Meninger

VÅPENSTØTTE: Storbritannia er blant dem som støtter Ukraina på ulike måter. Her er president Volodymyr Zelenskyj sammen med Storbritannias statsminister Boris Johnson før et møte i Kyiv 17. juni.
VÅPENSTØTTE: Storbritannia er blant dem som støtter Ukraina på ulike måter. Her er president Volodymyr Zelenskyj sammen med Storbritannias statsminister Boris Johnson før et møte i Kyiv 17. juni.

Zelenskyj må skjerpe seg - det må partnerne hans også

Den ukrainske presidenten er som en «duracell-kanin», og har med sin fantastiske energi og store mot ikke bare vunnet våre hjerter, men også vunnet den viktige informasjonskrigen – så langt.

Publisert

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Volodymyr Zelenskyj beveger parlamentarikere og pleier statsoverhoder i vennligsinnede land i et imponerende tempo. Med effektivt valg av smigrende innslag i sine appeller gir han sitt budskap om at ukrainerne ikke bare kjemper for egen selvstendighet og egne samfunnsverdier, men for alle demokratiers skjebne, egentlig – demokratienes verdigrunnlag trues av en felles fiende, det autoritære og aggressive Russland.

Hans talent som komiker og som liksom- president i eget TV-show før han, med avgjørende hjelp fra en styrtrik oligark, ble ordentlig president i 2019, viser seg å ha gyldighet også på krigens scene. Han spiller partituret uten X og B, og har til nå fått begeistret applaus i de fleste parlamenter, med påfølgende stor giverglede i form av våpen og finansiell støtte.

Diplomatiske kretser

Et EU-medlemskap lyser som et Soria Moria i det fjerne. Der et statsoverhode nølte med å følge opp etter Zelenskyjs tale til parlamentarikerne, nemlig i Tyskland, lot Zelenskyj sin ambassadør, Andrij Melnyk, svinge pisken over forbundskansler Olaf Scholz og hans nølende ministre med en språkbruk som er hinsides det man venter i diplomatiske kretser.

Invektivene ble så voldsomme etter hvert at ambassadøren ble kalt hjem (les: utvist). Zelenskyj beklaget, prøvde å «gjemme» ambassadøren til Tyskland blant fem-seks andre hjemkallinger, blant annet ambassadøren til Norge, men utnevnte ganske raskt den eder- og gallespyende Melnyk til viseutenriksminister.

Det hører med til historien at den første handling Melnyk foretok seg på tysk jord etter å ha tiltrådt som ambassadør var å besøke en statue av den ukrainske helten fra 2. verdenskrig, nasjonalisten og frihetskjemperen – og fascisten - Stepan Bandera. (Bandera er et fy-navn i dagens Russland, blant annet som følge av massiv bruk i Putins propaganda. Da Russland annekterte Krimhalvøya i 2014 uttalte Putin at Russland reddet halvøyas innbyggere fra de nye ukrainske lederne, som han sa er de ideologiske arvtakerne til Bandera, som var Hitlers medhjelper under 2. verdenskrig. Sic.)

Dagens stridskonsepter

Zelenskyj ber konstant om mer våpen. Så mye er nå overført at det begynner å merkes i giverlandenes beholdninger. Etter at ca. 7000 Javelin panservernvåpen er sendt til Ukraina, ropes et varsko i den amerikanske militære ledelse om at resterende beholdninger av det effektive våpenet er blitt faretruende lave.

Produksjonslinjer for erstatning lar seg ikke stampe opp av bakken; den teknologiske og industrielle beredskap er svak her som på flere andre områder innen amerikansk våpenindustri.

Omstillingen fra tjue år med produksjon til en annen type krig, som i Afghanistan og Irak, til dagens og fremtidige stridskonsepter er ikke på noen måte gjennomført. Det brukes ulike stimulanser for å få fart på private forskningssentra, universiteter og teknologibedrifter. Mye er på gang, men man er langt fra i mål.

Dette gjelder ikke bare i USA; det gjelder i enda større grad i europeiske Nato-land. Ikke alle er like åpne som amerikanerne om slikt. Mengden av våpen som er gitt, kombinert med tilbakeholdenhet fra ukrainernes side om hvordan våpnene brukes, i hvilke taktiske sammenhenger, med hvilke resultater og tap etc er forhold som har vært til bekymring i giverlandene.

Slike tilbakemeldinger har bedret seg de siste ukene, og vi vet nå mer om de tapene ukrainske styrker lider i Øst-Ukraina, både i soldater og materiell.

Russiske krigsmaskin

Amerikansk og britisk etterretning måtte imidlertid si i fra før rapporteringen ble bedre. Zelenskyj har justert målsettingen for forsvarskrigen etter fremgang/tilbakegang på slagmarken.

Han var noe mer beskjeden i målsettingen før strømmen av våpen og finansiell støtte tiltok for alvor noen uker inn i krigen. Med den «slip of the mind» som USAs president har begått, om at krigsforbryteren og «slakteren» Putin ikke kan bli sittende ved makten – altså regimeskifte, slik det tolkes av de aller fleste, og i hvert fall av Putin – og forsvarsminister Lloyd Austin som har sagt at målet må være å desimere den russiske krigsmaskin så kraftig at den ikke kan brukes til angrep på nabostater i fremtiden, er Zelenskyjs retorikk endret.

