Nato – en handlekraftig 70-åring

​I Washington 4. april 1949 undertegnet utenriksministrene fra 12 vestlige land en traktat som skulle legge grunnlaget for utviklingen av Nato som den sterkeste og mest vellykkede forsvarsalliansen i historien. Med sine bare 14 fremsynte og enkle paragrafer, markerte Atlanterhavspakten starten på en allianse som har trygget norsk og alliert sikkerhet i 70 år.

Nato har gjennom syv tiår på en effektiv måte tilpasset seg nye utfordringer og trusler etter hvert som det sikkerhetspolitiske landskapet har endret seg. Alliert enighet om våre mål bidro til å få en slutt på den kalde krigen. På 1990-tallet var Nato en sentral aktør i å skape fred på Balkan, der mange land i dag er medlemmer i Nato.

Flere medlemsland

I 1949 var vi 12 allierte. I dag er vi 29, med Nord-Makedonia på vei inn som alliansens 30.  medlem. De mange utvidelsesrundene forteller i seg selv en historie om en allianse som har samlet store deler av det euro-atlantiske området i et sikkerhetsfelleskap. Nato-utvidelsene har vært grunnleggende viktige for europeisk integrasjon og har brakt fred og sikkerhet til nye millioner av europeere.

Natos allierte sto sammen da USA 11. september 2001 ble rammet av de grusomme terrorangrepene i New York og Washington. For første og hittil eneste gang i historien ble Atlanterhavspaktens artikkel 5 aktivert – i solidaritet med USA. Nato legger vekt på kampen mot terrorisme, og tok en lederrolle i innsatsen for å sørge for at Afghanistan ikke igjen blir et arnested for internasjonal terrorisme.

Vi må aldri glemme alvoret knyttet til Natos operasjoner.

Alliansen fortsetter å bistå afghanske sikkerhetsstyrker med rådgivning og opplæring. Norske spesialstyrker har en viktig oppgave med utdanningen av det afghanske spesialpolitiet. Den norske «beina på bakken»-tilnærmingen til dette arbeidet har vært så vellykket at man i Afghanistan nå snakker om å gjøre ting «the Norwegian Way». Men innsatsen i Afghanistan har også hatt sin pris.  Mer enn 1 100 personell fra de deltakende landene er blitt drept i tjeneste der. Ti av disse var norske. Vi må aldri glemme alvoret knyttet til Natos operasjoner.

Kollektivt forsvar

ISAF-operasjonen i Afghanistan var i mange år et hovedfokus for Nato. Samtidig var Norge og andre allierte opptatt av at Nato må opprettholde fokus på kjerneoppgavene, og særlig kollektivt forsvar, slik vi så det i øvelse Trident Juncture 2018. Vi og andre allierte har jobbet for dette i mange år, og toppmøtet i Wales i 2014 var en milepæl i dette arbeidet. Wales-toppmøtet staket ut retningen for styrking av alliansens avskrekking og forsvarsevne. Fokus ble satt på økt beredskap, allierte forsterkninger, fornyet kommandostruktur og det maritime domenet. Dette arbeidet ble videreført gjennom toppmøtet i Warszawa i 2016, og kulminerte foreløpig med en lang rekke viktige vedtak under toppmøtet i Brussel i 2018. Nå er det viktig for alliansen, og for Norge, at vi sammen følger opp disse vedtakene på en god måte.

Walestoppmøtet var viktig i flere andre perspektiv. Det var der det igjen ble forsterket vekt på byrdefordelingsspørsmålet. Det ble besluttet at alle allierte skulle arbeide for, i løpet av et tiår, å bevege seg mot målsettingen om å bruke 2 prosent av brutto nasjonalprodukt til forsvarsformål, og å bruke minst 20 prosent av forsvarsbudsjettet på investeringer.

Dette har vært et tema i den transatlantiske dialogen helt siden president Kennedy i januar 1963 overfor sitt nasjonale sikkerhetsråd viste til at Nato-landene ikke betalte sin andel av utgiftene. Det Kennedy uttrykte i en lukket forsamling har flere amerikanske presidenter og forsvarsministre senere gjentatt offentlig. Formuleringene fra Wales har vært gjenstand for bred debatt både i Norge og internasjonalt, og ble en hovedsak forut for Brusseltoppmøtet i fjor, som reelt sett gjorde kravene fra Wales enda tydeligere.

