserer seg på at de andre landene er villig til å kjempe for sitt eget land – og få hjelp i tillegg. Det er der vi har sviktet. Vi klarer ikke å levere det vi skal levere.

– Lever nordmenn i en illusjon om hvor stort Forsvaret er og hva det kan få til?

– Ja. Gå inn i et hvilket som helst offentlig forsvarsmøte eller en forsvarsdebatt. Der finner du 90 prosent menn, og gjennomsnittsalderen er 70 år og oppover. Det er bekymringsfullt. Om 20 år er ikke de der. Hvem skal bringe forsvars- engasjementet og debatten videre da?

Den største seieren i livet. Det er hun som ble kone nummer to. Ingvil – nå statssekretær i Olje- og energidepartementet. På videregående, Kristelig Gymnasium, gikk hun to år under ham. Men det tok 30 år før de ble et par. I 2006 møttes de tilfeldig på Sandefjordskonferansen – den gang var begge opptatt på hver sin kant. Tre år senere var de gift.

Det hender han lurer på hva han skal bli når han blir stor. Når han går ut av politikken og ingen bryr seg om hva han sier eller gjør. Han vet om noen ekspolitikere som har syntes det har vært vanskelig. Selv tror han det kommer til å gå fint.

– Jeg har jo skrevet en bok. Kanskje jeg skriver en til. Om utviklingen i Europa, globalisering, handel, befolkningsvekst og økonomi. Det er mange ting å tak i!

Engasjementet i innvandring- og integreringsspørsmål har hatt en pris. Han har fått drapstrusler og flyttet en periode med familien til Danmark.

– Jeg har engasjert meg i spørsmål som er kontroversielle. Det er ofte slik at den som bryter et tabu, får mye kjeft. Det gjorde jeg også. Det var belastende.

– Hva mener du er den største misforståelsen knyttet til deg?

– Alle politikere får vanskelige spørsmål av journalister. Men jeg opplever nok at mange ønsker å tolke meg i verst mulig mening – litt for ofte.

​​Internasjonale operasjoner er han skeptisk til. Han mener vi må tenke nytt rundt det å skape fred.

– Det er ikke sikkert den militære varianten vi holder på med, skaper fred.

– Afghanistan var annerledes fordi det var et artikkel 5-oppdrag. Men «out of mission»-oppdrag som vi bidrar i bare av solidaritet, har jeg liten tro på.

Han tar en pause.

– Det er en tendens i lille Norge at vi lever over evne. Den ene dagen skal vi være i Sudan, den andre dagen i Mali. Så skal vi være ledere av giverlandskonferanser og forhandlinger i Midtøsten.

Han sukker.

– Ærlig talt. Vi er et land med fem millioner mennesker. Vi tar på oss veldig mange forpliktelser!

Han kremter.

– Resultatet av disse forpliktelsene er jo at mange norske politikere har fått fine jobber utenlands. Det henger litt sammen dette her.

Tybring-Gjedde peker på Nato-landet Portugal.

– De gjør det de skal gjøre, men de gjør heller ikke noe mer. Det synes jeg er et godt utgangspunkt. Det sier jeg ikke for å være sjåvinistisk. Men det er her vi bor, og det er det som er vår forpliktelse. Forsvarsevnen i vårt eget land bør være viktigst.

Hver morgen får han beskjed gjennom et mediesøk om hva som er blitt skrevet om ham eller artikler han er nevnt i. Noen ganger ringer han dem som skriver.

– Jeg søker opp nummeret og prater med dem. Hei, hei, det er Christian Tybring- Gjedde, sier jeg. Det er det samme om det er en Hansen eller Nilsen.

Så spør han hvor de har påstandene sine fra, minner om at man bør sjekke om noe er sant før man anklager en person.

– Det hender jo at de i andre enden blir litt spake.

Han smiler. For så er han også ferdig med den saken.

Ut fra skjortehåndleddet stikker en Omega-klokke. Slipset er kjøpt i London i forrige uke. Nå ser han fram til å flytte ut på sommerstedet utenfor Snarøya, hvor familien bor store deler av sommerhalvåret.

Tybring-Gjedde er oppvokst i Bærum som sønn av grosserer Harald Tybring-Gjedde. I tidligere portrettinter​​​​vjuer har han snakket om konflikten med faren. Men det ønsker han ikke å prate mer om. Han forteller at han har syklet med avisene, hvert år både hatt jul- og sommerjobb for å komme dit han er i dag, og fulgt sine egne veier.

– Privat er jeg som alle andre. Jeg har hund, leverer tippekupongen min i kiosken hver helg og tar meg kanskje en gin & tonic på lørdagskvelden.

– Du har tolv år i Forsvarsdepartementet og erfaring fra Nato, men det er lite nevnt i avisartikler og portrettintervjuer av deg. Hvorfor det tror du?

– Det kommer kanskje av mediespinnet. At journalister ofte drar en enkeltsetning ut av et timeslangt intervju. Det kan være litt slitsomt.

– Men jeg stiller gjerne opp på en IQ-test med andre stortingspolitikere.