Tolken og Taliban

​Han hadde tenkt på det lenge: Å fortelle om en av sine landsmenn, en av de som hadde meldt seg til tjeneste hos de vestlige soldatene. Qais Wahidi (30) mistenkte at tolken Samir slett ikke var på samme side som han selv. Samir omtalte soldatene foraktelig som «kuffar» (vantro) når de vendte ham ryggen, han innsmigret seg med å gjøre tjenester hvis han ble tatt i feil. Han overvar møter om framtidige operasjoner han ikke hadde grunn til. Samir hadde også blitt mer religiøs under tjenestetiden.  

– Jeg hater ham, sier Qais. 

­– Jeg måtte ta kontakt med Samir. Qais orket ikke gjøre det selv, sier Simen Sætre. 

 Belastning. I Akersgata i Oslo forteller journalist Simen Sætre og Qais Wahidi om boken «Tolken – En afghaners beretning om muldvarpen som snek seg inn i Det norske Forsvaret» (les anmeldelsen her). Qais har skapt seg et liv i Norge selv om ikke det var planen. Han har kone, to barn, er miljøarbeider og jobber med barn og unge i Sandefjord. Qais hadde aldri tenkt å flytte til Norge. Det var ikke noe han ønsket, men han ble tvunget til å flykte for sin egen og familienes sikkerhet. Dagen da han fortalte sin norske sjef om mistankene som bare hadde vokst seg sterkere, opplevde han «et helvete» med press fra sine landsmenn og det han følte som sviktende tillit blant ISAF-soldatene. Samir fikk fortsette som tolk flere måneder etter at Qais varslet.

– I Afghanistan bygger du opp tillit litt etter litt. I Norge får du full tillit fra første dag, og du mister den like fort hvis gjør noe galt, sier Qais.

– At han kom og fortalte om mistankene han hadde til Samir, at han ga informasjon til Taliban, ble kanskje sett på som etniske gnisninger. Qais er tadsjiker og Samir er pashtuner. Kanskje handlet det om mangel på kulturell forståelse blant de de norske offiserene, sier Simen Sætre om hendelsen som utspilte seg vinteren 2011.

Dårlig engelsk. Fortellingen om Qais Wahidi er ikke bare historien om avsløringen av en som jobbet for Taliban og som til slutt ble pågrepet. Det handler om en ung mann som i slutten av tenårene så de vestlige soldatene rulle inn i Afghanistan. I butikken han drev sammen med broren sin, lurte Qais på hva som skjulte seg bak dørene på de pansrede kjøretøyene. Han hadde lyst til å bli en del av det han mente kunne være gjenoppbyggingen av landet, og det var muligheter for å tjene godt. I 2006 stilte han til jobbintervju for å få jobb som tolk for ISAF.

– Jeg kom ikke inn på de studiene jeg ønsket, forklarer Qais om veivalget som snudde livet på hodet.

– Engelsken min var på det tidspunktet dårlig så jeg trodde aldri jeg skulle få jobben, forteller han.

Qais tilegnet seg etterhvert en viktig rolle i G2-staben som jobbet med etterretning i Faryab-provinsen i Afghanistan. 

Qais varslet om en muldvarp. Kanskje han egentlig er en ukjent helt (Simen Sætre)

Han var bindeleddet mellom de utenlandske soldatene, de lokale sjefene i den afghanske hæren, og den kulturelle kodeknekkeren som skulle sørge for informasjon og skape større forståelse for landet de opererte i.

Anerkjennelse. – Befolkningen i Mazar e-Sharif kalte alle de utenlandske soldatene for «amerikanere» – uansett hvor de kom fra. Jeg skjønte fort at de var store forskjeller mellom soldatene, sier Qais.

Den unge afghaneren ble stadig viktigere for de utenlandske soldatene, noe attestene til Qais vitner om.  

 «Etter som årene gikk, ble attestene lengre. De vektla i stadig større grad Qais' rolle ikke bare som tolk, men også som kulturell rådgiver.
«Han har fungert som min guide til afghansk kultur» (utdrag fra Tolken)

Sitatet er Simen Sætres stemme i boka og referer til en av offiserene som roser Qais for jobben som tolk. Det er Simen Sætre som etter utallige samtaler med Qais, har skrevet den tidligere tolkens historie. 

 Forsvaret hadde en plan for hvordan de skulle få alt av materiell hjem, men ikke hvordan de skulle ta seg av oss som ble igjen. (Qais Wahidi)

Sætre forteller også at han har gått opp løypa for å finne ut om Qais forståelse av sin rolle, det han var vitne til og deltok i, i størst mulig grad sammenfaller med det som kan sjekkes. Sætre snakket med flere offiserer som kunne bekrefte Qais historie.

 – Det har vært viktig for meg å få bitene på plass. Det har ligget i bakhodet siden jeg sluttet som tolk etter flere år i en norsk avdeling. Det begynte å tynge, sier Qais.

–  Qais varslet om en muldvarp. Kanskje han egentlig er en ukjent helt, sier Sætre

– Forsvaret hadde en plan for hvordan de skulle få alt av materiell hjem, men ikke hvordan de skulle ta seg av oss som ble igjen, sier Qais oppgitt og fortsetter.

– Jeg var bevisst på risikoen det innebar å være tolk. Jeg har vokst opp med krig, jeg har sett lik og våpen, og jeg var ikke redd. Og i Nord-Afghanistan var ting rolig i 2006. De få eksplosjonene som hendte, var sør i landet.

