Havet har alltid vært viktig for Norge. Det meste av dette langstrakte landet er kyst. I havområdene utenfor kysten er det rikholdige naturressurser og enorme muligheter. Jeg tenker ikke bare på fisk og olje, men også de mulighetene som fremtidens teknologi vil kunne bringe.
Her i nord lurer det også et spørsmål ingen foreløpig vet svaret på. Isen i Arktis smelter og det baner vei for nye ferdselsårer på havet, i Norges bakgård. Hvilke regler vil gjelde for disse nye tilgjengelige områdene?
Handel og sjøfart
Havet har ikke bare gitt Norge tilgang til enorme naturressurser. Det har også gjort oss til en betydelig sjøfartsnasjon. Norske rederier og fartøy har vært hjertelig til stede på «havets motorveier» i mange tiår. Norske flagg pleide å vaie i all verdens havner.
Fikk du med deg at Norge har kommandoen over to av fire av Natos stående maritime styrker? Det kan du lese mer om her.
Frakt av varer på havet er selve blodåren i internasjonal handel. Faktisk går 90 prosent av all import og eksport av varer og tjenester på havet. At det er trygt å ferdes der og at tilgangen er lik for alle land er viktig, særlig for små nasjoner, og avgjørende for økonomien i kyststater som Norge.
Nato i nord
Det er i det hele tatt vanskelig å overdrive betydningen av havet for Norge. Få steder er det mer fremtredende enn i Nord-Norge.
De nordlige havområdene utenfor Norges kyst er ikke bare viktig for Norge, men også for Nato. Russland har de siste årene modernisert sin Nordflåte betydelig. De seiler og opererer mer enn tidligere – både over og under vann. Aktiviteten har den siste tiden blitt trukket nærmere norsk territorialfarvann, noe stadige varsler om skyteøvelser nær norske oljeinstallasjoner vitner om. Dette så vi utenfor kysten av Helgeland for bare kort tid siden.
I en mer usikker og tilspisset sikkerhetspolitisk situasjon internasjonalt enn på mange tiår, er slike maritime styrker høyst nødvendig.
Jeg ønsker ikke å overdrive betydningen av denne aktiviteten, men et mer selvhevdende og uforutsigbart Russland på havet kan raskt bli en utfordring for Nato. Måten de opptrådte på da de sperret Kertsjstredet i Svartehavet i 2018 girgrunn til ettertanke. Derfor ønsker Nato å være til stede i de nordlige havområdene – både i Nord-Atlanteren og i Østersjøen, for å se og bli sett.
«Slagmarken blir til sjøs, ikke på land».
Disse ordene er ikke mine, men tilhører den anerkjente forskeren Øystein Tunsjø ved Institutt for forsvarsstudier på Forsvarets høgskole, og ble fremsatt under sikkerhetskonferansen på Leangkollen noen uker tilbake.
Tunsjø snakket om hvordan en potensiell fremtidig konflikt mellom USA og Kina kan bli, i et nytt bipolart system preget av rivalisering mellom disse to supermaktene. Jeg skal la spådommer om fremtiden ligge, men vil forfølge Tunsjøs poeng om viktigheten av havet for Nato.
Tilstedeværelse
Nato har vært tilstede på havet med stående maritime styrker siden 1968. «Stående» betyr at det til en hver tid er militære, gråmalte fartøy med blått Nato-flagg seilende i havområdene i Nord-Atlanteren, Østersjøen og Middelhavet.
Oppdraget til disse styrkene har variert i takt med den til en hver tid gjeldende sikkerhetspolitiske situasjonen i verden. Fra den kalde krigen, da Atlanterhavet skilte supermaktene USA og Sovjetunionen, via militæroperasjoner i Middelhavet under krigene på Balkan, piratjakt i Aden-bukten, og nå tilbake til det som er kjerneområdet for Nato – havområdene i Europa og Nord-Atlanteren over til USA.
Kjernen i Natos sikkerhetsgaranti finnes nettopp i Nord-Atlanteren. Alliansens sikkerhetsgaranti går ut på å hjelpe hverandre om det blir nødvendig. Det kan innebære å forflytte styrker over hav, og for USAs del innebærer det å forflytte militær makt over Atlanterhavet.
Fire stående styrker
Nato har fire stående maritime styrker – to fregattstyrker og to minerydderstyrker. Allierte nasjoner avgir militære fartøy til disse styrkene for en periode. Dette halvåret har Norge ledelsen av både en fregattstyrke og en minerydderstyrke.
Les reportasjen da KNM Thor Heyerdahl sluttet seg til Nato-styrken i sommer.
Kontinuerlig øving og trening av personell, systemer og prosedyrer må til for å få styrkene til å fungere optimalt.
Det bidrar til samholdet i alliansen, med deltakelse fra nasjoner i nord, sør, øst og vest. Til sammen utgjør de fire styrkene maritim tilstedeværelse, reaksjonsstyrke og slagkraft på vegne av alliansen. Nato er fortsatt er den sterkeste militære og sikkerhetspolitiske allianse verden noen sinne har sett.
Sikrer fri ferdsel
I en mer usikker og tilspisset sikkerhetspolitisk situasjon internasjonalt enn på mange tiår, er slike maritime styrker høyst nødvendig. Ikke bare for å gi trygghet til allierte Nato-nasjoner, men også for å beskytte den frie tilgangen på havet som vi alle er så avhengige av.
Til sammen utgjør de fire styrkene maritim tilstedeværelse, reaksjonsstyrke og slagkraft på vegne av alliansen.
Dette sikres av et stadig bedre utbygd internasjonalt regelverk, avtaler og konvensjoner med forankring i FN – også kalt Havretten. At disse reglene overholdes er helt avgjørende for den frie ferdsel på havet, og for nasjoner som er avhengig av det havet gir.
Nato følger med på det som skjer og er til stede på havet, med styrke og fasthet om det skulle bli nødvendig. På den måten er Natos stående maritime styrker en forsikring for alle allierte nasjoner, og alle andre nasjoner som på hver sin måte er avhengige av havet.
