Forsvarets forum møter 84 år gamle Karstein Pedersen og hans to år yngre kone, Hilda Dagny Pedersen, på Amfi-kjøpesenteret i Kirkenes. I gatene er forberedelsene til markeringen av 75-årsdagen for frigjøringen av Øst-Finnmark begynt. På Torget er det satt opp en tribune og i gatene lyder både nordnorsk, russisk og diverse dialekter sørfra.
De to sitter og selger lodd til inntekt for seniordansen. De mener at ingen av dem har noe særlig å fortelle fordi de ikke var i Kirkenes under frigjøringen i oktober 1944. Når de likevel begynner å fortelle om den tiden, er det en dramatisk historie.
Mens Karstein og familien stadig flyttet og ble flyttet rundt på i okkupert del av Finnmark og Troms, var Hilda i den delen som ble frigjort.
Stakk da Tyskerne kom
Karstein Pedersen var ni år gammel da tyskerne forsøkte å tvangsevakuere ham og familien fra hjembygda Mehamn.
– Vi stakk til fjells da vi fikk beskjed om at Mehamn skulle brennes, sier han.
Et par eiendeler hjemmefra fikk de med seg. De ble lagt i et kratt på vei opp på fjellet, der onkelen bodde i et avsidesliggende hus. Natten etter var de rundt 50 stykker som sov i et hus på 40 kvadratmeter. Barna lå i provisoriske hemser oppunder taket. De voksne lå under.
– Dagen etter dro vi tilbake for å se. Da så vi at alt var brent. Det var bare likhuset og et annet hus som sto igjen. Tyskerne hadde ikke tent på husene, de hadde skutt dem i brann. Det lå døde kyr rundt om, minnes han.
grøftene var minelagt
Hilda var sju år da de måtte flykte fra gårdsbruket ved Varangerfjorden til en bunkers på Sjøholmen.
– På vei dit sa tyskerne at vi måtte gå midt i veien fordi grøftene var minelagt, sier hun.
Hun vet ikke hvor lenge de oppholdt seg i bunkersen, men én ting husker hun godt:
– Noen og kom ropte at: «Nå har russerne kommet, så nå er det fred!»
Moren hennes trodde at huset kom til å være brent ned når de kom tilbake fordi tyskerne hadde en stilling rett nedenfor huset der de lå og siktet utover fjorden.
– Huset sto, men det var hull i taket og en svær stein på kjøkkengulvet fordi det hadde gått av en eksplosjon i nærheten, sier hun.
– Dere forteller om å bli jaget av soldater, å få brent ned bygda og få stein gjennom huset på grunn av eksplosjoner. Var dere ikke redde?
–Jeg kan ikke huske at jeg var redd. Når flyalarmen gikk sprang vi ned i kjelleren og ventet til at vi hørte at det var over, sier hun.
"Nå er det fred!"
På den okkuperte siden hadde Karstein og familien dratt til bestefaren hans, som bodde litt utenfor Mehamn.
– Men tyskerne kom tilbake og tok oss med til Honningsvåg. Bestefar måtte se på at de slaktet alle sauene hans. Etterpå måtte han kjøre kjøttet ned til fartøyet deres med hest og kjerre. Deretter skjøt de hesten også, husker han.
Etter de ankom Honningsvåg med den tyske destroyeren, ble de fraktet videre til Tromsø med fiskeskøyte. Der ble de innlosjert på lasarett.
– I jula 1944 bodde vi i Tromsø på lasarett. Det var trasig, for mange av kvinnene fra Vest-Finnmark hadde mistet mennene sine.
Senere fikk de lov til å dra videre til Senja, der en tante bodde. Onkelen hadde en skjult radio i kjelleren.
– En dag smalt kjellerluka opp og onkel ropte «nå er det fred!». Det hadde han hørt på radioen. Det var 8. mai. Da ble det fest i bygda.
Hjem til nedbrent bygd
Etterhvert flyttet familien på fire tilbake til Mehamn. Bygda lå i ruiner og de måtte bo i små brakker.
– Vi sov sammen, fire stykker ved siden av hverandre. Han som skulle ligge innerst måtte legge seg først. Der bodde vi ett år før vi flyttet til Sør-Varanger, sier Karstein Pedersen.
Hilda sier at hun var så liten under krigen at det ikke er mye hun husker. Faren fisket og de dyrket poteter på småbruket. Det var stort sett fisk og poteter de spiste til middag. Og så husker hun at folk gikk og dunket på vinduene for å minne hverandre på å blende. Flyene skulle ikke se lys fra hjemmene.
Når Hilda forteller om bankingen, nikker ektemannen anerkjennende. Det husker han også godt. Han husker sier at soldatene i Mehamn var fra Østerrike og egentlig ikke ville være der, så det var ganske rolig i krigsårene.
–Tyske og russiske etterkommere
Etter krigen husker ekteparet at det var flere kvinner som hadde fått barn med tyske soldater.
– De hadde det ikke så greit, de damene, ikke barna heller. Men det var både tyske og russiske etterkommere her.
Mens Forsvarets forum snakker med de paret, nikker de og smiler til folk sokm kommer forbi. De forteller om seniordansen som de har holdt på med i 20 år.
De to, som i dag har vært gift siden 1958, møttes natt til 17. mai året før.
– Da hadde vi bestemt at vi skulle være sammen, ler Hilda.
– Han var alltid så opptatt før. Så var han ledig.
