Analyse

STORSKJERM: Vladimir Putin på en storskjerm mens han taler under St. Petersburg International Economic Forum 17. juni.
STORSKJERM: Vladimir Putin på en storskjerm mens han taler under St. Petersburg International Economic Forum 17. juni.

Vil Putins mobilisering hjelpe ham med å vinne krigen i Ukraina?

Putins utsagn om at han «ikke bløffer» om atomvåpenspørsmålet, burde ikke overbevise noen om at han sitter på en sterk hånd.

Publisert

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Russlands president Vladimir Putins nylige kunngjøring om en «delvis mobilisering» av 300.000 russiske soldater til krigen i Ukraina hørtes besluttsom ut. Det er den ikke.

Den offisielle linjen, som ble beskrevet i detalj av forsvarsminister Sergej Sjojgu, er at de nyinnrullerte soldatene vil bli plukket ut blant dem med tidligere militærbakgrunn, samt individer med spesielle ferdigheter.

Men i virkeligheten er dette en hastebeslutning. Det kommer til å ende med et skred av utrente, ofte aldrende og skrøpelige russere ved frontlinjene. I beste fall skaffer det Putin ekstra tid gjennom enda en kald ukrainsk vinter. I verste fall ender det med kaos på slagmarken og mulig nedslakting av soldater i stor skala.

I begge tilfeller betyr det at enda flere russere, i tillegg til ukrainsk militært personell og sivile, kommer til å bli ofret på Putins alter av overmot.

Tilfeldig innkallingsordre

Paradoksalt nok er Putins innkallingsordre samtidig både svært selektert og tilsynelatende gjort på måfå.

Russlands etniske minoriteter – hvorav mange bor langt borte fra maktsentrene Moskva og St. Petersburg – er dem som i størst grad blir ofre for russisk mobiliseringsinnsats. Spesielt har folkegruppen burjater, fra lengst øst i Russland, og dagestanere fra Kaukasus, i uforholdsmessig stor grad blitt valgt ut til mobiliseringen.

I mellomtiden fortsetter Putin å isolere de urbane elitene, som kan tenkes å volde ham størst problemer hvis motstanden mot krigen skulle øke. De som studerer ved Russlands statlige universiteter, mange av dem privilegerte barn av Russlands elite – den neste generasjonen av byråkrater – er unntatt fra mobilisering.

Men de som studerer ved annenrangs private utdanningsinstitusjoner, ofte fra Russlands fjerne distrikter, er aktuelle for innrullering til private militære selskaper, som for eksempel den beryktede Wagner-gruppen, ledet av Jevgenij Progzjin, mannen som er kjent som «Putins kokk».

Arrestert og innkalt

Da er det ikke så mye hold i argumentet fra hjemlige nasjonalister om at Russland er «Det tredje Roma», som fredelig forener folk fra forskjellige etnisiteter og trosretninger. Faktum er, noe som har skjedd igjen og igjen i russisk historie, at nasjonens minoriteter fortsetter å bli mistenkt for potensielt meningsavvik, og brukes som kanonføde i Russlands kriger.

Det er også tegn på at det er reflektert lite over hvem som innkalles, og hvorfor. Enkelte lokale myndigheter later til å operere med et kvotesystem, med politi som streifer omkring på offentlige områder og utsteder innkallelser til forbipasserende, inkludert folk over 60 og dem med kroniske helseproblemer.

ANNEKTERTE: Vladimir Putin og de Moskva-utnevnte lederne av fire ukrainske regioner etter at Putin 30. september undertegnet avtaler om å innlemme regionene i Russland. Fra venstre: Vladimir Saldo, Jevgenij Balitskij, Putin, Denis Pusjilin, Leonid Pasetsjnik.
ANNEKTERTE: Vladimir Putin og de Moskva-utnevnte lederne av fire ukrainske regioner etter at Putin 30. september undertegnet avtaler om å innlemme regionene i Russland. Fra venstre: Vladimir Saldo, Jevgenij Balitskij, Putin, Denis Pusjilin, Leonid Pasetsjnik.

Andre steder har antikrigsdemonstranter – så vel som uskyldige iakttakere – blitt arrestert og umiddelbart innkalt til militæret.

