Den gamle mannen lukket øynene og kjente vinden røske i håret. Han dro hånden gjennom manken, åpnet øynene igjen, og sendte et blått skråblikk på barnebarnet sitt bak rattet.
Det var Erlend som hadde insistert på at de skulle leie jeep.
– Var det ikke jeep du kjørte sist du var i Normandie, farfar?, hadde han glist. Og så hadde det blitt jeep, selv om Karsten, den gamle mannens sønn, hadde protestert og furtet nokså lenge; han ville kjøre Toyota.
– Hvor er det vi skal, egentlig?», kom det, lettere irritert, fra Karsten i baksetet; han måtte rope over motvinden.
–Vent og se, hoiet Erlend muntert bak rattet.
I det harde baksetet ble Karsten sittende og betrakte faren sin. Det hvite håret, skuldrene som ristet når Erlend fikk ham til å humre. Og det store fødselsmerket i nakken, som han selv også hadde. Storkemerket, hadde moren hans kalt det. Der stoppet også all likhet mellom ham selv og faren, hadde han ofte tenkt, og det hadde moren også sagt noen ganger.
Men han hadde trodd at han kjente faren sin. Disse siste dagene hadde han sett sider ved gubben som han ikke kjente igjen. Det var som om gamlingen hadde vokst flere centimeter. Han var rak i ryggen, det glitret i øynene hans, han lente seg framover når han snakket.
Faren, som i alle år hadde ruslet til jobben sin på fabrikken. Som var rolig og lut og litt taus, kanskje på grensen til det kjedelige. Som kunne brøle i søvne iblant, som om han var plaget av fæle mareritt, og som noe blek satt ved frokostbordet dagen etter og benektet det. Det var vel de eneste gangene han kunne huske å ha sett faren ute av balanse, disse morgenene da han og søsteren ikke hadde gitt seg, når de hadde fortsatt å spørre ham; om disse marerittene, da kunne faren bli rød i ansiktet og hard i blikket og be dem om å for guds skyld slutte å mase.
Faren, som motstrebende hadde blitt pensjonist og jevnlig hadde blitt med moren til Syden, og til og med på en og annen bingokveld, selv om han alltid måtte hvile lenge etterpå. Faren hadde liksom gjort alt riktig bestandig. Og nå satt Karsten her og lurte på hvorfor han følte at han aldri hadde forstått ham, og aldri hadde kjent ham.
Karsten hadde vært bekymret for faren da moren døde; hadde vært helt sikker på at han kom til å falle sammen. Etter at gubben pensjonerte seg, var det hun som hadde holdt ham oppe. Det var i alle fall det Karsten og kona hans hadde tenkt. Det var moren som holdt samtalen i gang, som strøk skjortene til gubben og passet på at han kom seg til Syden, og spiste nok grønnsaker. Så da gubben ble alene i det store huset i Nord-Norge, hadde Karsten og kona overtalt ham til å flytte hjem til seg, til sokkelleiligheten i det store huset deres. Nåja, når sannheten skulle sies: gubben hadde nektet, og ikke vært til å rikke. Inntil Erlend tok en prat med ham.
Erlend, sønnen til Karsten, dette fyrverkeriet av en gutt, som han aldri riktig hadde greid å verken styre eller oppdra. Han hadde ringt gubben, selv om Karsten hadde bedt ham la være.
Og så hadde gubben ombestemt seg. Hele den lange veien fra nord til sør hadde han flyttet; hadde kommet ruslende langsomt av Hurtigruta, etterfulgt av to gamle kofferter og en pakksekk.
«Gubben, som hadde vært så gebrekkelig på sydenturene at moren hadde bestilt rullestol til ham på flyet, var plutselig ikke til å stoppe»
Planen var vel at de skulle passe på medisinene hans, stryke skjortene hans og passe på at han spiste nok grønnsaker. Men så ble alt annerledes.
Karsten mønstret den ivrig gestikulerende unge mannen bak rattet. Det blonde håret hans strittet til alle kanter, og nå lo han mot farfaren igjen, som satt der ved siden av ham med den samme, uregjerlige manken, bare hvit. Erlend hadde kommet hjem etter førstegangstjenesten i fjor, rett etter at gubben flyttet inn i sokkelen. Og før noen riktig skjønte hva som skjedde, hadde han flyttet inn til farfaren der nede i leiligheten. Som to glade ungkarer, med nesten seksti år mellom seg, var de plutselig blitt romkamerater.
Planen hadde jo vært at gubben skulle spise oppe med Karsten og kona. I stedet begynte han å kokkelere selv der nede i sokkelen, hadde middagen klar til Erlend når han kom hjem fra jobb. Så begynte gubben og Erlend å gå i fjellet sammen. Til jul kjøpte Erlend fiskestang til gubben, og det gikk opp for Karsten at faren hadde vært lidenskapelig sportsfisker som ung. Hvorfor hadde han aldri sagt noe om sånne ting? Gubben, som hadde vært så gebrekkelig på sydenturene at moren hadde bestilt rullestol til ham på flyet, var plutselig ikke til å stoppe. De to satt bøyd over kartene til Erlend til langt på natt og planla turer, og nektet å høre på Karsten og kona, som advarte mot overanstrengelse og det som verre var.
