Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Du har etablert beredskap når du ikke blir overrasket av forutsigbare hendelser som terror, orkaner, skipsforlis, radioaktivt nedfall, pandemier og branner samt store trafikk-, fly-, og togulykker.
Du har god beredskap når du i tillegg ikke lar deg overraske av uventede hendelser som krig eller en hendelse tilsvarende Storegga-skredet.
Fullgod beredskap nås når du, uansett hvilken hendelse som rammer, kan reagere raskt og holde ut lenge med befolkningens primærbehov ivaretatt.
Fullgod beredskap nås når du, uansett hvilken hendelse som rammer, kan reagere raskt og holde ut lenge med befolkningens primærbehov ivaretatt.
Vi forbinder gjerne begrepet med militære kapasiteter, men beredskap handler om alle sektorer, praktisk samarbeidet mellom dem og ikke minst om levende, trygge lokalsamfunn og egen matproduksjon.
Tidløse erfaringer
Det å være forberedt på det meste - ha beredskapen i orden - handler om ledere med evne og vilje til å bære ansvaret for fellesskapet. Til å sette av tid til et arbeid som ikke gir umiddelbar popularitet. Planprosess, samhandling og øvelser er viktigere enn styringsdokumenter og planer. Når disse blir mål i seg selv, svekkes beredskapen.
Det finnes altså ingen snarveier. Beredskap må kunne omsettes til relevant evne på kort varsel, og deretter vedlikeholdes i dager, uker og kanskje måneder.
Vi får ikke «et sterkt forsvar som kan forsvare landet» av å ytre det som et slagord mens vi fortrenger realitetene og bortforklarer svakhetene.
Akkurat som vi ikke får tilfredsstillende intensivkapasitet på sykehusene av et retorisk godt svar i Stortingets spørretime som skyver ansvaret over på opposisjonen, eller av fine planer uten tilstrekkelig finansiering.
Hva som er god nok samfunns-beredskap er et politisk spørsmål, men hvis eneste svar er ekstra-tildelinger for å fylle eksisterende hull når krisen rammer - vil vi feile på ny.
Å stå i krisene
«Det er ikke mulig å forberede seg på alt, vi må konsentrere oss om å stå i krisene når de kommer», trøstet en ledende politiker da jeg som generalinspektør for Hæren i 2008 uttrykte frustrasjon over Hærens størrelse og manglende luftvern, en situasjon som har vedvart til denne dag.
Det er ingen grunn til å la seg overraske av logikken. Selvsagt er det flere stemmer å hente på å prioritere prosjekter som fører frem til klipping av snorer med bred mediedekning, og å stå godt i det når krisene rammer, enn de som ikke gir synlighet og det forhåpentligvis ikke blir behov for.
Vekslende regjeringer har derfor valgt bort faglige råd, som er gitt med politiske bindinger i utgangspunktet, og deretter underfinansiert sine egne beslutninger.
Dersom vi har en politisk generasjon uten vilje til å prioritere sikkerhet og beredskap på kort og lang sikt samtidig, uavhengig av pågående kriser, leder de oss rett inn i større katastrofer med svak evne til å begrense tap av liv og verdier.
Realitetsorientering
I 2009 utarbeidet Rådgivende Ingeniørers Forening en rapport som viste store etterslep på vedlikeholdet for 8 av 11 områder innen infrastruktur og bygg. Verst stilt var kommunale bygg, vann og avløp, riks- og fylkesveier samt jernbane.
Kostnadene for å rette opp svakhetene ble beregnet til ca 2000 milliarder kroner.
Vann og avløp er forsømt selv om sikkert drikkevann og trygg håndtering av avløpsvannet er en av grunnpilarene i et velfungerende samfunn. SINTEF beregnet i 2021 investeringsbehovet på dette området alene til 332 milliarder kroner, og det er vel ingen grunn til å tro at det er vesentlige forbedringer på de andre områdene heller.
Det norske forsvaret på sin side er så lite, og så ute av balanse, at vi ikke lenger er i stand til å sikre, motta og fremføre allierte forsterkninger. Hvis Russland har etablert bastionen som et defensivt strategisk tiltak, og krig dermed har brutt ut i Finnmark, vil allierte måtte kjempe seg inn i Trøndelag og Ofoten før det er snakk om å gå til motangrep lenger Nord. Hvis den situasjonen oppstår, får vi håpe alle USAs vitale interesser er i vårt område, for uten deres ledelse og kapasiteter er en slik operasjon umulig.
Klassisk militær operasjon
Vi snakker om en klassisk militær operasjon med kamp om luftrommet først. Deretter på størrelse med det vi nå ser utspille seg i Ukraina mens militære baser og store norske byer, uten luftvern og tilstrekkelig tilfluktsrom, vil bli rammet av missilangrep. Den norske regjering vil være tilskuere og det norske Forsvaret vil måtte underlegge seg USAs kommando og kontroll.
Det norske forsvaret på sin side er så lite, og så ute av balanse, at vi ikke lenger er i stand til å sikre, motta og fremføre allierte forsterkninger.
I tilfelle et angrep med en kombinasjon av digitale og klassiske virkemidler - et hybrid konsept - er vi enda dårligere forberedt og ekstremt sårbare. Cyberforsvarets oppgave er dessuten som kjent bare å beskytte Forsvarets digitale systemer. De øvrige offentlige institusjoner og det private næringsliv må beskytte seg selv.
