På en flyplass i USA sitter Norges ferske handels- og skipsfartsminister. Det er begynnelsen av november 1989. Folk har skulderputer og permanent. En kinobillett koster 32 kroner. I nyhetene kan man lese om fatwaen mot Salman Rushdie, om massakren på Den himmelske freds plass og at Sovjetunionen trekker de siste styrkene ut av Afghanistan. Snart skal Gorbatsjov bli president og Nelson Mandela frigis. Høyrepolitiker Kaci Kullmann Five er 38 år gammel og har nettopp vært i forhandlinger med amerikanske myndigheter om forskningsfangst av vågehval. Amerikanerne har truet med å boikotte alle norske fiskeprodukter. Det er mye som står på spill og Five er fersk i gamet. Men forhandlingene går bra, de får til en avtale og Five er lettet der hun sitter på flyplassen. Det står en tv i et av hjørnene, og plutselig stimler folk rundt den. Ekspedisjonssjefen går bort for å ta en titt. «Muren faller!» roper han.
–Jeg glemmer det aldri! sier Kaci.
Hun blunker litt ekstra. Det er snart 30 år siden. Likevel.
– Det var selve symbolet på den kalde krigen, ikke sant. Potemkins kulisser falt. Ja, det var…sterkt.
Navn: Kaci Kullmann Five Alder: 64 Bor: Oslo Sivilstatus: Gift med Carsten O. Five. To barn, 3 barnebarn Aktuell: Leder av Nobelkomiteen. Deler denne uken ut Nobels fredspris 2015
På Nobels Fredssenter stikker Kaci Kullmann Five en sprøyte i magen. Det er ren rutine. Diabetes har hun hatt siden hun var 29 år gammel. I fjor høst ble hun kreftfri. Det har vært et bråkete år for Nobelkomiteen. Først ble Thorbjørn Jagland avsatt som leder. Deretter ga Geir Lundestad ut boken «Fredens sekretær», som ikke akkurat bidro til fred for komiteen. Nå ser Five fram til å dele ut årets fredspris, som går til den tunisiske Kvartetten for nasjonal dialog. Gruppen på fire kom i stand sommeren 2013. Da sto landet på randen av borgerkrig som følge av uro i etterkant av den arabiske våren. I kommentarspaltene er prisvinneren blant annet blitt beskrevet som «overraskende, men lite kontroversiell» og «viktig, men litt kjedelig.» Lederen for Nobelkomiteen beskriver den slik:
– Her klarte man å få islamister og sekulære til å samle seg rundt forhandlingsbordet. Mange har hevdet at det er umulig. Det har Kvartetten motbevist. Den etablerte en alternativ og fredelig prosess som sikret demokrati og en grunnlov med rettigheter for alle. Tunisia står overfor betydelige utfordringer framover, både politisk, økonomisk og sikkerhetsmessig. Derfor er dette et viktig tidspunkt å gi landet den oppmuntringen og anerkjennelsen Nobels Fredspris er.
– Hvor mye kan en slik fredspris forandre?
– Det er umulig å forutse. Det er ikke slik at fredsprisen endrer forhold over natten. Men vi vet at Nobels fredspris har en kraft som er meget stor. På sitt beste kan den være en inspirasjon i andre land hvor mange også drømmer om demokrati og menneskerettigheter.
Five mener årets prisutdeling i bunn og grunn er et håndslag til det tunisiske folk. Ansvaret trekker hun fram som noe av mest spennende med jobben i Nobel-komiteen.
–Vi sitter med gode kandidater som skal veies opp mot hverandre. Det er vanskelige avgjørelser. Men det gir også innblikk i spennende temaer og kunnskap om hva som skjer på den internasjonale arenaen.
– Gjennom kandidatene får du jo også et bilde av hvor uro og krig det er i verden?
– Menneskers ondskap vil alltid være her. Men vi må aldri gi opp. Vi må finne de moralske kompassene og få folk til forhandlingsbordet. Det må skje med både pisk og gulrot.
Nettopp forhandlinger mener hun vil bli viktig i årene som kommer.