Første gang Karsten hadde vært nede i sokkeletasjen etter at Erlend flyttet inn der, hang medaljene til gubben på veggen. Ved siden hang et ungdomsbilde av en ung mann som ikke kunne være noen annen enn faren i uniform, et bilde Karsten aldri hadde sett før.
– Hvorfor henger disse her? hadde han spurt. Gubben var ute, bare Erlend var hjemme.
– Fordi de skal synes, hadde sønnen hans svart. Karsten hadde ikke visst hva han skulle si til det, kjente bare på en irritasjon han ikke riktig forsto. Han ble stående og betrakte medaljene i smug, lurte på hva de var for. Den unge mannen stirret ned på ham fra bildet i svart-hvitt, det var noe rampete over smilet hans som han ikke gjenkjente.
Hva var det som hadde skjedd med ham? Det var neimen ikke stort han visste. Moren hadde gitt ham stående ordre om at de aldri skulle spørre faren om krigen, for det var ikke bra for ham å snakke om sånt.
Men for mange år siden, da Karsten var tenåring, hadde det dukket opp en engelskmann hjemme hos dem. Fremmedkaren og faren hadde omfavnet hverandre som om de var nære venner, eller brødre, og øynene til faren hadde glitret, og alt dette var såpass uvanlig at Karsten hadde sittet sittet klint inntil koreapanelet i trappa den kvelden, og lyttet til de to mennene som satt og snakket sammen. Han hadde bare oppfattet bruddstykker av samtalen, fordi de snakket engelsk. Men han hadde skjønt at de snakket om Normandie. Så hadde plutselig moren kommet og oppdaget ham der han satt, og bryskt sendt ham i seng. Karsten hadde mistenkt henne for å overta plassen hans i trappa etter at han hadde gått.
«Moren hadde gitt ham stående ordre om at de aldri skulle spørre faren om krigen»
Normandie. Den gangen sa det ikke Karsten stort. Senere skjønte han at faren måtte ha vært med på invasjonen. Etter at engelskmannen hadde reist videre etter besøket, hadde moren motstrebende fortalt Karsten noe. At gubben hadde vært skoleelev da engelskmennene gjennomførte Lofotraidet i 1941. Og at han hadde blitt med et troppetransportskip tilbake til England, 16 år gammel. Så hadde han vervet seg til Hæren.
– Og nå snakker vi ikke mer om det, avsluttet moren.
Det fristet uansett ikke å spørre gubben. Han svarte jo aldri likevel. Men, til Karstens irritasjon og forundring: gubben snakket tydeligvis med Erlend. En kveld, før denne strabasiøse reisen hadde kommet i stand, hadde han kommet uforvarende på de to mens de satt nede i sokkelen, fordypet i samtale. Han så de bustete bakhodene deres i silhuett mot den store peisen som de visst alltid drev og fyrte opp i. De hadde ikke hørt ham komme. Han ville gi lyd fra seg, informere om at kommunen skulle sette ut nye søppelkasser og her kom han med grønne kompostposer, men han visste at da ville det bli taust. Og ett eller annet fikk ham til å bli stående, dørgende stille, og høre på faren lavmælt fortelle om den gangen. Han snakket om Europa, om invasjonen, om Frankrike. Karsten hadde stått der med åpen munn og knapt våget å puste, og visste at han ikke burde være der, det føltes ikke helt bra. Samtidig strakte han hals, gubben snakket lavt, og det var ikke så lett å høre. Men han kunne høre Erlend klart og tydelig.
– Hva med jenta, da, farfar?, spurte han.
Gubben var stille lenge. – Vi var bare en uke på det stedet, vet du. Hun glemte meg nok dagen etter at jeg dro.
Karsten kunne ane at Erlend smilte. – Det tviler jeg sterkt på.
Gubben beveget på seg i sofaen, men forble taus. Karsten hørte Erlends stemme på nytt:
– Ville hun ha funnet deg igjen, da, hvis hun hadde prøvd?
Gubben ristet på hodet igjen. – Nei. Vi måtte plutselig dra, det var grytidlig på morgenen. Jeg fikk aldri tatt farvel, vet du. Ikke gitt henne adressen, ingenting.
Erlend så ut til å fundere på noe. – Men hva om hun har tenkt på deg, da, i alle disse årene? Har du aldri vurdert å reise tilbake?
Gubben sukket. – Jeg ville jo. Så møtte jeg – farmor. Gubben fikk plutselig et voldsomt hosteanfall, og Karsten benyttet anledningen til å gli baklengs gjennom den åpne døra til gangen. Vel inne i sin egen stue sto han med rynket panne og prøvde å forstå. Hvorfor var det aldri noen som fortalte ham noe?