Om han bare kan få levert tilstrekkelig med tunge og langtrekkende våpensystemer, med tilstrekkelig ammunisjon, skal russerne tvinges ut av ukrainsk territorium – hele Ukraina skal frigjøres, og han har ikke tatt forbehold ved den russisk-annekterte Krimhalvøya i målsettingen.

For ukrainerne er Zelenskyj sammenlignbar med hva Winston Churchill var for britene under 2. verdenskrig. Flosshatt og sigar har ikke Zelenskyj, men en militærgrønn T-skjorte og skjeggstubber gjør samme susen.

Les også: Kan Putin ty til atomvåpen?

Flyforbudssone og kampfly

Han tømmer gjerne giverlandenes våpen- og ammunisjonslagre, og hadde han ikke fått restriksjoner knyttet til leveransene av våpensystemer med den største rekkevidden – US’ HIMARS som kan levere presisjonsild ut til ca 80 kilometer – hadde han ganske sikkert brukt dem mot mål dypt inne på russisk territorium.

Zelenskyj har også ønsket seg flyforbudssone og kampfly, inntil han forsto at det var over streken.

Opptrapping til krig mellom Nato og Russland har ikke vært et hensyn Zelenskyj har tillagt særlig vekt. En karismatisk person som spiller på følelser og alle andre strenger som han tror kan gi effekt, har selvsagt også selv følelser – og at de av og til kan ta litt overhånd tilgir vi den tapre Zelenskyj.

Men i beslutningsprosesser som har langsiktige og alvorlige – ja, potensielt eksistensielle – konsekvenser, og ikke bare for ukrainerne og deres samfunnsform, men for hele verdens befolkning, må følelser legges til side. Det er rasjonelle beslutningsprosesser basert på den best tilgjengelige etterretningsinformasjon og kunnskap om de faktorer som virker inn på «krigens gang», på kort og lengre sikt, som må legges til grunn, og som vi bør se mer av.

Våpen, ammunisjon og finansiell støtte

Det er noe som skurrer hos meg når USAs president og Natos generalsekretær understreker at det er ukrainerne selv som må få avgjøre hva målet med krigen er, når Ukraina er totalt avhengig av våpen, ammunisjon og finansiell støtte fra nettopp USA og Nato-land for å nå det målet de måtte sette seg.

Det er moralsk problematisk. Det riktige må etter min mening være å legge til grunn et realistisk mål med tilhørende robuste strategier, som de viktigste støttespillerne og regjeringen i Kyiv er stilltiende enige om. Det betyr en fin balansegang, som partene må respektere.

Les også: – Zelenskyjs bønner må ignoreres. Ukraina står på egenhånd, og slik må det også være

Man er på grensen til stedfortrederkrig allerede, og selv om Putins kraftige advarsler om hva som ville komme av kraftige reaksjoner dersom bestemte våpensystemer ble gitt til Ukraina, blant annet langtrekkende artilleri med stor presisjon, er avslørt som bløff, så vet ingen andre enn Putin selv hvor grensen går for å erklære krig med Nato.

Da vil han gå til full mobilisering, eventuelt ty til doktrinen for bruk av atomvåpen, som åpner for å eskalere så kraftig med bruk av taktiske atomvåpen at det skjer en deeskalering, det vil si at motparten, forhåpentligvis, oppgir videre krigføring. Dette sitter nok langt inne hos Putin, men som sagt, vi vet ikke hvor langt inne.

Pøse granater og missiler

Jeg håper, og tror egentlig også, at det er uformell kontakt og samtaler om de problemstillinger jeg har pekt på. Med 12 HIMARS fra USA og foreløpig tre MLRS fra UK, og stadig mer tungt artilleri med lang rekkevidde og høy presisjon, snakker vi trolig om det som vil kunne bli «game changer» i krigføringen.

I den siste pakken fra USA inngår også den mest avanserte versjon av deres 155 mm artilleri, benevnt Excalibur (navnet på Kong Arthurs mystiske sverd, for øvrig).

Og UK og Norge samarbeider om å oppgradere eldre MLRS, for å kunne benytte lovlig ammunisjon. Norge har 12 MLRS i «møllpose» i Bjerkvik. Der havnet de etter at konvensjonen om forbud mot klasevåpen trådte i kraft i 2010, siden våre MLRS som ble innkjøpt på 1990-tallet utrolig nok var rigget for kun å bruke klaseammunisjon.

Etter hvert som de krigførende parter måtte ta inn over seg at å fortsette å pøse granater og missiler over hverandre koster mer enn det smaker, kan en våpenhvile materialisere seg.

Fra en våpenhvile inntreffer kan det være langt frem til en avtale blir inngått med de garantier og forpliktelser som hører med. Det kan gå år. Putin kan forsvinne i mellomtiden, og Russlands ambisjoner kan bli jekket ned. Men uansett hvor langt det måtte være frem til en fredsavtale – alle er tjent med at vi kommer over i våpenhvile og fredssporet for Ukraina.

Powered by Labrador CMS