Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Følgende tekst er et utdrag fra boken «Kortreist beredskap», om Heimevernet. Teksten er publisert med tillatelse.
Mitt «HV-eventyr» startet i «videobua» på Evenskjer. Vi ble invitert til et informasjonsmøte om HV-ungdommen, og der klarte lokale HV-befal å tenne stjerner i øynene på oss håpefulle ungdommer med eventyrlige beretninger om feltliv og skyting. Vi var solgt!
I 1992 ble jeg innkalt til førstegangstjeneste ved Garnisonen i Porsanger. Etter at plikttjenesten var avtjent, meldte jeg meg som frivillig i Heimevernet. Jeg ble stående frem til 2002, da yrkestilsetting i en annen del av Forsvaret satte en stopper for frivilligheten.
Hvorfor frivillig? Kort og godt på grunn av de gode minnene fra HV-ungdommen. Der hadde vi stiftet bekjentskap med områdesjef, nå avdøde kaptein Asbjørn Bjørnvåg. Han var i mine øyne en fantastisk leder og hadde omsorg for sine menn – også utenom tjenesten – ja hele tiden. I tillegg hadde han alltid et lurt glimt i øyet – du visste alltid hvor du «hadde» Asbjørn. Når vi unge initiativrike HV-soldater gikk over streken – for det skjedde av og til, kunne han si: «Æ like det ikkje, men vi lage ikkje nåkka papirarbeid av det.»
Det ble mange fine år i Asbjørn Bjørnvågs tjeneste før jeg dro til det tidligere Jugoslavia og tjeneste i vakt- og eskortekompaniet i logistikkbataljonen. Kontingentene var United Nations Protection Force III og den NATO-ledede Implementation Force I og deler av II. Jeg måtte si opp kontrakten, fordi jeg hadde fått plass på Heimevernets utskrevne befalskurs.
Hvorfor HVUB? Fordi min yngre bror Mats var elev før meg. Han anbefalte meg å søke, da han selv hadde trivdes svært godt der.
Jeg var vel langt på vei den eldste aspiranten i kull I/1997, muligens den mest erfarne også, med avtjent førstegangstjeneste og nesten to års tjeneste utenlands. Med hensyn til å bli kåret til beste elev, hadde jeg et relativt stort konkurransefortrinn; nemlig erfaring. Men det var aldri en ambisjon å bli best; til det var jeg for lat og for «lur» og hadde for mange egne meninger og egne måter å gjøre ting på.
Svigermors dampstrykejern
Som litt eldre hadde jeg fått smaken på festligheter, moro og damer. Uniformsplikten passet meg dårlig, og jeg opprettet derfor langtidsleie på en oppbevaringsboks på jernbanestasjonen i Kongsvinger. Der hadde jeg komplett sivilt tøy gjennom hele aspirantperioden. Dermed kunne jeg gå inn på stasjonen som militær – og komme ut som sivil. En sporløs ferdsel som passet meg godt, og som så vidt meg bekjent aldri ble oppdaget av befalet.
Det gikk ikke mange ukene, før et jentebekjentskap ble til noe mer enn en flørt. Hennes mor hadde dampstrykejern og som den freidige nordlendingen jeg var, spurte jeg først som sist om jeg kunne låne dette. Jeg husker at moren lo godt av meg og sa: «Dere nordlendinger altså – nordlendinger og lus kan du ikke ha i hus». Men dampstrykejernet fikk jeg låne og hadde således perfekt press i uniformene gjennom hele perioden på festningen. I et intervju i HV-bladets marsutgave i 1997 uttalte jeg at dampstrykejern ville ha revolusjonert hele Forsvaret, som på den tiden bare hadde tradisjonelle strykejern.
Vi hadde battleuniform som service-antrekk, og det var det schwung over! Fra den opprinnelige filmen om Jan Baalsrud og «Ni liv», så man spesialoperatøren Baalsrud kjempe seg fra kysten av Troms og til Sverige i battleuniform. Det å ikle seg samme uniformstype 54 år senere førte i hvert fall for meg til en form for andektighet over en felles identitet med en spesialoperasjonssoldat fra krigen.
Det er forbausende mange detaljer som blir borte på 24 år, men jeg husker året på HVUB og ved Nord-Hålogaland heimevernsdistrikt 15 i Narvik som ett av mine fineste og mest lærerike og utfordrende år i Forsvaret. Tiden erindrer jeg som svært hektisk med lange dager. Og aspirantperioden forbinder jeg i dag med streng disiplin, romvask og romorden. Jeg husker en gang jeg meldte av rommet til fenrik Svenn Egil Grøtte, og da hadde vi vasket siden klokka 0500. Rommet skinte, bokstavelig talt, og fenrik Grøtte slet med å finne noe å gi omvask på. Plutselig så han tegnestiftene på korktavlen og utbrøt: «Brodtkorb, tegnestiftene skal lines etter ROGBIF-prinsippet! Da stiller vi rom igjen til lunsj!» Og ROGBIF er regnbuens farger; rød, oransje, gul, blå, indigo og fiolett.
