Langs de smale jordveiene blir skogen tettere og tettere. I disse skogkledde slettene utenfor Kyiv holder flere enheter fra den ukrainske nasjonalgarden til. De har nylig mottatt tungt artilleri og trener iherdig for å bli kjent med det nye utstyret.
Deler av brigaden skal om kort tid sendes til fronten.
– Vi ble opprettet i fjor. Det er samme brigade som tidligere, men nå har vi har fått andre oppgaver, sier den ukrainske soldaten Arthur da Forsvarets forum møtte ham i januar.
Han er 25 år gammel og går under kallenavnet «Sabel». Han har meldt seg til tjeneste frivillig og har så langt ikke vært i strid.
Arthur har tidligere jobbet med bombekastere, men er nå sjef for et batteri med artillerivogner. Han forteller at brigadens oppgaver tidligere har vært å drive objektsikring og å beskytte kritisk infrastruktur, men at de nå trenes for og skal utføre oppgaver som en konvensjonell hærstyrke.
Tungt skyts
Arthur viser fram den splitter nye Zuzana 2 artillerivognen. Brigaden har mottatt flere av samme type. Avdelingen er nå i full sving med utdanning på det nye våpensystemet, deretter må de klargjøres for fronten med blant annet «jammeutstyr», som er avgjørende for å øke overlevelsen ved fronten der trusselen fra droner er spesielt utfordrende.
– Vognene kommer fullt utstyrt med både spader, øks og hakker. Grave stillinger er noe vi bruker mye tid på, så det setter vi veldig pris på, sier han.
Denne dagen trener de på å pusse kanonløpet. Vedlikehold er også en stor del av hverdagen til artilleristene. Selv om det kanskje ikke er det mest spennende, så er det veldig viktig for å sørge for at vognen presterer slik den skal, forteller Arthur.
Erfaringene blant soldatene er like varierende som alderen deres. Noen har erfaring fra bombekastere, og noen har erfaring fra gamle sovjetiske artillerivogner.
– Vi har svært gode vognførere. De er erfarne sjåfører med mange år i det sivile arbeidsmarkedet, sier Arthur, og legger til at de anser seg selv som heldige som får denne typen materiell og at det er svært motiverende for dem.
Kampvilje
Nasjonalgarden bidrar aktivt i kampen mot den russiske invasjonen, men frem til nå har deltagelsen ved fronten vært begrenset. Når Arthurs brigade sendes til fronten med 155mm selvdrevet artilleri, er det et symptom på en av Ukrainas største utfordringer: mangel på personell.
Amerikanske politikere har oppfordret Ukraina til å senke alderen på de som kan mobiliseres fra 25 til 18 år. Ukraina har senket alderen for tvunget mobilisering fra 27 til 25 år, men har så langt motstått presset om å senke den ytterligere. Ukrainske myndigheter har i stedet varslet at de vil være rause med økonomisk kompensasjon for personer under 25 år som verver seg.
Men mange av de med størst kampvilje har allerede vervet seg.
– Det jeg hørte da jeg var i Ukraina, er at de mest motiverte soldatene var de som meldte seg frivillig i 2014 og i 2022. Og de er i stor grad oppbrukt, sier Amund Osflaten, hovedlærer i landmilitær teori og doktrine ved Krigsskolen.
Forskjell på Ukraina og Russland
Selv om ikke alle verver seg, står motstanden mot den russiske okkupasjonen sterkt i befolkningen.
– Jeg tror heller ikke vi skal undervurdere effekten den bredere samfunnsmobiliseringa har i Ukraina, sier Tobias Sæther, forsker ved Forsvarets høgskole.
Han har sett på den sivilmilitære dynamikken som en del av forskningen sin. Sæther understreker at krigstretthet og frustrasjon gjør seg gjeldende, men at ukrainerne i stor grad har klart å mobilisere rundt forsvaret av landet.
– Det er slående at dette er en helt tydelig fordel på ukrainsk side. Det gjør at det ukrainske samfunnet er konsolidert. Og i motsetning til på russisk side, så er det konsolidert basert på overbevisning mer enn frykt. Det gjør at folk står på litt ekstra, for å jobbe for en sak de faktisk tror på, og ikke en sak de føler seg tvunget til å støtte, sier han.
Bekymret for soldater uten erfaring
En annen soldat til stede i samme området er 44 år gamle Danylo. Han går under kallenavnet «Engel» og tilhører nasjonalgardens separate artilleribrigade. Han er sjef for flere artillerivogner og har mange menn under sin kommando.
Etter planen skal Danylo reise til fronten allerede neste dag.
I motsetning til 25 år gamle Arthur, er krigens brutalitet ikke noe nytt for Danylo. Han har tidligere deltatt i harde kamper i Donetsk, blant annet i områdene rundt Pokrovsk og Myrnohrad.
Danylo synes det var vanskelig å sette ord på hva han føler om at han nok en gang skal reise dit krigen raser.
– Jeg har ikke så mye å si om det, annet enn at krig er grusomt. Det er det verste man kan gjøre, sier han lavmælt.
Akkurat hvor de skal vil han ikke gå i detaljer på, ikke bare av sikkerhetsmessige hensyn, men også fordi det kan være vanskelig å vite eksakt hvor de ender opp. Situasjonen langs frontlinjen kan tidvis være uoversiktlig og kaotisk.
– Enheten til en venn av meg ble omdirigert tre ganger sist han reiste til fronten, så det kan være vanskelig å vite, sier Danylo.
– Er det vanskelig å ha oversikt og gjøre jobben sin når det er så mye som er usikkert?
– Jeg tror ikke vi vil møte samme utfordring denne gangen. Vi skal etter planen samarbeide med andre brigader fra nasjonalgarden. Det gjør at startfasen og det å komme seg på plass ved fronten forhåpentligvis blir lettere, sier han.
Denne gangen er Danylo mest bekymret for de ferske soldatene som mangler erfaring og hvordan de vil håndtere møtet med en målbevisst fiende.
– Mange er urolige. Jeg forsøker å utstråle ro og selvsikkerhet, i håp om at det skal smitte over på dem. I tillegg prøver jeg å berolige dem med at artilleriet er et stykke unna første linje, sier han.
Danylo vet ikke hvor lenge krigen vil fortsette, men han tror den vil få en tilfeldig og brå slutt, litt som den russiske krigen i Afghanistan på 80-tallet.
Det kan virke som en etablert sannhet at russernes manglende kampmoral gir Ukraina en fordel på slagmarken. Osflaten mener derimot at mange undervurderer den russiske kampviljen.
– Mange kommentatorer sa at den russiske kampviljen er veldig lav. Og i neste setning kunne de si noe sånt som at russiske avdelinger er nå på 50 prosent. 50 prosent tap i en norsk avdeling ville ikke ha fungert. Garantert. Den har slutta å fungere lenge før det. For å kunne fortsette å slåss når du har 50 prosent tap, må du ha en enorm kampvilje, sier han.
– Det ble fremstilt som at russerne nærmest snubla seg inn i Ukraina og ikke hadde lyst til å slåss. Men når du hørte ukrainske offiserer og soldater som hadde vært ved fronten, så ble det snakket om en brutal, målbevisst fiende, som tilpasset seg, lærte av sine feil og var en dødelig motstander, legger Osflaten til.
