Nyheter:
Bokanmeldelse: «Kister av sink»
Sovjetiske tidsvitner og sterke personlige betroelser.
Denne artikkelen er over syv år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Stemmene til menige,
offiserer og pårørende gjenspeiler
både fortvilelse og bitterhet etter
den sovjetiske krigføringen i Afghanistan, der flere tusen soldater falt i kamp og ble sendt hjem i kister.
Forfatter og journalist Svetlana
Aleksijevitsj fra Hviterussland forsto da hun skrev boken «Kister av
sink», at det måtte gjøres gjennom
samtaler og intervjuer. Hun hadde
jo allerede skrevet «Krigen har
intet kvinnelig ansikt» (sensurert
førsteutgave i 1984), boken hun fikk
Nobels litteraturpris for i 2014. Nå
bruker hun samme metode i denne
dokumentarfortellingen fra 1989,
på norsk i 2015. Forfatteren holder
sin stemme langt i bakgrunnen.
Bare en sjelden gang stikker hun
hodet frem med parentesbemerkninger: Han tier. Han begynner å gå
omkring i rommet. Han setter seg
brått.
Etter å ha forstått hva Afghanistan-krigen hadde påført store
deler av befolkningen, var hun ikke tvil om hvilken oppgave som
påhvilte henne. «Jeg vil ikke tie
... og jeg klarer ikke å skrive mer
om krig», uttrykker Aleksijevitsj i
innledningen. Dermed er det individene som er i fokus, ikke hvordan
krigen utviklet seg eller bakgrunnen
for den.
En fortvilet mor innleder
beretningene. Hennes sønn, som
tjenestegjorde i Afghanistan, sitter i fengsel. Øksedrap var tiltalen. Straffen ble satt til 15 år. I retten var det
bare advokaten som sa at de dømte
en syk mann. Den gang fremstilte
Sovjetunionen oppdraget som
internasjonal tjeneste der de hjalp
befolkningen med å bygge broer,
veier og skoler. At døde soldater ble
sendt hjem i sinkkister i hopetall,
skulle det ties om.
Selv om fortellingene på rekke og rad lett kan
oppfattes som gjentakelser, er det
viktige vitnesbyrd fra sovjettiden,
og disse har på sitt vis sin aktualitet
i dag. Interessant er også siste del i
boken, der søksmål og rettssak mot
innholdet i boken blir referert.
