Debatt:
Ved å dele ut medalje for «såret i tjeneste» og en takk til alle som har ofret noe i sin innsats for Forsvaret, ville gitt en anerkjennelse jeg ville blitt svært takknemlig for, skriver André Wihelm Auke. Her ser vi markeringen av 8. mai på Akershus festning.
Foto: Forsvaret.
Skadd under øvelse: – Vi trenger et sted å høre til
Tittelen veteran er ikke det viktigste, men det gir åpning for fellesskap, skriver André Wilhelm Auke.
Freddy Bolle skrev i sitt innlegg 18. mai om å gjøre veteranbegrepet romsligere.
Jeg ønsker i den anledning å dele min historie og mine betraktninger. I 2012 begynte jeg på Krigsskolen gjennomgående, der man gjennomførte et befalskoleår før man gikk rett på Krigsskolen på Linderud for å gjennomføre ordinært treåring krigsskoleløp. Jeg hadde lite tidligere erfaring annet enn førstegangstjeneste i Sjøforsvaret og en kjapp tur innom HVs innsatsstyrker, men jeg trivdes så godt i Forsvaret at jeg ønsket meg en karriere der. Jeg brukte to år på å trene meg opp til å klare opptaket til Krigsskolen.
Da jeg bestod opptaket i 2012 og begynte på utdannelsen følte jeg virkelig at jeg var på rett sted.
Da skjedde ulykken
Et halvt år inn i utdanningsløpet, i januar 2013, ble jeg brått revet ut av tilværelsen da jeg ble hardt skadd av min egen håndgranat under en skyteøvelse. Det var en kald vinter med 30 minusgrader, og et lag puddersnø lå over skytefeltet.
Har du lyst til å delta i debatten om Forsvaret? Send oss en epost på debatt@fofo.no
Vi skulle trene på skarp gjennomføring av «laget i angrep». Vi hadde en del erfaring på dette tidspunktet, men denne gangen fikk vi ordre om å binde fast en stump med mineteip på håndgranatene for å kunne finne igjen eventuelle blindgjengere.
Ett sekund etter eksploderer granaten inntil låret mitt og kaster meg rundt på ryggen.
Jeg tok imot noen granater fra laget som gjennomførte før meg og tenkte ikke mer over det. Det skulle vise seg at disse hadde alt for lang mineteip, og da jeg skulle kaste i forbindelse med «ta grop» satt jeg kneet på mineteipen så granaten stoppet og landet rett foran meg. Jeg speidet etter treff, men hadde sola i øynene så jeg hev meg i dekning uten å se hvor jeg traff. Ett sekund etter eksploderer granaten inntil låret mitt og kaster meg rundt på ryggen.
Medkadetter og befal gjennomfører livreddende førstehjelp, og jeg blir plukket opp av en ambulanse.
Les også: NRK besøkte André Wilhelm Auke i forbindelse med opptreningen etter ulykken.
Jeg tilbringer en uke i koma, seks uker på sykehus, fire måneder på rehabilitering og gjennomfører flere operasjoner også etter dette.
Livet mitt er permanent forandret.
Kritikkverdige forhold
Forsvarets granskingskommisjon viste til en rekke kritikkverdige forhold, der blant annet praksisen med å sette mineteip på granaten var ureglementert. Det var et brudd på den mer generelle regelen om modifisering av våpen, men var en vanlig praksis i Hæren.
Jeg har blitt tatt vare på, men ikke takket for innsatsen.
Krigsskolen tok ansvar og sørget for å gi meg en fot innenfor systemet og en mulighet til å gjenoppta utdannelsen dersom det var mulig å trene seg opp igjen. Jeg fikk en administrativ stilling på Krigsskolen i to år. Etter dette bestod jeg kravene til å begynne på nytt, men to uker inn i ny tjeneste på «Gjennomgående» måtte jeg innse at totalbelastningen ble for stor for meg. Jeg måtte videre i livet.
Livet etter Forsvaret
Overgangen til det sivile livet har vært vanskelig. Selv om jeg var i Forsvaret en relativt kort tid føler jeg at jeg la en del av meg selv igjen der, og det er vanskelig å føle en like stor tilhørighet til det sivile samfunnet. Jeg kjenner ikke til noen foreninger for folk som meg. Jeg kjenner til foreninger for mennesker med personskade og foreninger for skadde i internasjonale operasjoner, men ingen forening for skadd under øvelse. Jeg kan heller ikke huske å ha blitt møtt med noen form for anerkjennelse for det jeg har ofret. Jeg har blitt tatt vare på, men ikke takket for innsatsen.
For å sette ting på spissen: Jeg hadde en medkadett som begynte samtidig som meg. Han hadde akkurat kommet hjem fra en kontingent i Afghanistan der bilen han satt i hadde kjørt på en veibombe. Jeg tviler ikke på at det var en stor påkjenning, og at de involverte kan ha fått varige mén, men alle overlevde og medkadetten var i stand til å begynne på Krigsskolen den følgende høsten.
Det gis ingen medalje for å bli såret under en øvelse uansett hvor hardt skadd man måtte være...
Noen år senere mottok vedkommende medalje for såret i strid imens jeg fikk ingenting. Likevel er det jeg som har blitt revet ut av drømmen min, og må leve med smerter og plager resten av livet.
Det gis ingen medalje for å bli såret under en øvelse uansett hvor hardt skadd man måtte være, selv om det i mitt tilfelle var en systemsvikt som førte til skaden. I tillegg har mine medkadetter som gjennomførte førstehjelp fått begrenset med anerkjennelse i ettertid. Medic-en fikk medalje for ekstraordinær innsats, noe som virkelig er fortjent, men det er lett å glemme at dette var et kull som fikk ilddåpen sin allerede et halvt år inn i tjenesten.
En takk for innsatsen
Min situasjon er ikke enestående. Ulykker skjer i tjeneste innenlands. Likevel er støtteapparatet og den økonomiske kompensasjonen i ettertid noe helt annet om ulykken skjer i internasjonale operasjoner. I tillegg kan man kalle seg «veteran». Tittelen i seg selv ikke er det viktigste, men gir åpning for fellesskap med likesinnede og erfaringsutveksling, i tillegg til anerkjennelse og takk særlig på veterandagen 8. mai der også medaljer deles ut.
Å inkludere flere, ved å dele ut medalje for «såret i tjeneste» og en generell takk til alle som har ofret noe i sin innsats for Forsvaret, ville gitt en anerkjennelse jeg ville blitt svært takknemlig for.
Visste du at Forsvarets forum sender ut nyhetsbrev med de viktigste forsvarsnyhetene hver morgen? Du kan melde deg på her.
