Offiserer bør ikke mene noe om hvor mye penger Forsvaret skal få, men de må gjerne være mer aktive si i fra hva de mener best utnyttelse av midlene, skriver Sverre Diesen. Her ser vi Hærens K9-artilleri.Foto: Krister Sørbø/Forsvarets forum.
– Det er rom for forbedring
Det finnes en objektiv sannhet om hva som er best bruk av midlene Forsvaret blir tildelt, skriver Sverre Diesen.
Sverre DiesenSverreDiesenGeneral (p) tidligere forsvarssjef og sjefsforsker på forsvarets forskningsinstitutt
PublisertSist oppdatert
Denne artikkelen er over fem år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Oberstløytnant Harald Høiback er noe så sjeldent som en norsk offiser med ikke bare mastergrad i historie men attpåtil doktorgrad i filosofi. Det gjør at hans ytringer trygt kan sies å ligge godt over gjennomsnittsnivå med hensyn til innsikt og refleksjon i mange sammenhenger.
I Stratagem er hans siste bidragviet forsvarsplanlegging, og igjen kan man trygt tiltre mange av hans synspunkter om norske offiserers fravær fra debatter om dette temaet.
På et punkt må det likevel være tillatt å imøtegå ham, nemlig når han også gjør spørsmålet om forsvarsbudsjettets størrelse til en del av denne problemstillingen. Herunder siterer han både undertegnede og general Otto Ruge, som begge – uten sammenligning for øvrig – har understreket at militære embetsmenn hverken prinsipielt eller logisk bør ytre seg om budsjettets størrelse.
Hva som derimot er den best mulige bruk av det samme budsjettet – stort eller lite – er i høy grad et faglig spørsmål.
Prinsipielt fordi det berører deres konstitusjonelle stilling vis a vis de politiske myndigheter – logisk fordi de da uttaler seg om den relative betydning av forsvar opp mot andre offentlige oppgaver, hvor deres faglige forutsetninger åpenbart ikke omfatter mer enn halve problemstillingen i beste fall.
Hva som derimot er den best mulige bruk av det samme budsjettet – stort eller lite – er i høy grad et faglig spørsmål.
Rett til mening
I motsetning til budsjettspørsmålet eksisterer det her en objektiv, faglig sannhet, selv om det er en meget kompleks oppgave å analysere seg frem til den. Men der er offiserene i høy grad meningsberettiget, og at jeg ikke har benyttet meg av adgangen til det i årenes løp vil jeg i hvert fall avvise, både før, under og etter tiden som forsvarssjef. Interesserte vil finnemitt siste bidrag i så måte på Civita. Men generelt deltar ikke offiserer i overveldende grad i den egentlig forsvarsdebatten.
Har du lyst til å delta i debatten?
Da har vi noen enkle retningslinjer du må følge:
Debattinnlegget bør være mellom 250-1000 ord
Kronikker og analyser fra fagpersoner kan være lengre
Det er forskjell på meninger og fakta: Påstander som hevdes å være sanne bør underbygges (bidra gjerne med lenker og tilleggsinformasjon)
I den grad de ytrer seg blir det dessuten sjelden i forhold til spørsmålet om hvordan det samlet sett best mulige norske forsvaret bør se ut, men oftere om fortreffeligheten av egen avdeling, troppeart eller forsvarsgren og behovet for at den styrkes. I verste fall slutter de seg til distriktspolitiske pressgrupper og blir en del av det kommunal-militære kompleks. Der er det ganske riktig som Høiback påpeker rom for forbedring.