Minnet om episoden med fenrik Grøtte får meg til å tenke på «Kompani Lauritzen» og en kjent skikkelse derfra, nemlig fenrik Aker; 24 års mellomrom – men ganske like karaktertrekk mellom de to. Et annet minne er en tre døgns patruljeøvelse dagen etter tremila, og det ble en knallhard motivasjonstest for de aller fleste. De fra før ømme og såre beina ble ikke bedre. Men du verden så godt det føltes etterpå – det var følelsen av ekte glede!
X-faktoren
Forandret utdanningsåret og tjenesten i HV meg som person? Ja, det tror jeg så absolutt. Kombinasjonen mellom en tøff og intensiv tjeneste ved skole, etterfulgt av en annerledes krevende tjeneste i et HV-distrikt tror jeg den dag i dag gav meg noe unikt. Nemlig verdien av å inneha den pedagogiske plattformen og instruktørferdighetene fra utdanningen når du skal få brynt deg på HV-personell inne til årlig trening, som er mye eldre enn deg selv og besitter mye mer generell livserfaring. Du må være faglig sterk og fremstå med troverdighet når du fremfører ditt budskap, for ellers «mister» du forsamlingen. Jeg erindrer kaptein Stein Brustad og kaptein Odd Jørgensen som svært gode veiledere, inspiratorer og mentorer for oss som kom rett fra Kongsvinger til Narvik.
Møtet med flere hundretalls soldater under treninger, kurs og oppsamlingsøvelser avtegnet et klarere bilde av HV som en seriøs x-faktor for enhver invaderende militærmakt. Med x-faktor mener jeg uforutsigbarhet nok til at fiendens analytikere vil slite med å synse presist om Heimevernets «most likely» og «most dangerous enemy course of action». Slik jeg kjenner HV, har det en unik forsvarsvilje og forsvarsevne. Hvis du parer de to ingrediensene med våpen og ammunisjon, ja da har du en «dødelig cocktail», som er vanskelig å spå om.
Strandsnegler, småsei og måse
Kaptein Brustad lånte meg forresten ut til Alta HV-distrikt 17 for å bistå den nå avdøde «urmarinejegeren» Arthur Rubach med å gjennomføre et overlevelseskurs for såkalte «fri strid-tropper». I en uke lå vi i fjæresteinene ved Altenes og overlevde, bokstavelig talt. På menyen var det ikke elg og rype, men strandsnegler, småsei og måse. Det må sies å være solid kosthold for robuste karer, og man måtte være sulten for å like menyen. Folkene i den HV-troppen var harde karer, hver og èn. Ja, hver eneste en av dem var «hel ved», og de nyter min respekt den dag i dag. Dette møtet fortalte meg at HV er fullt kapabelt til å etablere spesielle avdelinger; rekruttere det rette personellet, bygge disse opp og vedlikeholde ferdigheter. I denne troppen var det etablert en krigerkultur, en avdelingstilhørighet og lojalitet til avdelingen og medsoldatene som jeg siden kun har sett i spesialstyrkene.
Utdanningen på Kongsvinger festning representerer på mange måter min «militære grunnmur» – en mur som ennå står. Det er muligens en sprekk her og der, men etter min mening et godt fundament. Etter HVUB og HV-15 spesialiserte jeg meg som eksplosivrydder og IED-D-operatør. Tjenesten tok meg til land som Tyskland, Canada, Storbritannia, Tyrkia og Kirgisistan. Grunnmuren fra HVUB var god nok for tre deployeringer til Afghanistan og en rekke redningsoperasjoner på norsk territorium.
Hva var spesielt med utdanningen? Jeg tror at kulturbegrepet blir viktig i denne sammenhengen. Med kultur mener jeg her tanke-, kommunikasjons- og atferdsmønstre hos mennesker og da i både vid og snever forstand. Jeg tror at som elev fikk vi en del av HVs kultur «inn med morsmelken». Jeg tror at HVs kultur er annerledes enn i forsvarsgrenene, fordi Heimevernets kultur gir større rom for fritenking fremfor systemtenking. Fritenking slik jeg ser det ligger nært det ukonvensjonelle, mens systemtenking ligger nærmere det konvensjonelle. I denne sammenheng tror jeg det er en svakhet at Heimevernet har sluttet å produsere eget vernepliktig befal à la HVUB-modellen. Uten en slik grunnutdanning, kan etter min mening egenarten og kulturen i verste fall utvannes kraftig i Heimevernet.
Men det er derimot særdeles positivt at HV har en egen seks måneders soldatutdanning ved Garnisonen i Porsanger, som produserer til styrkestrukturen. Dette må man virkelig verne om – dette er arnestedet der soldatene får inn kulturen!
Avslutningsvis vil jeg si at med HV fikk jeg virkelig oppleve kreativ oppdragsløsning og kreativ informasjonsinnhenting. Enhver HV-soldat forstår topografi og demografi i egen teig mange ganger bedre enn den beste militæranalytiker. Dette gjør at de kan opptre med en helt annen legitimitet i lokalsamfunnet enn andre nasjonale og allierte styrker.
Videre slår det meg at den gjengse HV-soldat vet hvem han eller hun skal spørre, for å få best mulig og mest tidsriktig informasjon. I min militære karriere har jeg flere ganger truffet på uttrykket «Å tenke utenfor boksen». Jeg vil gå langt i å hevde at nettopp dette er en del av Heimevernets egenart – so embrace it! It´s rare and unique!.
