Denne reportasjen sto første gang på trykk i Forsvarets forum nummer tre i 2015. Vil du vite hvor det er samlivskurs i 2018? Se lenger ned i artikkelen.
– Først skulle vi støtte den humanitære flygingen til Irak. Det ble ikke noe av. Så kom hjelpesendingene til Vest-Afrika. Men veldig mye var usikkert. Ingen virket å vite når vi skulle dra, eller hvor lenge vi blir borte. Jeg vet om flere som har valgt ikke å si for mye hjemme, sier kaptein Gunnar.
Han jobber som teknikker på transportflyene til Forsvaret.
– Du sier ikke alt til meg, heller, sier kona Anne Katrine.
– Nei, jeg venter som oftest. Eller så lar jeg være. Det tar så mye energi, forklarer han.
– Jeg forstår hvorfor. Og barna velger vi å skjerme, sier hun.
– Så barna har ikke visst om du skal reise?
– Nei. De er for små. Jeg smiler og vinker hver morgen – uansett. Så drar jeg når jeg må. De merker uansett ikke om jeg er i utlandet eller på øvelse her hjemme, sier han.
Samlivsverktøy. 16 par sitter langs pulter og ser på en plansje på storskjerm. Familieterapeut Toril Stevnebø har listet opp utfordringer som møter forsvarspar: kveldsjobbing, øvelser, beordring, risiko, seiling, samfunnets reaksjoner, pendling og utenlandstjeneste. Parene er på samlivskurs, på Hurdalsjøen hotell- og konferansesenter – i regi av Modum Bad, som har drevet samlivskurs for Forsvaret siden 2004. Drøyt 1400 par har gått kursene. Kriteriet for å delta er at en av partene jobber i Forsvaret. I noen tilfeller jobber begge der, og ansatte som skal eller har vært i internasjonal operasjon, prioriteres.
– Behovene er veldig ulike, forteller familieterapeut Per Bjørnar Halås, også han fra Modum Bad.
– For mange er det viktig å avklare forventninger, ikke minst med tanke på internasjonale operasjoner. Hva forventer den som er hjemme? Og hva med den som kommer hjem?
– Det vi tilbyr, er verktøy for å takle hverdagen – som par og familie, sier Toril Stevnebø.
– Det som går igjen når det gjelder par fra Forsvaret, er mangelen på forutsigbarhet, sier Halås.
– Enten det dreier seg om kommunikasjon eller forholdet til svigermor.
Møttes på marsj. Deltakerne får en oppgave. Alle har seks lapper. De skal skrive seks ord som knytter dem sammen. Så skal parene bli enige om tre. Tina Mjelde og Per Ove Nordli velger fire: trygghet, kjærlighet, tillit og nærhet.
– Vi hadde mange av de samme lappene, sier hun.
– Men så er vi også ganske like.
De møttes på Nijmegen-marsj for ti år siden, og pratet i 16 mil. Mjelde, som jobber i politiet, kaller familiepolitikken til Forsvaret enestående.
– Jeg er «Nato-unge», far var offiser. Forsvaret tok godt vare på oss da jeg var liten, og sånn føler jeg at det er nå også. Da Per Ove dro til Afghanistan, var det både informasjonsmøte og telefonnummer jeg kunne ringe. Og vi blir sendt på samlivskurs. Ingen andre i offentlig sektor har noe lignende, sier hun.
– Hvorfor er samlivskurs viktig for dere?
– For å få bekreftelser på hvorfor vi har det bra sammen, sier Nordli.
Også han jobber i transportflymiljøet.
– Og så er det deilig å ha en helg hvor vi bare kan være opptatt av oss selv, sier hun.
– Hvordan opplevde du å ha Per Ove i Afghanistan?
– Det var utenfor min komfortsone, det skal jeg innrømme. Jeg var jo bekymret. Selv om han stort sett var i leir og ringte hjem nesten hver dag, sier hun.
Nordli var teknisk sjef i det norske transportbidraget.
– Afghanistan var på mange måter greit å forholde seg til. Vi visste hva vi gikk til, når vi dro og hvor lenge vi var borte – og det gjorde også de som var hjemme. Da er det verre nå, det er snakk om flere oppdrag – men vi vet veldig lite.
– Så Afghanistan var mer forutsigbart?
– Ja. Usikkerheten i avdelingen er blitt større, og det påvirker oss som ansatte. Flere har snakket om å slutte, sier han.
Søkte seg tilbake. Anne Katrine og Gunnar har tatt på treningstøy. De benytter sjansen til å løpe sammen når de er på samlivskurs.
– Egentlig er vi det jeg kaller superplanleggere. Men det er ikke mulig nå, sier hun.
For to år siden gikk avdelingen hans over til skift. Nå jobber han noen ganger kveld. Hun er barne- og ungdomsfysioterapeut, men har redusert stillingen sin.
– Uforutsigbarheten handler om økonomi, også, sier han.
– Først skulle Vest-Afrika-oppdraget være en operasjon. Så ble det definert som tjenestereise.
Det har en del å si økonomisk. Og da dukket spørsmålet opp igjen: Er det verdt det?
– Har du vurdert å slutte?
– Ikke nå. Jeg er glad i jobben min og har gode kolleger. Og jeg har allerede vært ute et par år. Jeg jobbet i Avinor frem til 2009, men tekniker-oppgavene skulle settes bort, og det ble mer jobbing på kontor. Da søkte jeg meg tilbake til Forsvaret i stedet.
