– Vi har jobbet mot samme mål

Jeg har som tidligere tjenestegjørende offiser med interesse fulgt veterandebatten i Forsvarets forum. For en som har arbeidet og bodd mange år utenfor Norges grenser er det en gledelig påminnelse om at vi kommer fra et land hvor vi er sa heldige at Forsvaret gjennom Forsvarets forum både oppfordrer til debatt og dekke saker som ikke alltid er like fordelaktige for Forsvaret.

Les også:

Veterandebatten: – En krevende tjeneste

Jeg deler synspunktene Thor Lysenstøen, generalsekretæren i Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner (NVIO) fremmer i sitt gode innlegg.

Organisasjonen han leder nedlegger en formidabel innsats for oss som kan kalle oss veteraner. Ser man imidlertid på praksisen fra andre nasjoner er begrepet veteran knyttet til deltagelse under militære operasjoner i en væpnet konflikt enten hjemme eller utenfor landets grenser. I eget land regnes her som deltager i en motstandsbevegelse, milits, gerilja eller landets nasjonale sikkerhetsstyrker. Tjeneste ute defineres rimeligvis som deltager under en militær operasjon/er under en konflikt i regi av eget land, gjennom for eksempel deltagelse i Den afrikanske union eller FNs fredsbevarende operasjoner.

Lysenstøen trekker frem et interessant poeng i sitt innlegg og jeg siterer:

«Veteranbegrepet brukes også om personell fra utenriks- eller justissektoren som har tjenestegjort i en internasjonal operasjon».

Utvidet definisjon

Som bistandsarbeider kommer finansiering til aktivitetene vi driver som oftest fra en regjering og mange av verdens nasjoner gir både økonomisk og politisk støtte til internasjonale organisasjoner som yter humanitær bistand. Selv har jeg i mange år ledet operasjoner med finansiering fra Utenriksdepartementet (UD). UD er en flott og raus donor og det er interessant å registrere at UDs ansatte regnes som veteraner. At justissektoren inkluderes har sammenheng med at ansatte fra politiet deltar internasjonalt i en eller sammenheng. Jeg har ofte møtt flotte representanter for norsk politi i Sør-Sudan, Nairobi i Kenya eller Afghanistan.

Hva med oss som jobber med humanitære operasjoner i de samme konfliktområdene som Norge sender representanter til fra de overnevnte etater?

Med oss mener jeg de av oss som er norske og har deltatt for anerkjente norske eller internasjonalt anerkjente humanitære organisasjoner, så og si side-om-side med norsk personell fra Forsvaret, justis eller UD.

Jeg har også med glede registrert at Sivilforsvaret også bistår med personell til internasjonale operasjoner, et bidrag de har fått mange lovord for.

Kanskje er tiden inne for en debatt om vi som har deltatt eller deltar under internasjonale operasjoner hvor Norge har norsk deltagelse også kan inkluderes i veterandefinisjonen?

La meg understreke at dette ikke er et forsøk på å anmode om medaljer, parader eller annet etter tilbakekomst til Norge.

En humanitær innsats

Selv har jeg ledet mine-og eksplosivryddingsoperasjoner etter anmodning fra UNMISS i Sør-Sudan og MONUSCO i Kongo.

Årlig sender norske organisasjoner ut hundrevis av ansatte på kortere eller lengre kontrakter.

Målet for oss som driver humanitær minerydding er å sikre i disse eksemplene at forsyningsakser for humanitær innsats er frie for miner og eksplosiver og at landområder på nytt kan benyttes til produktive formål som landbruk eller at de som har vært på flukt kan vende hjem. Det gjør vi med støtte fra den donoren vi har, det være seg FN eller eksempelvis norsk UD. For Norsk Folkehjelp i Sør-Sudan ble jeg på oppfordring fra UNMISS anmodet om å rydde et forlatt område for dårlig lagret ammunisjon som FN av forskjellige grunner ikke kunne sende EOD-personell (eksplosivryddere, red. anm) til. Vi løste oppdraget til befolkningens og lokale myndigheters tilfredshet og UNMISS støttet oss med logistikkstøtte.

Les også:

– Vi er mange flere

Det er flere som med rette bør kalle seg veteraner, skriver Freddy Bolle.

Bør regnes som veteraner

Det er mange yrkesgrupper representert under humanitære operasjoner. Årlig sender norske organisasjoner ut hundrevis av ansatte på kortere eller lengre kontrakter. Det kan være sykepleiere, leger, personell som driver med logistikk, opererer samband, IT eller borer etter vann.

Det er også personell som jobber med media, det er jurister og andre yrkesgrupper som så og si jobber skulder-ved-skulder sammen med norsk personell fra forsvar, justis eller UD.

Problemet er at Per som var ute for Norges Røde Kors og Liv som var ute for Sivilforsvaret ikke defineres som veteran, men det gjør Anne fra Forsvaret.

Min henstilling er: Norsk bistandspersonell som arbeider sammen med norsk personell fra de tidligere nevnte etater bør sidestilles og kunne defineres som veteran etter min mening. Med det gode arbeidet NVIO gjør og samtidig stadig minner norske myndigheter på hva det faktisk innebærer å sende norske ut i krevende kontekster, er det tydelig at jobben langt fra er gjort.

Vi blir ofte påminnet på om de mindre positive sidene som norsk bidrag til konfliktsoner dessverre kan medføre på kort eller lang sikt.

Her er arbeidet NVIO gjør usedvanlig viktig og det er et tankekors at norske myndigheter må påminnes om at hjemvendt personell med helsemessige utfordringer etter sin innsats får den hjelpen de skal og må ha for å ha en akseptabel livskvalitet. Videre er NVIOs lokalforeninger et viktig bidrag til at medlemmene kan møtes for å diskutere, ha meningsutvekslinger og få et sosialt nettverk blant andre som har vært ute.

Felles møtesteder

Jeg tenker at her kunne Per som var ute for Norges Røde Kors som operasjonssykepleier og Anne som var ute for Forsvaret som anestesisykepleier i Sør-Sudan ha nytte og glede av å møte hverandre i for eksempel lokalforeningen i Hedmark.

Kanskje møter de også Liv fra Alvdal som er kommuneingeniør og tok et oppdrag for Sivilforsvaret hvor hun opererte generatorene som sikret strøm til operasjonsstuene hvor Per og Anne ytet sin viktige medisinske bistand.

Problemet er at Per som var ute for Norges Røde Kors og Liv som var ute for Sivilforsvaret ikke defineres som veteran, men det gjør Anne fra Forsvaret.

Sannsynligheten for at de nedla sin innsats så og si ved siden av hverandre forandrer ikke på dette. Det er et paradoks etter min mening.

Kanskje bør NVIO vurdere om vi som arbeider eller har arbeidet i de samme konfliktområdene kan åpne for medlemskap for oss? Vi kunne hatt godt av å ha en organisasjon som NVIO i ryggen når vi vender hjem etter endt innsats.

Dermed er utfordringen sendt og jeg ser med glede frem til meninger og ytringer i det videre ordskiftet.