Det var dagen etter den samtalen at Erlend hadde kommet opp med den ville ideen om reisen til Normandie. Karsten fnøs for seg selv, der han satt i baksetet. Det var bare så vidt han selv hadde fått bli med. De hadde ikke villet høre på noen av argumentene hans om hvorfor det fornuftige valget var og ble å holde seg hjemme. Til slutt hadde han måttet ta med kona ned i sokkelen for å være med på en alvorsprat med de to. Erlend pleide å høre på moren, og hun hadde forklart dem det åpenbare; at på en så lang og anstrengende tur for farfar, måtte Karsten være med. For sikkerhets skyld. Karsten kunne fortsatt huske det resignerte blikket de to, hans egen far og hans egen sønn, hadde sendt hverandre, før Erlend hadde trukket på skuldrene og nikket.
Skallen til Karsten kjentes kald og forblåst i jeepen. Nå angret han, sant å si, litt på hele turen. For hva hadde de egentlig gjort disse dagene? Han visste ikke helt hva han hadde forventet, men det var ikke dette. Første dag hadde de tilbragt flere timer på en kirkegård. Gubben hadde åpenbart ikke villet ha ham med inn, for han hadde bedt Karsten om å passe på jeepen på parkeringsplassen.
De siste par dagene hadde de dratt rundt på steder som var fullstendig intetsigende for Karsten. Gubben hadde gått omkring, rak i ryggen i den mørkeblå jakka Erlend hadde skaffet ham, med medaljene, sirlig pusset, på brystet. På hodet hadde han den samme gamle bereten fra England som på bildet på veggen i sokkelen. Den hadde han tydeligvis ruget på i alle disse årene.
«De siste par dagene hadde de dratt rundt på steder som var fullstendig intetsigende for Karsten»
Men det som stresset Karsten mest, var alle disse menneskene; det være seg franskmenn, engelskmenn eller amerikanere, som kom bort, stimet rundt dem, tok gubben i hånden, takket ham. Erlend sto bak farfaren, ofte med en hånd lett på skuldra hans. Karsten følte helst for å trekke seg unna, og måtte innrømme overfor seg selv at alt dette her, det strevde han med. Faren, som knapt hadde orket å snakke med folk på bingokveldene. Det var som om det var en fremmed mann som var med på denne reisen.
GPS-damen sa noe, og Erlend svingte inn på en mindre, humpete vei.
– Hvor er det vi skal, egentlig?» Jeepen ristet og humpet, og Karsten begynte å bli grundig lei av dette her.
Erlend snudde seg mot ham og gliste. – Farfar har gamle kjente her, sa han muntert.
– Hadde gamle kjente, rettet den gamle mannen ham. – Det er lenge siden.
– Hvem da? Karsten måtte rope. – Jeg hører ingenting i denne bråkebilen!
Det var Erlend som svarte. – De måtte stoppe her i en ukes tid da de rykket fram nordover i ´44. Det var noen reparasjoner, var det ikke det, farfar?
Den gamle mannen svarte ikke.
– Javel? Karsten strakte hals.
– Det var en fransk familie som tok dem inn, forklarte Erlend.
Han sa det med den største selvfølge. Karstens underleppe sank et lite hakk. Hvorfor var det aldri noen som fortalte ham noe?
En håndfull flekkete, forvokste kyr betraktet dem med mild interesse, idet de nærmet seg en husklynge som så ut til å ha stått der siden Napoleons tid. Den gamle mannen satt med en hånd på brystkassa, som for å roe ned bankingen der inne, idet Erlend svingte inn på tunet mellom tre gamle steinhus. Store rosebusker kantet bulkete vegger. En mann sto der på gårdsplassen, med en hund ved beina.
Den gamle mannen rynket brynene, idet Erlend stoppet bilen. Det var noe merkelig kjent ved mannen på tunet. Med det blonde håret og de blå øynene så han ikke særlig fransk ut.
Mannen løftet armen og kom gående mot dem med et spørrende smil. – Bon jour!
Da farfaren ikke sa noe, spurte Erlend, på brukbar fransk: – Unnskyld at vi forstyrrer. Vi ser etter Amelía. Er hun her?
Mannen så på ham med tydelig forbauselse. – Amelía? Dere er her for å treffe Amelía?
Den gamle mannen og Erlend nikket unisont.
Franskmannen bet seg i leppen. Han gransket de tre ansiktene i bilen, stoppet opp ved de bedende øynene til den gamle mannen. Så ristet han nesten umerkelig på hodet.
– Beklager, sa han, og han hørtes ut som om han mente det. – Dere kommer nok dessverre for sent. Mor døde i fjor.
Franskmannen sto og så etter jeepen som langsomt kjørte ut fra tunet hans, og kjente på en klump i brystkassa. Skuldrene til den gamle mannen hadde begynt å riste, idet de hadde takket og kjørt. Mon tro hvor han hadde kjent mor fra. Han skulle ha spurt dem.
Mannen stusset plutselig. Så pussig – nå så han at alle i jeepen hadde et sånt merke i nakken som han selv hadde. Idet jeepen forsvant bak hønsehuset, så han at mannen i baksetet lente seg fram, liksom nølende, og legge en hånd på skuldra til den gamle.
Franskmannen lukket øynene et øyeblikk, og strøk en hånd gjennom det bustete håret.
