Festningen ved verdens ende

– Det er ikke så mye «ta liv av fienden» akkurat, men du kommer i en helt spesiell kontakt med samfunnet rundt og festningen blir viktig for en, forteller major og kommandant på Vardøhus festning, Jan Erik Meldgaard.

Denne mandagen lyser høstsolen opp den lille øya. Ved inngangspartiet til festningen ønskes man velkommen av kongemonumentet «Vardøvakt mot øst», et monument av Kong Haakon VII som vender blikket sitt østover mot byen.

Det blåser friskt, som det nesten alltid gjør i Vardø. 

Festningen har en historie som strekker seg mange hundre år tilbake. Vardøhus festning er bygget på ordre fra Kong Kristian IV i 1738 og er den siste av tre festninger på øya, fire om man tar med Vardøhusborgen fra 1300-tallet. 

– Som kommandant gjør jeg alt fra å male en vegg til å være vertskap for statsråder og generaler. Historieformidlingen, betydningen av arbeidsoppgavene mine og forvaltningen er helt unik, forteller Meldgaard. 

– Dette er et museum og jeg ønsker at de som kommer hit skal gå ut av porten med et uopprettelig godt inntrykk, legger han til. 

Vaktsoldatene Brattbakk og Sæves har en helt spesiell førstegangstjeneste foran seg. De er langt hjemmefra, men ser fram til tre vintermåneder i Finnmark, med mørketid og mye vær.

Langt hjemmefra 

Etter tre måneder på garnisonen i Sør-Varanger, skal vaktsoldatene Brage Nikolai Brattbakk og Sander Paulsen Sæves, sammen med to andre medsoldater, tjenestegjøre de siste tre månedene i Vardø. 

– Vardø er en liten plass, langt øde for seg selv, så det er en veldig stille tilværelse, forteller Sæves. 

Sæves er fra Sarpsborg og sier han kjenner godt på forskjellene mellom hjembyen og Vardø. Han er langt hjemmefra, men tror at de som velger å tjenestegjøre i nord, vil kunne sitte igjen med noe helt spesielt. 

– Vi lever i en veldig variert hverdag, med ulike oppgaver fra dag til dag. Det er veldig greit å ikke måtte gjøre det samme hver eneste dag. Denne uken pakket vi inn for vinteren og i morgen skal vi prøve oss på skytebanen, forteller han. 

– Som regel kommer vi oss ut på skytebanen hver uke, men noen ganger blåser det så ekstremt mye at vi bare må droppe det, sier Brattbakk. 

Ifølge Meldgaard er Vardøhus festning den eneste festningen i Norge med fire vaktsoldater og fast kommandant på plass til enhver tid.

– Folk her i Vardø er veldig stolte over festningen og som soldater så merkes det godt. Folk er interessert i hva vi driver med og jeg tror de synes det er litt fint at soldatene er synlige, forteller han. 

Det blåser friskt på vollen og kommandantflagget står rett ut. Skyene farer fort forbi og soldatene bestemmer seg for å se til at flagget er knytt godt nok fast. 

– Jeg synes det er så flott at de unge ønsker å komme nordover, og spesielt hit til Vardø. Man blir en liten, men sammensveiset gjeng, forteller kommandant Melgaard.

Håpefull

Melgaard mener dagens soldater ikke kan sammenlignes med soldatene han møtte første gang på 1980-tallet.

– Datidens soldater gjorde alt for å snike seg unna, sabotere, være syke, de dro på tjuvperm, hadde vondt i ryggen og stjal Forsvarets kjøretøy. Man prøvde å lage kampkraft av folk som ikke ville, forteller han. 

Og legger til at selv om dagens ungdom ikke har den gode tekniske innsikten som generasjoner før dem hadde, så er han svært optimistisk. 

– Vi prøver å utvikle disse soldatene til å bli selvstendige individer. Så kanskje de lærer å bytte olje på bilen sin og ikke fylle Zalo i oppvaskmaskinen, sier han. 

– Jeg har veldig tro på denne generasjonen. Soldatene som kommer hit har søkt seg inn, de har en helt annerledes motivasjon og ønsker å gjøre en så god jobb som mulig, legger han til. 

Veien til Finnmark 

Det meste av tiden er Meldgaard i Vardø, men har hus og kone i Kirkenes hvor han har bodd siden 1987. 

Etter at han ble kommandant er han hjemme én gang i måneden. 

Hans første møte med Forsvaret var på 1980-tallet, da for å avtjene verneplikten - og har blitt værende i Forsvaret siden. 