– Likevel hadde jeg aldri regnet med at jeg i løpet av noen år ville oppleve at arbeidsgiveren min ansatte noen fra Taliban.

– Den risikoen tok jeg aldri, sier Qais.

Fremste linje. Simen Sætre mener Norge og Forsvaret bør trekke lærdommer fra krigen i Afghanistan. Bruken av tolker var ikke alltid gjennomtenkt og bakgrunnssjekken av og til sviktende. Enkelte tolker fryktet for sitt eget liv for de ble sett på som landsforrædere.   

 – Det kan virke som veien ble litt til mens Forsvaret gikk den. Noen fikk uniformer, andre ikke, noen hadde våpen, mens andre var ubevæpnet. Kontraktene var ulike fra sted til sted, og person til person, sier Simen Sætre.  

Taliban hadde noen på innsiden, flere enn Samir (Qais Wahidi)

Kritikken fra journalist og forfatter Sætre understøttes av blant annet utredningen «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001-2014» fra 2016. Der heter det blant annet:

 «Tolkene måtte ofte være med i fremste linje i operasjoner. Dette førte til ad-hoc løsninger med uniformering og bevæpning til selvforsvar av afghanere, uten at praksisen var klarert sentralt. I kraft av sin posisjon og funksjon besitter tolkene stor kunnskap om intensjoner, vurderinger og operasjonsmønster til de forskjellige militære og sivile aktørene. Dette var en utfordring som norske myndigheter måtte ta høyde for under operasjonen i Afghanistan og etter den ble avsluttet. Norske styrker erfarte at informasjon ble lekket til opprørerne.»

– Det kunne komme telefoner fra Taliban, der de sa: Så dere planlegger en operasjon i våre områder i morgen?
– Taliban hadde noen på innsiden, flere enn Samir, og viser til at det var flere enn ham som ble anholdt i forbindelse med samarbeid med Taliban, sier Qais.

Anholdt. Etter at Qais Wahidi fikk innvilget asyl i juni 2013 så har han ofte stilt seg spørsmålet om Samirs handlinger kan ført til at folk ble drept.

Kunne våre folk ha mistet livet på grunn av lekkasjer? Man kunne tenke på den og den operasjonen. Der en veibombe ble plassert for å ramme oss, eller en talibaner skjøt mot oss. Kunne han ha fått et tips? Det norske systemet var satt i forlegenhet. Nordmennene hadde ansvar for å skaffe tolker til opptreningslaget, men nå viste det seg at de hadde feilet. De hadde ansatt feil folk. Dette var ikke blitt oppdaget før etter et halvt år, tross alle sikkerhetssystemene deres, og tipset jeg hadde gitt dem. (utdrag fra Tolken) 

– Jeg vet at han ga informasjon til Taliban, sier Qais.

– Ifølge dommen han fikk i en afghansk rett ga han beskjed når ISAF-soldatene skulle ut på operasjoner, men ifølge rettspapirene hevder han selv å bli tvunget av Taliban, forklarer Sætre.

– Det er bare tull, han gjorde det frivillig, sier Qais som levner det afghanske rettssystemet lite ære.

– Jeg visste at han var en skikkelig talibaner hvor jobben hans var ikke å vise følelser, men noen ganger klarte han ikke å undertrykke dem, sier Qais

Frykter framtiden. Helst skulle Sætre tatt med seg Qais Wahidi til Afghanistan i forbindelse med boka. Det får han ikke lov til på grunn av at han er innvilget asyl på bakgrunn av sin egen sikkerhet. 

Jeg ville være en del av den gruppen mennesker som var med på å bygge Afghanistan. (Qais Wahidi)

Qais er heller ikke sikker på om han ønsker det eller hadde turt det. Det er ikke sikkert han noensinne kommer tilbake til hjemlandet. Det vil ta flere generasjoner før landet hans går i riktig retning, tror Qais.

– Her i Norge har vi heldigvis ikke like mange idioter som bare ønsker å ødelegge. I Afghanistan kunne man bruke et halvt år på å bygge en skole for så å se den bli ødelagt på fem minutter av fire folk med en bensinkanne.

– Livet i Norge er bra, men i utgangspunktet var det ikke noe jeg ønsket meg. Jeg ville være en del av den gruppen mennesker som var med på å bygge Afghanistan.

PS. Samir, som har fått et fiktivt navn i boka, hevder han ble tvunget til å samarbeide med Taliban. Han sonet rundt tre år og er nå en fri mann, forteller Simen Sætre som har vært i kontakt med afghaneren. Han ønsker å komme til Norge.

– Hvis han får asyl eller opphold her så flytter jeg, sier Qais Wahidi.

***

Han forteller at det ble innført ytterligere tiltak i etterkant av hendelsen, der ifølge Moen tre tolker ble forsøkt anholdt. Det gikk blant annet på hvem og i hvilken grad det ble gjort tilgang på informasjon overfor tolkene, sier Moen.

Ifølge oberstløytnanten blir det bare spekulasjoner om noe lignende kan skje i framtiden; at man ansetter utro lokale tjenere. 

– Vi har hatt gode rutiner. En militær avdeling er opptatt av sikkerhet, noe som også går på bruk av lokale tolker enten det i Afghanistan eller Irak. I tillegg må Forsvaret og hver enkelt avdeling også treffe tiltak ut fra lokale forhold, sier Moen.