Elsykkel-soldatene

– Vi bruker mye motoriserte kjøretøy ved Garnisonen i Sør-Varanger (GSV). Det er lette terrengkjøretøy, snøscootere og feltvogner. Nå har vi testet ut elsykler som et alternativ til motorisert ferdsel, forteller Steinar Gilberg.

Fra høsten 2016 til høsten 2018 har soldater ved Pasvik kompaniet testet to elsykler langs grensa mot Russland. Det har skjedd i samarbeid med Hærens Combat Lab på Elverum som har anskaffet to «fatbiker» med elektrisk motor. 

Dette er sykler med tjukke hjul og demping både foran og bak. 

– Vi ville undersøke hvordan dette kan brukes av grensejegerne. Det gjør oss mer mobile enn å bruke ski eller gå på beina. Miljøaspektet er også viktig. En del av områdene vi operer i, er nasjonalpark. En sykkel etterlater seg færre spor i naturen enn motoriserte kjøreøty, sier Gilberg, som har vært prosjektansvarlig for GSV. 

Med pakning og våpen

Elsyklene har blitt brukt av soldater ute på patrulje med oppakning og våpen både sommer og vinter. Før soldatene har fått ta i bruk syklene må de gjennom et 16 timers kurs. Syklene gir kraft når man tråkker opp til en hastighet på 25 kilometer i timen.

– Man kommer seg fort fram, og rekkevidden er på mellom fire og fem mil. Det er godt innenfor med tanke på området vi operer i. Kapasiteten reduseres noe på vinteren, men vi har sett på løsninger for å isolere batteriet slik at det ikke skjer, sier Gilberg.

«Bare å tråkke»

Inne i en lagerhall på Høybuktmoen leir står syklene som har blitt tråkket rundt på grensa. GSV er sannsynligvis den eneste militæravdelingen i verden som har brukt elsykler på denne måten. Det er grove sykler av merket Haibike med piggdekk som knatrer mot asfalten.

– Fremkommeligheten er svært god, men om vinteren krever det at man følger scooterløype under visse forhold. Soldatene gir tilbakemelding på at de gjerne vil ha elsyklene i patruljen. Det er en stor motivasjonsfaktor, mener Gilberg.

Han gir et eksempel på en situasjon hvor bruk av elsykkel kan gi en operativ fordel. 

– La oss si at det er en hendelse ved Treriksrøysa og man må rykke ut på kort varsel; Da kan soldatene kjøre sekshjuling, noe vi helst ikke gjør i nasjonalpark. De kan løpe, eller de kan sette seg på elsykkelen og komme seg dit raskt og lydløst. 

En viktig del av oppdraget til grensepatruljene er også at de snakker med lokalbefolkningen. 

– Med snøscooter så kjører man forbi og hilser. På sykkel er det enklere å stoppe opp og prate, sier Gilberg.

En annen fordel er at det er mulig å komme seg videre, selv ved «motorstopp».

– Vi har opplevd at soldater har ringt og vil hentes når batteriet har gått tomt. Da har jeg sagt at det bare er å tråkke tilbake til stasjonen. Det er tross alt en sykkel det er snakk om.