På toppen av dette kommer modningen av autonome systemer, kunstig intelligens og manipulering med menneskets fysiske egenskaper. Nye verktøy for krigens tidløse logikk som ifølge MI6 vil føre til mer krevende samfunnsendringer de neste ti år enn det den industrielle revolusjon førte med seg.
Sagt på en annen måte, det står farlig dårlig til, mye er i endring og veien videre er særdeles kompleks og utfordrende. På denne bakgrunn er det surrealistisk å høre statsrådene Mehl og Enoksens forsikringer om god beredskap og et sterkt forsvar.
Samtidig gjør utviklingen at for kanskje første gang i historien kan Norges sikkerhet og beredskap i større grad sees uavhengig av det store land- og sjøterritoriet samt vår utsatte strategiske beliggenhet.
Hva skal til og hvordan kommer vi dit?
Det er ingen snarvei forbi tilstrekkelige lagre mens innenlandsk produksjon omstilles til å dekke behovet.
Det handler selvsagt om penger til utrustning, vedlikehold, reservemateriell og et lager av forbruksartikler samt penger til å trene og øve. Det er ingen snarvei forbi tilstrekkelige lagre mens innenlandsk produksjon omstilles til å dekke behovet. Akkurat som det ikke finnes snarveier forbi å øve med sine egne og deretter sammen med de andre aktørene lokalt, nasjonalt og internasjonalt, hvis beredskapen skal være reell.
Jeg vet ikke hvor mange døgn norske beredskapsaktører får penger til i dag, men jeg vet at vi var veldig bekymret for standarden engang for lenge siden, den gang da øvingsdøgnene i Hæren sank under 40 i gjennomsnitt per år. Vi mente – og sa fra om – at dette nivået var et minimum for å oppnå standarden som gav rimelig sikkerhet for å vinne i kamp mot en likeverdig motstander, men ble ikke hørt.
Det er heller ingen snarvei forbi å være fullgodt utrustet. For eksempel er jagerfly som ikke har tilstrekkelig mange moderne missiler, av alle aktuelle typer, veldig liten operativ evne for veldig store summer. Et annet eksempel er at norske byer, flyplasser og militære baser uten effektivt missilforsvar ligger åpne for angrep. Til sist at norske avdelinger og fartøy uten luftvern vil ha liten verdi i kamp med mindre egne fly har full kontroll i luftrommet både over oss selv og en angriper.
Hvis en beredskapsaktør skal kunne reagere på minutter eller timers varsel må bemanningen være på plass i forkant, i tillegg til at organisering og utrustning må være lik den du skal bruke når enheten settes inn. Lik bemanning fordi et lag med helt nye spillere trenger lang tid til å bli effektive sammen; likt organisert fordi du ikke kan oppfinne systemet i det kampen starter og likt utrustet fordi det er for sent å lære seg bilen, radioen eller våpenet når kampen er i gang.
Når alt dette er på plass er vi i stand til å reagere adekvat på kort varsel, men hvor lenge skal vi kunne stå i det?
Et internasjonalt anerkjent prinsipp er at dersom du skal kunne ha en avdeling i høyintensitet aktivitet 24 timer i døgnet, alle årets dager - over lang tid, må du ha minst tre fullt utrustede, like enheter. Du trenger en enhet som er i innsetting, en som slikker sine sår og en under opptrening for innsetting – likt utrustet.
Politisk vilje
Levende lokalsamfunn med trygghet for at befolkningens sikkerhet ivaretas hvis krisen kommer er grunnmuren. En helt annen selvforsyningsgrad av mat enn det vi oppnår med å satse på at det meste kan produseres tusenvis av kilometer borte, og flys inn daglig, burde være en selvfølge. Disse aspektene er kanskje enda viktigere enn militære avdelinger for beredskapen vår i et langsiktig nasjonalt perspektiv.
Til slutt koker det ned til vilje. Politisk vilje til å prioritere beredskap ut over å tette hull når det er krig i våre nærområder.
Til slutt koker det ned til vilje. Politisk vilje til å prioritere beredskap ut over å tette hull når det er krig i våre nærområder. En befolkning med vilje til å stå opp for hverandre og stille opp for fellesskapet.
Dette siste kommer heller ikke av seg selv så et års samfunnstjeneste for all ungdom med mulighet til å velge innenfor hvilken sektor, men ikke til å velge det bort, burde også snarest komme på plass for å styrke nasjonens grunnberedskap.
Vi har tatt snarveier
Norge har bak seg mange år med flittig bruk av snarveiene som ikke finnes.
Konsekvensen er at beredskapen er dårlig. En alvorlig stormaktsrivalisering med likhetstrekk til situasjonen før 1. verdenskrig er også tilbake for fullt. Fremfor noe betyr det at vi må holde orden i eget hus – i hele huset.
Da er det godt å vite at det eneste som hindrer oss fra å etablere god beredskap og jobbe for den fullgode er vilje.
Vi har både kompetansen, ressursene, ungdommen og for den del seniorkraften som skal til. Vi må bare bestemme oss for at det er viktigere enn alt annet.
