Sanna Finsrud ble dimittert fredag 5. september, og begynte turen fra kystvakten på Sortland til Skedsmokorset tidlig samme dag.
– Jeg sa bare ha det til befalet og medsoldater og gikk, ler hun.
– Jeg bestemte meg for å gå hjem fordi tjenesten i Kystvakten ikke var så tøff som jeg trodde, så jeg ville teste meg selv og kjenne på mestringsfølelsen.
Med unntak av noen små skader, gikk den lange turen hjem til Skedsmokorset gått bra. Til sammen gikk hun i seks uker og tre dager.
– Det var en lang tur, og jeg fikk kjenne på hva kroppen klarer, forteller hun.
– De første to ukene i Nordland gikk lett, men fra Mosjøen til Trøndelag var det ganske knekken. Etter Trøndelag gledet jeg meg bare til å bli ferdig.
Finsrud er overrasket over hvor hjelpsomme og snille mennesker hun har møtt underveis. Hun har blitt påspandert både mat og drikke. Forbikjørende har også vært svært oppmuntrende og heiet på henne.
– Og som om ikke det er nok, så tok jo folk meg inn i hjemmene deres, forteller hun.
– Jeg som er en helt fremmed jente, fikk sove hjemme hos dem. Jeg trodde ikke nordmenn var så hyggelige.
Jeg trodde ikke nordmenn var så hyggelige
I tillegg til betennelse i leggene har Finsrud slitt med betennelse i hofta. Sekken hun bar på ryggen veide også hele 35 kilo. Det gjorde at hun ikke klarte å gå så langt hver dag.
– Jeg var bekymret for motivasjonen og om kroppen min holdt hele veien, sier hun. - Jeg var redd betennelsen skulle stoppe meg, men når jeg begynte på betennelsesdempende medisin gikk det bra. Sekken byttet jeg også ut med en amatørpulk. Den er delvis en sykkeltralle og delvis en pulk, og den gjorde at jeg kunne gå mye lengre hver dag.
Rett før Rena knakk amatørpulken, men heldigvis overnattet hun hos Halvor fra Farmen.
– Broren til Halvor har en sveisemaskin, så vi fikk sveiset den sammen igjen, ler Finsrud.
– Så da kunne jeg fortsette dagen etter.
Hygiene var også noe hun tenkte mye på. Finsrud trodde hun måtte gå mange uker uten en dusj. Heldigvis ble det ikke slik.
– Jeg sov jo lite ute, forteller Finsrud, - Så jeg har fått dusjet nesten like mye som jeg gjør til vanlig.
Å gå så lenge alene kan for mange bli ensomt, og det fikk Finsrud kjenne godt på.
– Det var så sykt kjedelig å gå, sukker hun. - Jeg prata jo mye med familie og venner på telefonen, og hørte på podcast samt musikk, så det gikk jo fint. Men det var «drittkjedelig».
Så når hun først møtte noen på veien som ville prate, kunne hun snakke både vel og lenge.
– Jeg møtte en gruppe fra Heimevernet som skulle gå fra Oslo til Trondheim, og de gikk femti/ti. Så de hadde jo bare en ti minutters pause, og jeg skravlet i et sett. Plutselig sa de at nå måtte de nesten gå, og jeg ble litt satt ut og sa bare okei, ler hun.
– Stakkars folk, jeg pratet jo bort hele pausen deres.
Det var så sykt kjedelig å gå
Familie og venner kom opp og besøkte Finsrud på turen, og da gikk de en etappe hver med henne. Men Finsrud er glad det bare ble med de små besøkene.
– Skulle jeg gått med en person hele veien hadde jeg blitt gal, sier hun. - Du blir jo så sliten av å gå og snakke samtidig, så selv om det er kjedelig å gå alene, velger jeg helst å gjøre det.
Finsrud sier at hun ikke har lært så mye på turen, bortsett fra at hun stoler mer på fremmede mennesker.
– Jeg er mer åpen rundt fremmede, så det er jo veldig greit. Også kjenner jeg meg selv litt bedre.
Den største lærdommen er faktisk hvilken side av veien man skal gå på.
– Jeg har alltid trodd man skal gå på høyre side, men nå har jeg lært at man skal gå på venstre side av veien, og det er jo greit å vite i en alder av 21 år.
Når Finsrud blir spurt om hun anbefaler andre å følge i hennes fotspor, ler hun.
– Nei, jeg hata jo hver dag! Jeg kommer ikke til å gjøre det en gang til i alle fall, forteller hun.
– Men de som vil, må bare kjøre på. Det er jo en fin tur i seg selv og veldig gøy når man kommer frem.
