Tilbake på den nederlandske øya, ved innseilingsleden til Antwerpen, står kommando- og spesialsoldat Robertsen med dype fotavtrykk i sanden. Minner og bilder fra 1. november 1944 dukker opp i hodet da han betrakter Den eng- elske kanal, den langstrakte stranden, formasjonene og kjenner på det å være tilbake.
Her stormet han og soldatkollegene opp av det kalde vannet og mot nazistene mens kuler og granater haglet mot dem. Det var is i vann- kanten, litt snø på bakken og et ufyselig vær.
70 år etter er det nesten helt stille, varmt og solskinn. Noen bader faktisk, vannet holder hele 15-16 grader.
– Vi gjorde vårt beste, og det holdt, sier Robertsen. Han flyktet sammen med Bjarne Dreyer fra Henningsvær i Lofoten til England som 17-åring i 1941 for å bli soldat. Her ble den generelle utdanningen avløst av tøff trening for å bli kommandosoldat. Tre år senere sto han med begge beina plantet i frigjøringen av Nederland og resten av Europa.
Vi gjorde vårt beste, og det holdt
Respekt. På den nederlandske øya har Robertsen blitt fulgt av norske soldatveteraner og spesialsoldater av i dag. De har erfaring og fartstid fra vanskelige operasjoner i Libanon, Bosnia, Kosovo, Afghanistan og Syria.
I Nederland har de fotfulgt hverandre, gått arm i arm og sammen fordelt inntrykkene fra de mange seremoniene som de har deltatt i. Alle for å ære veteranen Robertsen – og ikke minst også andre veteraner fra land som Canada, Storbritannia og Belgia.
Og så har de hatt så mye å prate om.
– Disse gutta har jeg virkelig respekt for. De har stått på for landet vårt – de også, sier Robertsen, og henviser til spesialsoldater som blant andre Lars Kristian Lauritzen, Frode Sing- stad og Tommy Olsen. Respekt hadde også tyskerne da de så «The green devils» storme stranden. Opp av tyske stillinger strømmet de, med hendene over hodet - livredde for å bli likvidert av spesialsoldatene med de grønne beretene.
– Hadde jeg vært ung nå, ville jeg vært soldat på Rena, erkjenner 91-åringen.
Hadde jeg vært ung nå, ville jeg vært soldat på Rena
Mot. Tidligere denne dagen har Robertsen og resten av følget i Forsvarets veteranprogram sørget for å bekranse det norske monumentet på strandpromenaden i Domburg, bare 100 meter fra strandkanten.
Dagen etter står 91-åringen og vinker i gatene i den lille småbyen Westkappele. Det var her landgangsbåtene kom inn, det var denne byen som ble befridd først, før de satte kursen nordover mot Domburg om lag ti kilometer unna.
Denne dagen er det opptog og minneseremonier langs nær sagt hele kysten av Nederland. I Westkappele ruller militærhistoriske kjøretøy forbi oss i gatene med soldater kledd opp slik de var i 1944. Robertsen reiser seg fra rullestolen, strammer seg opp og hilser til lua mens eimen av eksos blir tettere og tettere.
Nederlendere med innsikt og interesse for sin egen historie, har møtt opp. Da de ser Robertsen og medaljene hans, må de jo bare spørre:
«Var du med i annen verdenskrig? Var du med å frigjøre Westkappele? Virkelig!»
«Tusen takk for innsatsen din!»
Robertsen smiler, utveksler mange håndtrykk og anerkjennende nikk.
Han er sterk, og det trengs. Minnemarkeringene er mange og nå bærer det videre til en ny i Middelburg, der norske Salo Grenning sørget for at den tyske generalen på Walcheren overga seg. Grenning er nok mer kjent som tegneren Pedro i VG.
Ansvar. Det er anerkjennelse lang vei, nikk, heder og varme håndtrykk. Ganske så langt fra virkeligheten Robertsen har opplevd på hjemmebane – inntill han en dag ble invitert til å gå først i 17. mai-toget i Porsgrunn. Det var tidlig på 2000-tallet.
– Da først kunne far heve brystet og vise sin stolthet over hva han var med på. Da først fikk far den anerkjennelsen han fortjente å få, forteller sønnen Kjell Robertsen – som selv opprinnelig nektet å gjøre militærtjeneste fordi Forsvaret ikke ga faren den anerkjennelsen sønnen syntes han fortjente.
Selv er Kaare Robertsen tydelig på at innsatsen og kampene kostet – også for ham selv. Inntrykkene var mange etter krigen, særlig var det psykisk slitsomt i ettertid.
– Heldigvis traff jeg en flott kvinne som valgte meg som ektemann kort tid etter krigen.
– På dagen tre år etter at jeg sto på stranda i Nederland sa Ruth ja til meg. Det har reddet meg, uten tvil, forteller Robertsen.
