Svekket beredskap

​Terrorangrepene mot Europa har økt drastisk i omfang siden 2014. Over 400 mennesker har blitt drept som følge av angrep fra Islamsk Stat (IS) eller andre radikale islamistgrupper. Målet er å destabilisere våre samfunn og øke oppslutningen til disse gruppene. Det er selvsagt en hel rekke tiltak som kreves for å slå tilbake mot disse angrepene, fra å intervenere mot områdene disse gruppene kontrollerer, til lovtiltak, overvåking, forebyggende arbeid og et offentlig oppgjør med ideologien disse og andre islamistgrupper dyrker.

Men en av de viktigste brikkene er å styrke vår beredskap.

Bygget ned. Et tankekors i den forbindelse er at den forsvarspolitiske retningen Norge har valgt de siste tiårene har bygget beredskapen ned, snarere enn opp.

Dette er et problem, ettersom vi ser at terrorangrep stadig oftere rammer såkalt myke mål, folkemengder som er antatt uten evne til å beskytte seg selv.

Våpenføre. Det er helt åpenbart at selv om det ikke i seg selv er noen garanti, vil det være en fordel for beredskapen at en større del av befolkningen vet hvordan de skal agere i slike situasjoner.

Nordmenn har tradisjonelt vært et våpenført folk. Ser vi til Israel, som er det demokratiske landet som har størst og lengst erfaring med terrorangrep siden andre verdenskrig, så er responstiden på terrorangrep ofte svært lav. Det har sammenheng med at ikke bare politi, men deler av befolkningen er bevæpnet og ikke nøler med å gripe inn.

Slik det er i dag er kapasiteten til Heimevernet ofte større enn politiet så snart man beveger seg utenfor bykjernene.

I denne sammenhengen er heller ikke diskusjonen om Heimevern og beredskap uviktig. Jeg skal ikke ta stilling til hvordan Forsvaret er best tjent med å organisere sine ressurser. Men det er åpenbart at lokal lagring av våpen og kortreist beredskap vil være en fordel om det skulle finne sted terrorangrep i områder der det er langt til politiressursene. Slik det er i dag er kapasiteten til Heimevernet ofte større enn politiet så snart man beveger seg utenfor bykjernene.

Myke mål. Så vil noen innvende at terrorgrupper ser ut til å angripe mål i bykjerner og der store menneskemengder oppholder seg og dette er riktig.

Men vi vet lite om hvordan trusselbildet vil utvikle seg over tid. Det er ikke lenge siden terrorgruppen Al-Qaidas angrepsplaner gjerne var mer sofistikerte og storslagne enn de er i dag. Erfaringen fra 22. Juli viser også at det er lettere å drepe mange i områder der det er langt fra større antall politiressurser. 22. juli viste også at kommandolinjene mellom Forsvaret og politi var uklare. Dessverre er det lite som tyder på at vi i dag er betrygget om at dette er vesentlig annerledes.

Uklare retningslinjer. La oss sette det på spissen: Om en terrorist skulle slå til mot et lokalt kjøpesenter i en bygd, hvor det kanskje er en lensmann med en pistol tilgjengelig på jobb. Har da de fem HV-soldatene med våpen lagret lokalt  det helt klart for seg om de kan agere eller ikke?

Jeg er ikke overbevist om at svaret på det spørsmålet er ja. Men det er dit utviklingen i Europa tvinger oss. Det er kun tilfeldigheter at ikke Norge har blitt rammet av radikal islamistisk terror. I denne sammenheng er våre borgere en like viktig del av beredskapen som våre myndigheter.

Det er kun tilfeldigheter at ikke Norge har blitt rammet av radikal islamistisk terror.

Det er nemlig ikke slik at krigen mot terror vil bli vunnet uten tap eller innsats. Og etter hvert som Islamsk Stat tvinges på defensiven i Midtøsten vil denne gruppen og andre radikale islamister i økende grad forsøke å tvinge krigen over på vår banehalvdel.

I fremtiden vil vi erfare at vi trenger støvler på bakken. Heimevernets gamle motto var «overalt, alltid». Vi bør kanskje børste støv av det igjen.