Felles ansvar

Det er bred enighet om at en mer rettferdig byrdefordeling er viktig for Natos samhold og troverdighet, og for alliertes evne til å oppfylle våre forpliktelser overfor hverandre. 2-prosentmålet reflekter hva som skal til for at allierte skal kunne oppfylle Natos styrkemål, som er avgjørende for at alliansen skal kunne utføre sine kjerneoppgaver.

Det er krevende for mange Nato-land å nå dette målet, også for Norge. Samtidig er den nedadgående trenden snudd, og de fleste allierte har levert nasjonale planer for å komme til 2 prosent innen 2024. Natos prognoser viser at europeiske allierte og Canada innen utgangen av 2020 vil ha økt sine forsvarsutgifter med om lag 100 milliarder dollar. Norge har gjennom sin økning av forsvarsbudsjettene bidratt med rundt 2 milliarder av disse.

Nærmere målet

Regjeringen har lagt som et premiss for den neste langtidsplanen for forsvarssektoren at Norge skal komme nærmere dette målet innen 2024. Vi overoppfyller allerede investeringsmålet, og vil fortsette med det. Norge bidrar også med vår deltakelse i operasjoner i Afghanistan, i anti-ISIL-koalisjonen, samt til Natos kollektive forsvar gjennom vår deltakelse i Natos fremskutte tilstedeværelse i Baltikum, i Natos hurtiginnsettingsstyrker og i alliansens stående maritime styrker.

Vi har siden 2014 sett en solid alliert enighet omkring fordømmelse av Russlands folkerettsstridige okkupasjon av Krim og aggresjon i Øst-Ukraina, og en bred og omforent støtte til Ukrainas suverenitet og territorielle integritet.

Russlands utplassering av slike missiler og INF-avtalens sannsynlige sammenbrudd undergraver europeisk sikkerhet.

Russland fortsetter dessverre sin folkerettsstridige opptreden og utfordrer de internasjonale kjørereglene vi har bygget opp i løpet av de siste 70 årene, og som er så grunnleggende viktige for forutsigbarhet og sikkerhet for alle, ikke bare for små land.

Det siste eksemplet på dette er det russiske bruddet på INF-avtalen, som forbyr bakkebaserte mellomdistansemissiler. USA og allierte har i mange år forsøkt å få Russland til respektere avtalen, uten hell. Russlands utplassering av slike missiler og INF-avtalens sannsynlige sammenbrudd undergraver europeisk sikkerhet.

Fra Natos side er det et klart ønske om en meningsfull dialog med Russland, og alliansen har som ambisjon å ha et konstruktivt forhold til Russland, når Russlands opptreden gjør det mulig. Vi ønsker også å gripe de mulighetene vi har for å forsterke arbeidet med rustningskontroll.

Livskraftig allianse

Vi har i dag et sikkerhetspolitisk landskap som er preget av økende stormaktsrivalisering og uforutsigbarhet, og som endrer og utvikler seg kontinuerlig. Vi ser igjen at stat-til-stat-utfordringer preger det internasjonale bildet. Vi ser trusler vi ikke hadde søkelys på for bare få år siden, slik som cyber, hybride virkemidler og ny teknologi vi ennå ikke helt ser rekkevidden av.

Allierte har sammen tatt viktige skritt for å sørge for at Nato forblir relevant og handlekraftig. Allierte sto sammen om å møte utfordringene da vi var 12 i 1949, og vi vil stå sammen om å forstå og håndtere nye utfordringer når vi snart er 30 medlemmer. Natos kontinuerlige tilpasning til nye situasjoner og sikkerhetsutfordringer vil gjøre alliansen forberedt på alle trusler, uansett når og hvor de måtte oppstå. Basert på felles verdier, samhold og solidaritet, er det en livskraftig allianse som 4. april feirer 70 år, og som vil trygge Norges og alliertes sikkerhet også i de neste ti-årene.