Flere hundre tusen russiske menn er antatt å ha flyktet landet. Innkalte har fått utlevert eldgammelt og dårlig vedlikeholdt militærutstyr, inkludert rustne automatgevær.

Andre som er blitt innkalt i den russisk-okkuperte Donetsk-provinsen i Ukraina, har fått utlevert Mosin-Nagant-rifler, som ble utviklet i siste del av 1800-tallet og ikke lenger produseres.

Hvorfor mobilisering?

Alt dette er oppskrift på militær katastrofe. Men det finnes klare grunner for hvorfor Putin besluttet å godkjenne mobiliseringen som han lenge hadde motsatt seg.

For det første har russiske tilhengere av en hardere linje oppfordret ham til å gjøre mer for å støtte de væpnede styrkene og avslutte krigen. Etter å ha brukt opp store mengder med presisjonsstyrt våpen og ammunisjon, og å ha mislyktes i å få kontroll over ukrainsk luftrom, er det vanskelig for russiske styrker å ramme ukrainske kommando- og kontrollsentre presist, i tillegg til avgjørende infrastruktur som kraftverk.

Å mobilisere en massiv styrke (som enkelte hevder kommer til å involvere over en million mennesker), er en måte å vise kritikerne hans på hjemmebane som ønsker en hard linje, at Putin lytter.

For det andre har en stor andel av Russlands væpnede styrker (noe sånt som 60-70 prosent av landets konvensjonelle totalkapasitet) allerede blitt satt inn i Ukraina, og nærmer seg utmattelse etter syv måneder uten hvile. Å sende nye rekrutter i krigen kan gi russiske frontlinjestyrker mulighet til å hvile, for en frisk innsats i løpet av den europeiske våren.

Alt dette betyr at russiske angrepsoperasjoner i Ukraina i realiteten er stilt i bero. Det meste Putins vernepliktshær kan oppnå, er å opptre som en blokadestyrke, mens Moskva setter Europas tålmodighet og vilje til å ta kostnadene av minkende energiforsyninger på prøve.

Samtidig har Kreml høynet innsatsen med atombombetruslene sine, og hinter sterkt om at de vil vurdere å bruke taktiske atomvåpen, dersom territoriet de kontrollerer i det østlige Ukraina (som blir formelt annektert av Russland etter falske folkeavstemninger i fire provinser) blir angrepet av ukrainske styrker.

Men Putins utsagn om at han «ikke bløffer» om atomvåpenspørsmålet, burde ikke overbevise noen om at han sitter på en sterk hånd.

I økende grad minner handlingene hans om en havarert leder som prøver å signalisere styrke.

En svekket Putin

Dét i seg selv gir både Ukraina og Vesten et kinkig problem: Kan en svekket Putin bestemme seg for å ta igjen? Og i så fall når?

Som Caitlin Talmadge, seniorekspert på atomvåpenstrategi i USA nylig har uttalt, kan ledere som lider en type tap bestemme seg for handlingsstrategier som kanskje ellers ville vært irrasjonelle.

Til tross for at bruk av taktiske atomvåpen mot ukrainske (og til og med Nato-) mål kanskje betraktes av Putin som et dårlig alternativ, kan han komme til å se på det som det minst dårlige, dersom den strategiske situasjonen fortsetter å bli verre, eller hvis hans egen hjemlige maktbase blir alvorlig truet.

Likevel bør vi også huske på at vestlig kapitulasjon er nøyaktig hva Putin ønsker seg. Det ville stoppet livsnødvendige militære forsyninger til Ukraina, blant annet tyngre våpen for å presse overtaket fremover, etter de imponerende erobringene i motangrepet rundt Kharkiv.

Putin har vært konsistent gjennom krisen når det kommer til å holde seg til en strategi bestående av trusler: Han vil vise Ukraina og deres vestlige støttespillere at han er risikovillig.

I slike omstendigheter, og gitt at både ukrainsk uavhengighet og vestlig pålitelighet står på spill, er det absolutt nødvendig at Putins motstandere viser ham hvem som faktisk sitter i den sterkeste posisjonen.

Denne artikkelen ble først publisert i The Conversation.

Powered by Labrador CMS