– Den sikkerhetspolitiske situasjonen har endret seg mye fra murens fall og den kalde krigen gradvis avtok til den bekymringen vi alle føler i dag. Interne konflikter skaper flyktningestrømmer som stiller oss på enorme prøver i mange land. Vi er nødt til å ta imot folk på en ordentlig måte. Samtidig ser vi at nasjonalismen løfter hodet igjen, når det vi egentlig trenger er mer samarbeid over landegrensene.
Hopper man to grener oppover på familietreet til Kaci, finner vi farfars bror, Olaf Bryn Kullmann. Han ble fredsaktivist. Kullmann var stasjonert på torpedobåt under første verdenskrig. Noen vil huske ham fra «Kullmannsaken», hvor han oppfordret norske offiserer til å streike ved en eventuell krig. For dette ble han fradømt sin stilling i Forsvaret. Kullmann fortsatte sitt fredsarbeid og stiftet blant annet Fredspartiet. Arbeidet førte senere til at tyskerne sendte ham i konsentrasjonsleir i 1941. Han døde i Sachsenhausen etter tre måneders fangenskap.
– Broren til farfar var på mange måter en representant for den brukne geværs politikk. For meg ble det, helt fra jeg var ung, et paradoks at pasifisten som ville legge ned alle våpen, døde under tyrannens hæl. En tyrann verden ikke hadde blitt kvitt uten å ty til våpen. Jeg har derfor alltid trodd på en balansert nedrustning.
– Du er på mange måter en ambassadør for fred. Nå ruster flere land opp sitt forsvar. Hva tenker du om det?
– Nobelkomiteen har gitt ut mange viktige priser til de som jobber for reduksjon av militære styrker og avskaffelse av våpen som landminer. Samtidig tror jeg fortsatt at et land har behov for et forsvar. Det handler om å forsvare grunnleggende verdier dersom man må. Her er det flere vanskelige gråsoner. Fredsbevarende styrker handler jo om å bruke militære styrker til å stabilisere et område.
Menneskers ondskap vil alltid være her. Derfor må vi aldri gi opp.
Egentlig er hun døpt Karin Cecilie. Men det greide hun ikke å si da hun begynte å snakke. Dermed døpte Karin Cecilie seg selv for Kaci.
– Det ble sittende, sier Kaci.
Denne høsten kom datteren ut med boken «Kaci, min mamma» som handler om Kacis politiske liv og datterens opplevelse av å ha en mor som bestandig jobbet. Sammen med datteren har Kaci derfor bladd igjennom 25 permer som inneholder alt av kronikker, pressemeldinger og intervjuer hun har tatt vare på fra tida som politiker. Likestilling, EØS og EU, menneskerettigheter, bistand og miljøpolitikk var noen av hovedtemaene Five jobbet spesielt med som politiker.
– Da jeg fikk barn nummer to i 1983, forsto jeg at jeg var den første stortingsrepresentanten som fødte barn. Det var ikke akkurat tilrettelagt for det, for å si det forsiktig.
Forsvarspolitikk fikk hun også god oversikt over:
–Jeg brukte mye tid på å lese meg opp på Forsvaret Det var viktig for meg å delta i diskusjoner på typiske manne-arenaer. Men da skulle du kunne leksa di! Ofte var jeg eneste unge kvinne i forsamlingen.
– Hvordan synes du det gikk?
– Jeg tror jeg kom greit ut av det. Det var en krevende, men utrolig spennende tid.
Hun vet godt hva hun ikke savner fra årene som politiker, svaret kommer kjapt.
– Åh, det må være alle de lange møtene og foredragsturneene!
Hun smiler og legger til:
– Og årevis i opposisjon er jo ikke alltid like morsomt. Samtidig er det da det gjelder å holde fast. Et politisk liv er på mange måter som et stort kontinuerlig seminar. Du lærer hele tiden nye ting, møter nye mennesker og er med på å forme fremtiden- forhåpentligvis.
Kaci sier hun har et instinkt i seg som ofte gjør at hun tenker: «Dette må jo noen gjøre noe med!» Hun var minister i Syse-regjeringen fra 1989-1990, og leder for Høyre fra 1991-1994.