– Det som førte meg nordover var rett og slett jobb og ingen kjærlighetshistorie.  Etter noen år på garnisonen i Sør-Varanger kjente jeg en enorm dragning mot Finnmark, så da måtte jeg jo bli, forteller han. 

57-åringen som opprinnelig er fra Eidsvoll har blant annet erfaring fra E-tjenesten, Nato, og utenlandsoppdrag i Bosnia, Afghanistan, Libanon og Kosovo. 

– I 2004 dro jeg til Afghanistan, men måtte dra hjem etter fire måneder, for da fikk jeg en datter, forteller han. 

Meldgaard tiltrådte som kommandant på Vardøhus festning i august 2023. 

Naboen 

Etter at krigen brøt ut i Ukraina har forholdet med Russland vært anspent. På det nærmeste er avstanden mellom Vardø og den russiske sjøgrensen 13 nautiske mil, som tilsvarer rundt 24 kilometer.

– Her på huset merker vi lite av at det er en nabo som har blitt gal, sier Meldgaard. 

Han forteller også at det tidligere var flere russere i byen, men at dette har forandret seg etter krigen brøt ut. 

– Før var de synlige, men nå ser man dem her ikke i det hele tatt, sier han. 

– Krigen er ikke øverst på vår agenda, men vi lukker porten vår tidligere enn før. Ellers tror jeg nok rent rutinemessig at E-tjenesten på haugen er mer utsatt, sier han. 

Han er klar på at dersom noen virkelig vil inn på festningen så kommer man seg inn, men at det vil kreve både stige og annet utstyr. 

– Selv har jeg kommet hjem sent en kveld og glemt nøklene mine. Fikk for meg at jeg kan jo bare klatre opp vollen, forteller han. 

Han lener seg bakover på stolen, ler litt og sier: 

– Jeg kan opplyse om at det ikke går. 

Hekseri 

På Steilneset, like nedenfor festningen står heksemonumentet i fjæresteinene, et minnested for de 91 personene som ble dømt for hekseri og trolldom. Hekseprosessene foregikk i Vardø inntil det man tror var slutten av 1600-tallet. 

– Selve brenningen foregikk på Steilneset, der heksemonumentet står. Det gir en helt spesiell stemning rundt oss, forteller Meldgaard. 

Han forteller også at festningen som på den tiden lå i Østervågen i Vardø, spilte en sentral rolle i hekseforfølgelsen. 

– Det var der avhørene ble holdt, rettssakene ble gjennomført og flere av de som skulle stå for retten var i varetekt, forteller han. 

I yttergangen på kommandantboligen står flere esker med skumle dekorasjoner. Melgaard forteller at de markerer halloween også på Vardøhus festning. 

– I år ble det faktisk så skummelt at et par av barna tok med seg foreldrene og dro hjem, men vi opplever at den lille feiringen hos oss virkelig har blitt et høydepunkt i løpet av høsten, forteller han.

«Rogna»

Det begynner å skjømmes. Solen har forsvunnet ned i horisonten for lenge siden, og på himmelen er det bare det kongeblå lyset igjen, som sakte går over til mørke. Ute i havet kan man skimte snøbyger på vei innover. 

På grunn av det arktiske og harde klimaet i Vardø er det vanskelige vekstforhold for trær. På 1950-tallet ble det som lenge var det eneste treet på Vardøya plantet på festningen. 

I dag har flere trær kommet til, men rognetreet på festningen blir fortsatt pakket inn og bevoktet, og i juni markeres sommersesongen ved at barnehagebarn får pakke ut treet. 

Meldgaard bekymrer seg svært lite, men i dag har han likevel én bekymring. 

Nå viser det seg nemlig at treet utenfor kommandantboligen ikke lenger er det høyeste treet i Vardø.

Han kikker oppover «Rogna» der bladene har blåst av for lenge siden.

– Akkurat det må jeg faktisk gjøre noe med. 

Fakta: Vardøhus festning

> Flagget heises hver dag, og festingen er den eneste saluttpliktede avdelingen i Nord-Norge. Det avfyres to skudd når mørketiden er over, solen kommer tilbake og er synlig fra festningsvollen. «Solsalutten» skal normalt avfyres på soldagen 21. januar. 

> «Rogna» på festningen var lenge det «eneste» treet i VardøRognetreet skal ha vært det mest bevoktede og fotograferte treet i Norge. I 2002 ble rognetreet hugget ned og et nytt ble plantet i 2004. 

> I den lille øykommunen er det ikke ordføreren som holder 17. mai-talen, men kommandanten på festningen. 

Kilde: Store norske leksikon, Forsvarsbygg. 

PÅ BESØK HOS:

Norske soldater i Midtøsten: Ubevæpnet for fred