Slik begynner Unni Lindells nyeste bok «Dronen». En mann står inne i en nedlagt militærleir
og sender en drone utover et mørkt skogområde.
Han filmer. Klokka er 21.35, det er fredag 16. juni,
17 varmegrader og straks solefall. Grantoppene er
brannfarget av de siste solstrålene, en skarp strek skiller det oransje fra det svartgrønne. Så får han
øye på en ensom kvinne i et telt.
– Her ligger «dronefabrikken», sier forfatteren og peker, hun står i det gulnende gresset,
foran gjerdet til leiren – midt på lyse dagen. Etter
mørkets frembrudd synes hun atmosfæren blir i
overkant uhyggelig, dypt inne i skogen.
– Å dra hit på kvelden? Nei det tør jeg ikke!
Hun sier hun dykker ned i sin egen psyke når
hun skriver. Opplever hvordan det er å telte i
svarte skoger, løpe fra drapsmenn og klare å overleve. I fantasien – men for Lindell blir alt like sant
som om det var virkelig.
– Skal jeg skrive en fortelling som leserne tror
på, må jeg tro på den selv. Og det er ikke så vanskelig: Jeg var livredd for å ligge i telt da jeg var
liten, redd noen skulle hugge meg i hjel gjennom
den tynne teltduken, sier hun og ler.
Løs kanon. Handlingen i «Dronen» kom til
henne i et «syn», på hytta på Sørlandet – mens
mannen hennes, Per Christian, holdt på med å fly dronen sin. Det var også han, med solid
heimevernsbakgrunn, som viste henne den nedlagte militærleiren i Maridalen.
Cato Isaksen, Lindells lengstlevende romankarakter, har drevet skytetrening med politiet
ved Skar. I forrige bok ble politikvinnen Marian
Dahle, Cato Isaksens kollega, «forfremmet» til
å inneha hovedrollen. Hun henger fortsatt med
i «Dronen».
– Marian Dahle er en «løs kanon». Hun er
tøff, men sårbar og bruker til tider utradisjonelle metoder i jobben. Sammensatte mennesker, som ikke bare er sympatiske, er mest
spennende å skrive om. Det tror jeg leserne også
synes.
Fiksjonsoppussing. I Lindells krimunivers
foregår det mye bak fasadene, både i mennesker
og bygninger. Hun har tilbrakt en del tid ved
Skar for å fange opp detaljer. Ikke minst ved å
prøvekjøre droner. Den nedlagte militærleiren
er delvis beskrevet slik den er i virkeligheten, i
tillegg er flere bygninger diktet opp.
– «Fabrikken» som leverer droner til de
norske spesialstyrkene ligger her. Og garasjen
der drapsmannen holder til, skimtes like bak.
– I fiksjonen kan jeg ta meg
friheter, så dermed har jeg «pusset opp»
og lagt til noen bygninger. Jeg
skriver jo eventyr for voksne.
Forfatteren guider oss rundt i
sitt krimunivers. Vi startet ved Tåsen-senteret, der et av ofrene bor i de gule femtitallsblokkene like ved. Herfra er
det kort vei til Maridalen. Vi har kjørt forbi det
svarte tjernet, sauebondens gård og kornåkeren
– beskrivelsene i boken stemmer, fra synsvinkelen til den gufne «dronemannen». Han ser
skogen og rapsjordet. Så ser han teltet og kvinnen. Flere år tidligere har en annen kvinne blitt
drept her.
Ville til Afghanistan. Mysteriet har forgreininger til Forsvarets oppdrag i Afghanistan.
– Jeg visste en del om hovedstaden Kabul,
siden jeg har gitt penger til et bibliotek der.
Resten er research.
Da den ene sønnen til Unni Lindell for en del
år siden ville tjenestegjøre i Afghanistan, satte
hun foten ned.
– Det virket alt for farlig. Jeg punget heller ut med sivil pilotutdannelse for at han skulle la
være å dra – og det var jammen ikke billig.
Hun har tenkt mye på alvoret i å reise til en
krigssone. Sønnen jobber i dag som pilot i Norwegian, han dro aldri til Afghanistan.
– Men jeg synes vi skal ha et sterkt forsvar og
er glad for at begge sønnene mine gjennomførte
førstegangstjenesten. De hadde stor nytte av
det. Og de redde opp sengen sin selv da de kom
hjem!