– Som statsråd opplevde jeg for første gang at det var mulig å gjennomføre noe av det jeg mente.
– Det var ganske kult.
På reiser i utlandet hendte det de hun skulle møte gikk rett forbi henne og hilste på medarbeideren i slips isteden.
– De trodde vel jeg var den unge nyansatte sekretæren.
Det tok Kaci med godt humør.
– Kulturer vil alltid være ulike. Jeg var stolt av å komme fra et land hvor kvinner kunne bli statsministre og statsråder.
Milepæler: 10 år: Livet handler om skole, turn og slalåm. 20 åra: Gifter seg med Carsten O. Five. Jobber et år som au pair i Frankrike. Tar fransk mellomfag og blir leder for Unge Høyre. Får påvist diabetes som 29-åring. Får datteren Christina. 30 åra: Handels- og skipsfartsminister i Syse-regjeringen. Får sønnen Christian. 40 åra: Første kvinnelige leder av Høyre fra 1991-1994. Konserndirektør i Aker RGI. 50 åra: Medlem av Nobelkomiteen fra 2003. 60 åra: Leder av Nobelkomiteen fra mars 2015. Kommer som eneste norske på Forbes' liste over verdens 100 mektigste kvinner.
– Jeg husker bikkjene. Lyden av sinte, bjeffende bikkjer. Piggtråd på begge sider, vakttårn, soldater med ladde geværer.
Etter 16 år i politikken, fire av dem som leder for Høyre, har Five de siste årene engasjert seg i andre hjertesaker. Hun leder rådet til SOS Barnebyer og har også sittet i styret til Flyktninghjelpen. Gjennom dette arbeidet har hun møtt syriske flyktninger og besøkt leirer i Libanon og Jordan.
– Vi må få gitt disse barna en brukbar hverdag og sørge for at de får utdanning. Spesielt jentene, det er jeg opptatt av.
Så smalt det i Paris.
Kaci har sterke forbindelser til Frankrike, og sier følgende om terroren i november i år.
– Frankrike står mitt hjerte nær. Jeg har sørget med det franske folk og mine franske venner, over disse brutale og meningsløse terrorhandlingene.
I 2006 ble Kaci utnevnt til ridder av den franske æreslegion for arbeid med kultur og handelsspørsmål mellom Norge og Frankrike. Språket forelsket hun seg i på videregående. Derfra bar det til syd-Frankrike for å jobbe et år som au pair. Så fulgte fransk mellomfag her hjemme. I dag har familien feriehus i Frankrike. Der snakkes det kun fransk med naboene. Nå skal lederen for Nobelkomiteen finpusse fransken før hun møter årets fredsprisvinnere.
Hennes første signering som minister skjedde faktisk i Frankrike, minnes hun. Kaci satt ved siden av den franske utenriksministeren og skulle signere avtalen om Erasmus-utveksling. På fullmakten sto det « På vegne av Kongeriket Norge..»
– Jeg var ny og alvoret slo nok litt ned i meg da. Skal jeg signere på dette, tenkte jeg. På vegne av hele landet. Jeg satt der med en billig liten plastpenn!
Da så den franske utenriksministeren alvorlig på henne og sa: «Madame.» Deretter rakk han henne sin dyre Mont Blanc- penn.
Kaci ler.
– Så da undertegnet jeg med den.
Det finnes et bilde av Kaci foran den tyske sonegrensen ved Berlinmuren. På bildet er hun 14 år og den kalde krigen er på sitt aller kaldeste. Sammen med andre norske ungdommer er hun på utveksling i Tyskland. Det hun får se, gjør noe med henne.
– Jeg husker bikkjene. Lyden av sinte, bjeffende bikkjer. Piggtråd på begge sider, vakttårn, soldater med ladde geværer.
I ettertid har hun skjønt at det var her den politiske oppvåkingen hennes startet.
– Jeg visste om dette fra nyhetene hjemme. Men for første gang slo det meg at dette ikke bare var en mur for å stenge folk ute, men også en mur for å stenge sine egne borgere inne. Det er jo helt forferdelig!
Hun rister på hodet.
– Jeg tenkte, hva er det vi holder på med?
**
